Publisert: 18. mars 2020.   Endret: 27. mars 2020
Solveig H.H. Kjus, ringer fastlege

EN URO: Samtaler med fastlege og behandlere foregår nå på telefon. Alle sosiale møtesteder er stengt. For Solveig, som har behov for et bredt tilbud fra både kommune- og spesialisthelsetjeneste og NAV, kan dette bli tøft. Tenk om hjelperne blir syke?

Jeg kjenner på en snikende redsel

Jeg kjenner på en snikende redsel

For oss med alvorlige psykiske lidelser får korona-krisen spesielle konsekvenser. Hvordan vil jeg takle at sikkerhetsnettet jeg er avhengig av brister?

Vi er alle i en vanskelig situasjon nå. På grunn av korona-pandemien, prøver alle å unngå fysisk kontakt som ikke er helt nødvendig. For personer som sliter psykisk og er avhengige av hjelp fra helsevesenet, får dette særlig konsekvenser. Jeg er selv i den situasjonen.

Til vanlig er jeg hyppig innlagt på DPS døgn, minimum en gang i måneden, men ofte går det ikke mer enn 14 dager mellom hver innleggelse. Noe sjeldnere har jeg behov for å være innlagt på ved akuttpsykiatrisk avdeling på sykehuset. Dette er når stemmen i hodet mitt blir veldig påtrengende og befaler meg å skade meg eller ta livet av meg selv. Jeg klarer ennå ikke å roe dette på egenhånd, men siden dette ofte skjer når jeg er sliten, prøver jeg å søke hjelp på DPS når jeg blir sliten og før det er så ille at jeg må på akuttpsykiatrisk.

Dette holder meg i gang: 

Et bredt og sammensatt tilbud fra kommune-, spesialisthelsetjeneste og NAV, hjelper meg å leve med den alvorlige psykiske lidelsen jeg har. Hva vil skje når dette faller bort:

  • Samtale med psykisk helse i kommunen hver 14. dag
  • Deltakelse på et aktivitetssenter 2 dager i uka
  • Hjelp til å skrive ukeplan sammen med personale på Aktivitetssenteret hver 14. dag
  • Støttekontakt 3 timer i uka
  • Mulighet til å sitte i fellesstua i en bemannet bolig mellom kl 18 og kl 22 ved behov.
  • Mulighet til å ringe Veiledningstelefonen for psykisk helse i kommunen hele døgnet alle dager i uka. (Dette er et tilbud for alle innbyggerne i kommunen).
  • Mulighet til å være 1 uke (maks) av gangen i en leilighet med bemanning.
  • Trening med Frisklivssentralen i kommunen 1-2 ganger pr. uke
  • Time hos fastlegen minimum 2 ganger i måneden
  • Hyppig kontakt med legevakt både på telefon og ved besøk.
  • Time hver uke med behandler på DPS
  • Går i flerfamiliegruppe som de siste årene har fortsatt som selvhjelpsgruppe.
  • I tillegg har jeg jobbkonsulent gjennom NAV som hjelper meg med jobbrelaterte utfordringer.

Det kan virke som veldig mange tjenester. Men, med så alvorlig psykisk lidelse som jeg har, er det dette tilbudet som har gitt meg en håndterbar hverdag. Blant annet er jeg i en 20 % stilling i et forskningsprosjekt.

Alene - men ikke alene

Jeg har de siste årene tenkt at jeg er heldig som slipper å bære problemene mine alene, at jeg har noen å snakke med når det røyner på. Jeg bor alene. Derfor er tilbudene som støttekontakt, trening og dagsenter svært viktige sosiale arenaer for meg. Det betyr også mye for meg å vite at jeg får hjelp, hvis jeg trenger det i dårligere perioder, uavhengig av ukedag eller tid på døgnet. Som sagt skal jeg skal prøve å være i forkant og be om en innleggelse på DPS, i stedet for vente til det er helt krise, slik at det blir innleggelse på akuttpsykiatrisk. 

Nå er situasjonen en helt annen. 

Hvordan blir min hverdag nå?

Alle samtaler foregår på telefon, meldinger, epost eller video. Alle møtesteder er avlyst. Dette blir utrolig ensomt for meg som bor alene.

Heldigvis er det fortsatt slik at jeg kan skrive og ha video-samtale med fastlegen og epostkontakt med behandleren min, som har tilbudt samtaler per telefon, så snart hun får tak i en jobb-mobil.

I tillegg har jeg kontakt med dagsenteret og støttekontakten på telefon og SMS. Veiledningstelefonen er fortsatt åpen.

Venner og familie 

Jeg ringer og kommuniserer med hjelpere flere ganger om dagen og i tillegg har jeg mye kontakt med venner og familie på telefon, og vi sender meldinger. Det hjelper på ensomhetsfølelsen og har hittil ført til at jeg har klart meg hjemme.

Redselen for å smitte noen uten å vite at jeg selv er smittet, eller å selv bli veldig syk, har holdt meg hjemme helt alene i mange dager. Da jeg endelig våget å bli med mine foreldre på båltur i skogen, kjente jeg hvor utrolig godt det var at noe kunne være normalt.

Hjelperne mine

Jeg er kjempetakknemlig for at de som jobber i tjenestene i kommunen og ved DPS strekker seg langt for å gi oss et tilbud, selv om de vet at dette ikke er like godt som det vi vanligvis får.

De svarer til og med utenfor vanlig arbeidstid i disse dager og viser stor forståelse for at dette er en vanskelig tid.  

Jeg sitter likevel med den snikende redselen for at hjelperne mine skal bli for syke til å kunne opprettholde kontakten i ukene framover. Eller, at jeg skal bli så psykisk syk at jeg må inn på sykehus eller DPS, og dermed bli mer utsatt for smitte.

I mellomtiden kan jeg ta en tur ut på uteplassen min og sitte i hammocken, mens sola skinner. Snøen i hagen forsvinner også i rekordfart, så våren kommer tross alt.

 

Solveig H.H. Kjus (FOTO:Privat)
Artikkelforfatter

Solveig H.H. Kjus er ansatt i stilling som medforsker i et forskningsprosjekt i NAPHA. I denne personlige artikkelen setter hun lys på sitasjonen hun og andre med psykiske lidelser befinner seg i akkurat nå.

Kommenter:

Mer om

alvorlig.psykisk.lidelse psykiskhelsetjenster brukererfaringer nyheter koronakrisen koronakrisen.og.psykisk.helsearbeid korona

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen