Endret: 17. juni 2019
Harlene Anderson,Trondheim, 12. juni 2019

DIALOGISK PRAKSIS: For å motvirke vår leie tendens til å generalisere og sette i bås, må vi ta et skritt tilbake og reflektere, innta en «ikke-vitende – og nysgjerrig -  posisjon». (FOTO: Ragnhild Krogvig Karlsen/NAPHA)

Møte med Harlene Anderson - en ledestjerne for dialog

Møte med Harlene Anderson - en ledestjerne for dialog

Harlene Anderson møter enhver med en positiv og nysgjerrig holdning. Filosofien hennes om samarbeidende dialogisk praksis har utviklet seg gjennom fire tiår og preget et helt fagfelt.

-Selve måten vi ser på oss selv og mennesker vi arbeider med er avgjørende, mener Harlene Anderson.

Som del av en liten gruppe amerikanske psykoterapeuter, skapte hun en bølge på slutten av 1980-tallet. Siden har hun vært en faglig ledestjerne, spesielt innen familieterapi. Det er med glød i blikket mange nevner hennes navn og banebrytende artikler, som Human Systems as Linguistic Systems: Preliminary and Evolving Ideas about the Implications for Clinical Theory.

Å danne seg et bilde

Jeg møter Harlene Anderson i hotellobbyen dagen før den 20. nordiske nettverkskonferansen for Åpen dialog i nettverksmøter - Connecting People (13.-14. juni, 2019), dit nå folk fra hele verden, så fjernt som fra Japan, kommer for må møte henne.

Den ved første inntrykk fjærlette, lyse 72-år gamle kvinnen har landet direkte fra Finland og en Åpen dialog-konferanse der. Tilstedeværende og inviterende, vil være en bedre karakteristikk av henne, slår det meg raskt, og bildet får en dypere glød, så snart vi har satt oss ned.

Filosofisk standpunkt

-For meg er dette et filosofisk standpunkt, ikke en metode, sier Harlene Anderson.

Inspirerende tyngde. Det har jeg allerede notert meg i minnet. Anderson har vært med på å grunnlegge to institutt. Først Galveston Institute i Houston, der hun bor. Senere det verdensomspennende virtuelle Tao Institute. Det er særlig det siste hun brenner for i dag. De forsker og utvikler co-creation – samskaping.

Ikke begrenset til terapi

Mens Åpen dialog springer ut fra psykosefeltet, ser Anderson på samarbeidende dialogiske praksiser som en tilnærming som passer til alt fra samtaleterapi med enkeltpersoner og familier, til arbeid med team eller hele organisasjoner og lokalsamfunnet rund.

-Et eksempel på det siste, er veiledning jeg ga til et entreprenørfirma. Formålet var å skape en dialog mellom dem og lokalsamfunnet de gjorde «inngrep» i, forteller hun.

Mening gjennom dialog

-Heller enn å følge et skjema og forhåndsdefinerte spørsmål, skaper vi mening sammen gjennom dialog, sier hun.

Tilnærmingen er uavhengig av konteksten, det vil si målgruppe og situasjon.

Det viktige vendepunktet

Som nyutdannet på 70-tallet fikk Anderson jobb på psykiatrisk avdeling og ble satt til den minst populære oppgaven: Nemlig å rullere. Den ene dagen på dagpost, den andre på døgnpost, og den tredje ut av huset på hjemmebesøk. Det skulle senere vise seg å få avgjørende betydning.

En dag dumpet den unge terapeuten innom et seminar, så annerledes enn alt annet hun hadde vært med på. Var det en slags kult? Hun minnes og ler.   

- Familieterapi hadde jeg aldri hørt om før, men her ble det snakket med engasjement og lidenskap om dette. Det ble også snakket dypt om å lære av sine erfaringer og forsøke å gjøre ting bedre, forteller hun.

Plutselig så hun arbeidsdagene sine i nytt lys.   

- Jeg oppdaget at alle møtene med mennesker på ulike arenaer forandret meg og påvirket oppførselen min, til og med hvordan jeg snakket og kledde meg i ulike situasjoner, fortsetter hun.

Hun innså hvor ulike, og ikke minst potensielt foranderlige, våre oppfatninger av hverandre er, og at hvem vi fremstår som i stor grad er snakk om sosial konstruksjon.

Endrer perspektivet

-Jeg vet ikke om det er bedre å få behandling hjemme, men det jeg vet, er at vi får et helt annet perspektiv på hvem mennesker er når vi møtes utenfor den upersonlige, industrielle atmosfæren på et sykehus. Fortellingen om et menneske blir annerledes, sier Anderson.

En av klientene hun kom hjem til, ga et forbløffende nytt inntrykk, og hun fikk vite mer om menneskene han hadde rundt seg. Hans historie sluttet jo heller ikke der.

-Bekrefter fordommer

Tendensen vi har til å kategorisere låser dialogen.  

-Du ser en mor snakke til datteren sin, og tenker at ja typisk overbeskyttende. Det som skjer når du generaliserer, er at du mister nysgjerrigheten og dermed den åpne samtalens muligheter, sier Anderson. 

I fortsettelsen ser vi bare det som bekrefter fordommene.

-Særlig i arbeid med rus, har vi en tendens til å sette i bås. Vi ser rusmisbrukeren og møter ikke personen. Familier med voldsproblemer blir ofte forhåndsdømt, mener Anderson.  

Uetisk av terapeuter

Behandlere som beskriver klienter som umulige, håpløse eller ondskapsfulle, har sjokkert henne.

-Hvis man ikke klarer å finne noe å like eller respektere ved den andre, er det uetisk å fortsette som hjelper. Ville du selv sittet i samtaler med noen som ikke likte deg? spør hun.

Hvert menneske - en pageturner

Harlene Anderson velger å ha en positiv holdning til alle. Når hun møter en klient, ser hun på det som å åpne en ny bok.  

-Jeg kan ikke vente med å bla om til neste side, for jeg vil så gjerne få vite hva som skjer og høre om alt jeg ikke vet.

Den ikke-vitende posisjon

Med begrepet «ikke-vitende posisjon» skrev hun seg inn i pensumlitteraturen. 

-Det har å gjøre med at vi ikke skal tro at vi vet bedre enn personen det gjelder, og at vi aldri på noen måte fullt ut kan forstå deres situasjon. Det betyr ikke at vi som hjelpere ikke har ekspertise eller erfaring – for det har vi jo. Men, det er underordnet, sier hun. 

Vi må skape en situasjon der samtalene kan utvikle seg, der mennesker blir anerkjent for ekspertkunnskapen de har om sine egne liv, og der vi sammen skaper mening.

Vertinne og gjest

Anderson bruker metaforer som vertinne og gjest.

-Jeg ser på meg selv som vertinnen, en som inviterer. Samtidig er jeg gjesten i den andres liv. Samtalepartneren har de samme to rollene.

Handler det bare om vanlig høflighet?

–Det handler om å vise respekt og at man interessert i den andre.

Hvorfor er det så vanskelig?

Dette lyder ikke ukjent, og med tanke på innflytelsen Anderson og hennes kollegaer har hatt, er det underlig at vi ikke er kommet lenger. Tydeligvis vanskelig å gjennomføre i praksis?

-Vi lever og arbeider i samfunn og kulturer der vi hele tiden må selge oss inn som eksperter. Det trengs et skifte av tankesett. Vi forventer selv, og det forventes av oss, at vi skal kunne se problemene og vite hvordan vi skal fikse dem. Befolkningen er i tillegg trent til å forvente svar og løsninger i møtet med hjelpeapparatet, omtrent som når man leverer bilen på verksted, sier hun.

Selve måten vi ser på oss selv og mennesker vi arbeider med, må stadig endres.

Kommer med forslag

Blant de vanligste spørsmålene hun får, er hva man skal gjøre da, når noen ønsker svar.

-Vi skal ta det på alvor når noen ber om hjelp. Men, jeg legger frem ulike alternativer, og inviterer til en refleksjon over om noe av det kanskje kan passe, sier hun.

Anderson arbeider aldri ut fra et ferdig tegnet kart. 

Hva med motstand?

Hender det ikke at noen kan ha nytte av å bli konfrontert? Å stille noen krav, gi litt motstand, blir også oftere sett på som en del av det hjelpsomme i dag.

-Jeg ville nok aller først tatt et skritt tilbake for å spørre meg selv hva agendaen min er. Hvorfor kjeder denne mannen meg sånn, f.eks.? Hvorfor blir jeg oppgitt?

Hun ville vist til hvordan en kollega av henne kanskje ville betraktet situasjonen...

-Jeg spør min samtalepartner forsiktig om han har lyst til å høre spørsmålet jeg tror min kollega ville ha stilt.

Av den smidige bruken av språk og perspektiv, skjønner jeg at Anderson i det hele tatt ikke er noen konfronterende person, og reflekterer et øyeblikk over hvorfor jeg selv fristes til å konfrontere arbeidskollegaer i blant. Og hva fører det til? 

Også noe for teamet

Team kan drive dialogisk praksis, men må starte med seg selv.

-Teammedlemmene trenger ikke å være enige, for forskjellige perspektiv er viktig. Men, de må ha gode relasjoner til hverandre, sier Anderson.

Det overrasker henne når hun møter team der ingen egentlig kjenner hverandre. For å lykkes med klientene, må også de i teamet kunne være seg selv og uttrykke seg ærlig.

-Jeg tror det vil være nyttig for dem å tilbringe tid sammen som ikke handler om pasienten – det kan være hva som helst – som å gå til lunsj, ta et glass vin eller gå på kino, sier hun.

Jeg kan være meg selv

Harlene Anderson vil ikke sette sin filosofi over andres, men hun synes den er nyttig.

-Uansett om jeg snakker med en lærer, møter et psykisk helseteam, et firma eller en alenemor, så kan jeg være meg selv, være kapabel, kreativ. Jeg trenger ikke å spille rollen som hjelper, den forutbestemte rollen. Det gir fleksibilitet, sier Harlene Anderson. 

Det er friheten fra fordom som gjør dialogen så uforutsigbar og spennende. 

 

Kommenter:

Mer om

åpen.dialog.i.nettverksmøter nyheter dialogiske.praksiser samskaping portrettintervju

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen