Hopp til meny
Mann på sti

FUNDAMENTET FOR SAMTALE: Det å oppleve at vi kjenner hverandre mer og mer, gjør at ordene kommer fra stadig dypere kilder i meg, kilder som inneholder det levde liv og som lagrer våre livshistorier, skriver Kurt Lyngved.

Vanskelig å begynne på nytt hver gang

Noe forsvinner når mennesker som trenger oss, stadig må forholde seg til nye mennesker i hjelpeapparatet. Et møte med en venn gjorde NAPHA-blogger Kurt Lyngved tankefull.
Kurt Lyngved

NAPHA-blogger Kurt Lyngved. FOTO: Ragnhild Krogvig Karlsen/NAPHA.

KURT LYNGVED

På en av mine vandringer traff jeg her om dagen en gammel kjenning. Som seg hør og bør, stoppet vi opp og begynte å snakke sammen om løst og fast, og om hverdager og andre dager som kommer og går, og som til sammen blir selveste livet. Vi snakket om medgang og motgang, og om livet som byr oss alle på så mange utfordringer. Livet, som hele tiden dannes på bakgrunn av den bagasje vi bærer med oss og de erfaringer vi har gjort tidligere i livet i møte med de nye opplevelsene.

Den gamle kjenningen har jeg kjent lenge, riktig lenge! Jeg vet også at han har hatt et utfordrende liv på flere områder, og at det ikke alltid har vært så enkelt å håndtere dagene sine på egen hånd. I perioder har livet vært så vanskelig at psykisk helsehjelp har vært nødvendig for å komme videre, og for å kunne komme gjennom dagene uten å gå i stå. Vi kan for ordens skyld kalle han Knut i resten av denne teksten. 

Nødvendig sammenheng

Dagens samtale, som i utgangspunktet dreide seg om løst og fast, kom etter hvert til å fokusere på dette med sammenheng. Ikke hvilken som helst sammenheng, men sammenhengen oss mennesker imellom, sammenheng som er nødvendig for at vi mennesker skal møtes i tillit og gjøre at vi åpner oss for hverandre, sammenheng som ligger til grunn for den gode samtalen, og dybden i den. Å gi av seg selv til andre, handler i stor grad om nettopp styrken i denne sammenhengen.

Det å oppleve at vi kjenner hverandre mer og mer, gjør at ordene kommer fra stadig dypere kilder i meg, kilder som inneholder det levde liv og som lagrer våre livshistorier. Det er historiene som gjør meg til den jeg er, dag for dag.

Tillit og vennskap

Samtalen mellom Knut og meg kom til å dreie seg om akkurat dette temaet i dag. Det startet med at vi begynte å snakke om at vi hadde kjent hverandre lenge, og at vi derfor hadde vi delt mye av våre livshistorier med hverandre og resultatet var blitt et godt vennskap. Ord, som for lengst var blitt sagt, hadde skapt et fundament av trygghet og tillit. Ord, som ikke lengre måtte sies, hadde vært med på å skape en ordløs forståelse av hverandres liv så langt. Mens vi snakket sammen fortalte Knut at han hadde hatt en vanskelig periode i livet sitt, og derfor hadde måttet søke hjelp, hjelp som han tidligere så mange ganger hadde måttet søke, og som han finner innenfor våre psykiske helsetjenester.

Dybde eller overflate

Men, denne dagen var Knut opptatt av mangelen på sammenheng og kontinuitet. “Det er så mange forskjellige mennesker jeg møter” sa han “og det er så vanskelig å begynne på nytt hver gang». Det blir så mange fundament mellom mennesker som påbegynnes, men som aldri fullføres fordi det ved neste avtale er et nytt menneske han møter. Vi snakket om dette, og jeg fikk fortellinger om utrygghet og spenninger, og om det å kjenne på mye usikkerhet i møte med stadig nye mennesker og dermed måtte forholde seg så mye til overflate. Det var en opplevelse av ikke å komme til kjernen av det som det egentlig handler om, nemlig hans vanskelige liv.

Nødvendig forutsetning

Denne historien var Knuts historie og hans erfaringer formidlet i et møte en hvilken som helst dag.  På min vandring videre etter at vi hadde sagt farvel, gikk jeg og tenkte på det Knut hadde fortalt meg: Den nødvendige forutsetningen av sammenheng mellom mennesker. Sammenheng som handler om det å bli kjent på en slik måte at vi utleverer oss i tillit. Møter som er preget av det å kjenne på likeverd og ivaretakelse. Møter som bidrar til at de vanskelige ordene også gis plass og bidrar til å skape forståelse for det uforståelige i de vanskelige livssammenhengene.

Klarer vi det?

Klarer vi innenfor våre psykiske helsetjenester å ivareta kontinuitet og sammenheng? Er det slik at brukerne av tjenestene kommer dit og møter de samme menneskene hver gang? Eller, er det slik at dette er litt tilfeldig og at det blir som Knut fortalte, at det ofte oppleves som å begynne på nytt igjen for hver ny avtale han har?

Praksisene rundt om i vårt langstrakte land vil nok variere og det er vanskelig å karakterisere dette i et svart-hvitt perspektiv. Men, kvaliteten i det psykiske helsearbeidet handler, etter min mening, i stor grad om det å skape forutsigbarhet og trygghet for de som bruker tjenestene. Forutsetningen for dette er trygge relasjoner mellom behandlere og brukere som gjør at unødvendige spenninger lukes bort, og at avtalene skaper forlengelser og ikke nye møter hver gang.

Hopp til meny