Det er ikke så ofte Kjell  Magne Bondevik deler sin personlige historie.

På konferansen Forskning nytter i Oslo i dag, 6. mars, fikk likevel forskere, politikere og fagfolk høre mer om hvordan han strevde med å finne tilbake til arbeidshverdagen og de store ansvarsoppgavene etter å ha vært sykemeldt midt i sin første periode som landets statsminister.

31. august 1998 meldte Statsministerens kontor at Bondevik var sykmeldt på grunn av en depressiv reaksjon.

• Se også Twitter-meldinger fra konferansen i kolonnen til høyre på Napha.no!

Ville gå av

-Jeg var klar til å gå av som statsminister, så langt nede var jeg, men legen min rådet meg til å søke hjelp først, sa Bondevik.  

Hvile, stillhet, fysisk aktivitet, samtaler med venn. Dette som vi vet har betydning, ble resepten også for Bondevik.

Klarte ikke å gå

-Vi reiste på fjellet, og der tok en venn meg med ut på tur. Det var Walking and Talking-terapi. I begynnelsen orket jeg ikke gå mer enn 50-100 meter. Litt etter litt orket jeg mer.

Som topp-politiker stod han i sentrum av begivenheter, og var vant til å tåle trykket fra media. Med ett var bare ved lyden av Dagsrevyens vignett forbundet med angstopplevelser. 

-Jeg måtte gradvis vende meg til det igjen, og valgte å lytte til Nitimen på radio, noe jeg antok ikke ville by på de aller største sjokkopplevelsene, sa han.

Vil likestille

-Jeg har lært om viktigheten av å kunne kjenne på svakhet og kunne vise svakhet, og det at jeg valgte å være åpen bidro til at jeg kom tilbake i arbeid.

Et av Bondeviks viktigste budskap er at psykisk sykdom må avmystifiseres, og behandles med samme status som somatisk sykdom.

-Folk som har vært psykisk syke kan komme tilbake i arbeid – i like stor grad som folk som har vært somatisk syke, sier Kjell Magne Bondevik.

-Var priviligert

Bondevik fikk omlag 1000 brev med respons fra folk i løpet av tre-fire ukers periode. I ettertid mener han at åpenhet hjalp ham på veien tilbake til hverdagen.

-Jeg var i en privilegert situasjon, fikk raskt den faglige hjelpen jeg trengte, men likevel var det støtten og omsorgen fra familie og venner som betydde mest, sier Bondevik.