-Det er ikke i molekylene det gjør vondt, det er mellom mennesker, skriver psykiater Trond Aarre i sin nye bok En mindre medisinsk psykiatri.

-Lite treffende 

Aarre mener innføringen av diagnosemanualen DSM 3 på 1980-tallet førte til blant annet en omfattende diagnostisering av plager som tidligere ikke ble oppfattet som uttrykk for psykiske lidelser, og mer bruk av legemidler.

-Vi bør nærme oss psykiske lidelser fra en annen synsvinkel enn den medisinske. De viktigste argumentene for dette er at den den medisinske sykdomsmodellen er lite treffende for de fleste problemene vi møter i psykisk helsevern, at diagnostikken ikke gir oss den samme veiledningen som ellers i medisinen, at sykdomsmodellen ikke fører til spesielt effektive tiltak, og at tjenester som er organisert ut fra den medisinske modellen blir sentraliserte, lite tjenlige og svært kostbare, skriver han i boka.

-Kontekstuell modell bedre

Han mener det han kaller en kontekstuell modell er et bedre alternativ. Det vil si å jobbe med de omkringliggende faktorene som er med på å skape de psykiske problemene. Som eksempel bruker han depresjon og angst.

-For eksempel kan personen leve i uløselige konflikter eller være uten tilgang til det som gir livet innhold og mening for de fleste, som for eksempel ektefelle, arbeid og venner. Det kan hende at helsefremmende tiltak, for eksempel sysselsetting og mer sosial omgang, er like nyttig som medisiner eller samtaleterapi rettet inn mot depresjonssymptomene, mener Aarre.

Boka er en oppfølger til Manifest for psykisk helsevern, som kom ut i 2010.

Vil hjelpe - mangler trygghet og kunnskap

Anne Kristine Bergem er psykiater, og har i boka Når barn er pårørende forsøkt å gi en lettfattelig innsikt i hvordan man på en god måte hjelper denne utsatte gruppen.

-Min erfaring gjennom de siste årene er at det finnes mange som vil hjelpe barn og unge som er pårørende. Likevel opplever jeg at at mange fremdeles både er redde for å gjøre feil og ikke helt vet hva de skal si eller gjøre i møte med barn som er pårørende, skriver Bergem. 

Råd til de som vil hjelpe

Hun tar for seg ulike tilnærminger man kan velge ut fra hva barnas foreldre sliter med: Psykiske helsepager, fysisk sykdom, rusrelaterte tilstander, fengsling, død, selvmordsatferd, traumer eller når en forelder dreper den andre. Det å være søsken til et barn som har psykiske eller andre helseplager vies også et eget kapittel. Den gir en oversikt over hvilke tilbud som finnes til barn som er pårørende og deres familier, og hvordan man kan forholde seg hvis den som er syk eller familien ikke vil ha hjelp. Til slutt kommer konkrete råd til voksne som vil hjelpe barn som er pårørende. Rådene tar utgangspunkt i rollen den voksne har, som for eksempel forelder, barnehageansatt, fastlege, venn, nabo og helsesøster.

Levd liv og personlige erfaringer kommer frem gjennom historier fortalt av mennesker som selv har vært pårørende som barn, som er foreldre til barn som opplever sykdom og død, eller som jobber som hjelpere. 

Når det går bra tross risiko

Resiliens, eller det å greie seg bra tross risiko og stress, er tema i Anne Inger Helmen Borges nye bok Resiliens - risiko og sunn utvikling. 

-Resiliens er normalt. Men det har ikke vært vanlig å forske på god tilpasning tross risiko, fordi elendighetsperspektivet har dominert, skriver Borge. 

Boka ser på hvordan det er mulig for en del mennesker å manøvrere seg tilfredsstillende gjennom livet tross vonde opplevelser, hvorfor det går bra med noen mens andre strever, og hvilke beskyttelsesfaktorer som reduserer negative virkninger. Den oppsummerer nyere norsk og internasjonal forskning på området.