Endret: 24. januar 2011
Odd Volden2
ETTER KONGRESSEN: Odd Volden blogger om Høyre-leder Erna Solberg, Frp-leder Siv Jensen og Folkehelsedirektør Arne Holtes opptreden på kongressen Psykisk Helse 2011. Foto: Kjell-Ivar Myhr

Typisk sosialdemokrati! (Bloggpost på nivå 5)

Typisk sosialdemokrati! (Bloggpost på nivå 5)

"Nei, nei, nei, Arne Holte," skriver Odd Volden og tar fra Folkehelseinstituttets direktør stjerna han nettopp har gitt ham.

Jeg har aldri vært noe til politiker.

Interessen har absolutt vært der, det er ikke det, og i inneværende periode er jeg faktisk vararepresentant til kulturstyret i Kristiansand. Jeg har deltatt i partiets gruppemøter og møtt på et møte i kulturstyret. Det var kjempegøy, og jeg tror nok jeg har noen av talentene som kreves. Men partipolitikk blir nok likevel aldri min greie. Man må være villig til å ofre mye, enten målet primært er å tjene folket eller å komme seg opp og fram her i verden.

Jeg sa ja til å stille på liste før forrige kommunevalg. Jeg var ferdig med de tyngste vervene i Mental Helse. Jeg tenkte at det å bli aktiv i kommunepolitikken kunne gi meg en mulighet til å ta noen av kampsakene fra brukerbevegelsen videre.

Men jeg har måttet innse at jeg fortsatt er alt for fanget av alt som rører seg på psykisk helsefeltet alle steder til at jeg er i stand til å jobbe seigt og målrettet for å realisere kommunale enkeltsaker. Kommune- og rikspolitikken krever omfattende kontakt med ”kronisk friske mennesker”. Den krever evne til å sette seg inn i et utall saker man i utgangspunktet ikke er veldig interessert i.

Jeg er avhengig av å omgås mennesker med sterkere livshistorier enn dem man jevnt over finner i de partipolitiske sirkler, og jeg blir fort motløs når jeg beveger meg for lenge blant folk som påstår at de ikke har en psykisk helse.

Jeg må nok slå meg til ro med at det jeg måtte ha av politiske talenter fortsatt primært vil bli brukt til å skrive, til å kjempe for fanesaker i det offentlige rom, til å reise nye problemstillinger og til å bygge nettverk, ikke minst mellom brukerbevegelsen og akademia.

Men det er klart at det er et problem når partipolitikken fortsatt primært er en arena for de mest robuste blant oss. Det er et problem for oss som ikke blir representert. Det er et problem for partiene, som ikke blir representative og som ikke får de innspillene de burde ha fått. Og det er et problem for samfunnet, fordi de politiske løsningene blir dyrere og dårligere enn de trenger å være.

Min første kontakt med partipolitikk fikk jeg gjennom en studiesirkel i Senterungdommen. En onkel av meg var bonde og aktiv i lokalpolitkken. En gutt på en av nabogårdene var et stort politisk talent; han var blant annet svært aktiv i kampen mot EEC (nå: EU) da han var i begynnelsen av tenårene. Det hørtes spennende ut, syntes jeg.

Og det var forsåvidt interessant å være med i studiesirkel, men jeg mistet etter hvert interessen, for møtene ble mer og mer preget av at lederen hadde like stor interesse for det politiske spillet som av saker og ideologi. Jeg prøvde meg noen år senere i SV, men der var det det motsatte som var problemet: studiesirkelen utartet fort til et endeløst historieseminar.

Jeg var like lite interessert i hvem som hadde sagt hva under et møte i Moskva i 1954 som jeg var av hvem som var gift med fjerdemann på lista i en eller annen kommune i Nord-Rogaland, så det som hadde vært av politisk interesse fikk vike for andre viktige ting (piker, vin og sang, for eksempel, men det er en annen historie). Jeg har imidlertid forblitt på venstresida og tenker fortsatt at det kan være mange gode grunner til det.

Men jeg må innrømme at årene som brukermedvirker og brukeraktivist har gjort og gjør meg betenkt noen ganger. Vi har nå hatt en rødgrønn regjering i fem år. Den ser ikke ut til verken å ønske eller klare å ta et oppgjør med det manglende brukerperspektivet i tjenestene.

Jeg tar meg i å lure oftere og oftere på om det faktisk kan være slik at fag- og profesjonsforeningene er mer opptatt av å verne om sine medlemmer, uansett hva de presterer, enn å utvikle tjenestene i tråd med offentlige føringer. Og jeg har forlengst begynt å tenke at jeg må se å få skrevet et brev til Erna og Siv og høre om de ser problemet, eller om irritasjonen over byråkratiet og respekten for enkeltmennesket, borgeren og kunden også hos dem stopper så fort vi trer inn på psykisk helsefeltet.

Men nå må vi ha litt empiri, slik at vi kan få testet ut hypotesene:

Det har nettopp vært en  stor konferanse i Trondheim, og napha.no har dekket den forbilledlig; det er nesten så jeg føler at det eneste jeg ikke har fått med meg, er hva deltakerne spiste til lunsj. Men det kan jeg definitivt leve med, for det jeg er mest interessert i i dag, er det som er formidlet av budskap i skjæringspunktet mellom psykisk helse, samfunn og politikk.

Og vi kan jo starte med Erna og Siv. De var også i Trondheim. Hva har så de to blå damene å melde?

/content/1383/Vil-ha-nye-reformer

Det begynner i hvert fall bra: De ønsker nye reformer. Nå skal det handle om kvaliteten i psykisk helsearbeid. Vi trenger en innholdsreform. Stikkordene er nasjonale retningslinjer, samhandling og lave terskler. - Kvalitet er også å se den enkelte pasient, sier Erna.

Men la oss stoppe litt der:

Nasjonale retningslinjer  - for hva, kan vi kanskje spørre? For behandling av psykisk lidelse? Eller for innsats for å ta opp uro og å hjelpe nettverk til å løse kriser?

Samhandling? Det Gud har ført sammen, skal ikke noe menneske skille, heter det i religiøs sammenheng. Hvis vi slutter å individualisere og splitte i utgangspunktet, slipper vi å bruke krefter på samhandling i neste omgang.

Lave terskler? For behandling?  Eller for å leve med den kroppen og den psyken vi nå en gang har fått utdelt?

Jeg vet ikke, Erna. Vi skal selvfølgelig ha kvalitet i behandling, og hvis man ikke ser den enkelte pasient, er jo behandlingen dødfødt. Men kommer ikke pasienten lovlig fort her? Jeg hadde nok håpet på mer fokus på forebygging. Og hvor er den grunnleggende byråkratikritikken, egentlig?

Hva så med Siv? Hun vil også ha forebygging, og er en smule kritisk til for mye diagnostisering, mens sammenhengen mellom tilgjengelighet og misbruk når det kommer til rusmidler, er hun ikke videre interessert i.

Jeg vet ikke, jeg. Jeg ble kanskje litt skuffet. Uttalelsene vitner ikke om veldig mye nytenkning, men så har de heller ikke fått brev fra meg ennå, så jeg skal ikke avskrive dem helt, foreløpig.

Divisjonsdirektør Arne Holte i Folkehelsa får imidlertid en stjerne i boka:

” ...det mest lønnsomme vi kan gjøre er å satse på barna. Han vil ha universelle tiltak, og mener de viktigste forebyggingsarenaene er barnehage, skole og arbeidsliv. - Hvis dere vil tjene penger, så ikke sats på børsen. Sats på barn!”

Noe av det viktigste - og minst utforskede - på feltet, er utvekslingene mellom politikk, profesjon og byråkrati. Det blir vi minnet om i møte med en ny rapport fra Folkehelseinstituttet:

/content/1386/50-tiltak-for-a-forebygge-psykiske-lidelser

Jeg har bare rukket å skumme den på nettet, men det som umiddelbart slår meg, er det totale fraværet av brukermedvirkning og medforskning i dette prosjektet. Nok en gang ser vi at når det virkelig gjelder, så er det de kronisk friske som på grunnlag av verdifri forskning liksom skal stake ut kursen for oss som har anlegg for å bli ”psyke”.

Og måten de gjør det på, er ytterst interessant og subtil: Vitenskapelighet flagges høyt og tydelig allerede i forordet. Det kan gjøre det tilforlatelig å utelukke alle som ikke har mange nok stjerner i den vitenskaplige søndagsskoleboka. Men når det kommer til stykket, finnes det jo på langt nær forskning på alle områdene, og da synker kravene gradvis:

”Vi har klassifisert anbefalingene i fire nivå avhengig av hvilket evidensgrunnlag de er basert på:

• Nivå 1 (merket lyseblå): gode studier med sterkt

design som er publisert i internasjonale vitenskapelige

tidsskrifter med fagfellevurdering

• Nivå 2 (merket lysegrønn): studier med mindre

sterk design, men som er publisert i nasjonale og

internasjonale tidsskrifter med fagfellevurdering

• Nivå 3 (merket rosa): ingen eller svak vitenskapelig

evidens foreligger, men tiltaket anses som viktig ut

fra faglig skjønn

• Nivå 4 (merket lys gul): tiltaket anses som helsepolitisk

viktig, men er ikke basert på forskning”

I tillegg til at det selvfølgelig er mange i brukerbevegelsen som har akadmisk dannelse og som utmerket godt kunne deltatt i hele dette arbeidet, ser vi ser vi fort at når det kommer til nivå 3 og nivå 4, vil en hvilken som helst brukerrepresentant ha like mye å fare med som en hvilken som helst fagperson (på nivå 3 fremheves altså faglig skjønn, mens det på nivå 4 er helsepolitisk viktighet som er markøren).

Det helsepolitisk viktige er altså, i følge Folkehelseinstituttet, noe som fagfolk og byråkrater skal mene noe om alene. Og faglig skjønn får stå alene; brukernes skjønn er man ikke interessert i. Nei, nei, nei, Arne Holte, jeg blir dessverre nødt til å ta fra deg stjerna jeg tildelte deg noen avsnitt lengre oppe; dette er ikke godt nok!

”Typisk sosialdemokrati!”, utbrøt min kone da jeg nevnte denne rapporten for henne. Hun studerer sosiologi og analyserer for tida en stor offentlig utredning. Jeg tror hun sikter til den sterke troen på at det gode liv kan tilrettelegges ovenfra og ned av en velutdannet elite.

Ikke vet jeg. Jeg er fortsatt medlem av et lite og rart parti på venstresida (ikke SV). Jeg burde vel også tro på at ”folket ved tre av dem” vet best for oss alle. Men jeg er i tvil. Og jeg er altså ikke sikker på om det er så mye å hente hos Erna og Siv heller.

Kanskje er jeg på vei tilbake til Senterpartiet? De er riktignok en del av det rødgrønne fellesskapet, men noen og enhver kan jo lengte etter litt grønn omsorg etter  å pleid omgang med så mye sentralisert styringsvilje!

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen