Publisert: 07. februar 2011
Odd Volden 5
FARE: Man havner fort i et uføre hvis man knytter seg for sterkt opp til politiske ideologier og partier, mener Odd Volden. Foto: Kjell-Ivar Myhr.

Fløyelsrevolusjon?

Fløyelsrevolusjon?

Odd Volden beveger seg inn i utrygt farvann. Han blogger om politikk.

Jeg tror ikke jeg skal skrive ofte og mye om partipolitikk. Det kjennes ikke helt trygt. 

Selv om det i mange sammenhenger er like mye politikk som psykologi på psykisk helse-feltet (dette debatteres for eksempel i Klassekampen for tida), havner man fort i et uføre hvis man knytter seg for sterkt opp til politiske ideologier og partier.

Men siden jeg i mitt forrige blogginnlegg  kastet meg ut på dypt vann, må jeg nesten bruke noen linjer på å karre meg i land igjen også.

Jeg skal gjøre det i tre etapper:

Første etappe

1. Høyre vil ha fritt behandlingsvalg

I mitt første innlegg på NAPHAs blogg skisserte jeg et fiktivt anbudsdokument for kommunale psykisk helse-tjenester.

Nå tror jeg selvfølgelig ikke at Erna Solberg har latt seg inspirere av meg, men i Aftenposten (23. januar 2011) loves det storstilt privatisering med borgerlig valgseier i 2013.

Frivillighet

Erna Solberg vil at du selv skal bestemme hvilken behandling du skal ha, og hvor det skal skje - helt uavhengig av myndighetene. Anbudsreglene endres slik at frivillighet/privat engasjement gjøres til et selvstendig kvalitetskriterium, på linje med pris og kvalitet.

Økonomiske incentiver skal sikre langvarig effekt av behandling, ved at deler av utbetaling skjer når dette dokumenteres. Brukerne velger fritt mellom offentlige, private og ideelle institusjoner.

Så fremt en lidelse er godkjent for behandling, skal du kunne velge å bli behandlet av ideelle og private institusjoner, ikke bare av offentlige sykehus eller institusjoner som har seiret i en anbudsrunde. Dette gjelder ikke bare ordinære helsetjenester knyttet til rus og psykiatri, men også barnevern, rehabilitering og annen behandling over tid.

-Det er helt avgjørende å sikre at private ideelle aktører som leverer kvalitet ikke kveles. Ideelle aktører har en kritisk stemme både mot det offentlige, men også mot markedet, som er uvurderlig.

Det svimler

Javel. Det er så det nesten svimler for en ivrig brukeraktivist.

Jeg tenker umiddelbart på noen sykehusavdelinger jeg kjenner litt til: Hvor lenge vil de overleve hvis pasientene får velge fritt?

Jeg tror en del av de offentlige tjenestene  - og en del av dem som jobber i disse tjenestene - skal få slite kraftig etter hvert.

Ideelle aktører

Samtidig har jeg også litt personlig erfaring med ideelle aktører.

På begynnelsen av nittitallet bodde jeg et år på et psykiatrisk ettervernshjem i Oslo, drevet av Kirkens Bymisjon. For meg fungerte det verken bedre eller dårligere enn det meste jeg var borti av offentlige tjenester  gjennom tjue år.

Så hvorfor nevner jeg det her, da?

Jo, poenget er at jeg tror det er umulig å få til virkelig gode tjenester uten at beskrivelsene av fenomenene og kravene til tjenestene er sakssvarende og presise. 

Der tror jeg heller ikke Høyre er i nærheten av å ha brukerperspektivet inne ennå.

Faller utenom

Det er fortsatt sykdom og behandling som er markørene.

Og da vil fort psykisk helse-sentra, brukerorganisasjoner og andre nettverksorienterte tiltak kunne falle utenom, for å nevne noe av det som hjelper mange til bedre liv.

Men vi skal nok få forklart politikerne dette etter hvert.

Andre etappe

2. Forsvar dagens uføretrygd

I fjor høst holdt jeg innlegg på en konferanse i regi av Forsvar dagens uføretrygd. Der sa jeg blant annet dette:

Vi har de siste årene vært vitne til en heksejakt på mennesker som av helsemessige årsaker ikke har klart å livnære seg av egen inntekt. I den offentlige samtalen har det vært  påstått at ”man må redde mennesker fra å bli uførepensjonert, for da er livet ødelagt”, at ”uførepensjonister lever på naboen”, ”at uførepensjonister har dårlig arbeidsmoral”, ”at det finnes en offermoral i velferdsstaten” og at ”veldig mange vet om noen som er uføretrygdet som ikke skulle vært det”.

Hvordan naboer og mannen i gata kan vite at noen ikke har rett til uføretrygd når medisinske opplysninger er taushetsbelagt, er en gåte. I alle andre sammenhenger ville vi kalt dette sladder. Denne civitaundersøkelsen representerer etter mitt skjønn et foreløpig lavmål fra en instans som ønsker å fremstå som seriøs aktør i det offentlige rom.

To viktige virkemidler for å få mennesker fra utsatte grupper tilbake til arbeidslivet, er å gjøre forsøkene med hvilende pensjonsrett permanente og å hele tiden tenke fleksibilitet rundt arbeidssted, arbeidstid og arbeidsoppgaver. 

Noen av oss trenger faktisk å ha støttehjul permanent, selv om vi sjelden eller aldri bruker dem. Vi mangler kort og godt den selvtilliten og tryggheten som preger dem som har mest suksess i arbeidslivet.

Fikk støtte

Jeg fikk mye støtte blant de tilstedeværende stortingspolitikerne for forslaget om å gjøre hvilende pensjonsrett til en permanent ordning.

Men det betyr jo ikke at det ender slik. Vi får se.

Regjeringens forslag kan ventes hvert øyeblikk. Uansett hva som skjer, så er det knapt høyrekreftene som skal ha ros i denne saken.

Har vist vei

I kampen for en anstendig og forutsigbar inntektssikring for dem som ikke mer eller mindre permanent er i stand til å livnære seg av egen inntekt, har fagbevegelsen og venstresida forøvrig vist vei.

Senest i Politisk kvarter på NRK P2 3. februar presiserer LO-leder Roar Flåthen at uførepensjonen er et helt sentralt velferdsgode for fagbevegelsen.

Vi vet at mennesker med psykiske lidelser er sterkt representert blant uføre. Derfor skal vi vite å sette pris på at fagbevegelsen og venstresida har bidratt vesentlig til at det som lenge så ut til å kunne gå riktig galt, kanskje blir til å leve med og overleve på likevel.

Tredje etappe

3. Fløyelsrevolusjon?

På bakgrunn av de to første punktene er det fristende å sneie innom situasjonen i Egypt. Det som ble en fløyelsrevolusjon i Tjekkoslovakia (og Tunisia, kanskje), ser i skrivende stund ut til å kunne gå riktig galt i Egypt.

Disse bildene, forvridde dimensjoner til tross, kan brukes som eksempler på både muligheter og farer ved å ønske og gjøre omfattende forandringer på kort tid. Det kan gå bra, det kan gå dårlig.

Fritt behandlingsvalg på psykisk helse-feltet kan virke besnærende og forlokkende. Og antakelig kommer vi ikke utenom en eller annen form for konkurranse på feltet.

Det ser ikke ut til at de gamle asylkulturene og de store profesjonene klarer å omstille seg og samhandle med andre på anstendig vis uten at de får kniven på strupen.

Anbud

Samtidig vil anbud og ”pengene følger brukeren”, sammen med Høyres og FrPs varslede oppgjør med fagbevegelsen, kunne gjøre at hvis det om noen år kommer alvorlige angrep på den norske velferdsstaten, slik vi har sett det i andre land, så kan vi alt i alt komme ut med tap på en investering i noe som i første omgang så forlokkende ut.

Det er ikke godt å vite. Det er kanskje best å holde seg til å ”drive politikk innenfra”, eller brukermedvirkning, som det også kalles (Dialog, Bulletin for SEPREP, 1-2010, s. 72-93), så får heller de store kanonene besvare de store spørsmålene.

Men at vi må organisere oss, det gir jeg meg aldri på.

Brukerperspektivets styrke er avhengig av brukerorganisasjonenenes og de endringssvillige fagfolkenes styrke.

Et av de mest spennende fenomenene på feltet er at fag og erfaring likestilles, også i organisasjonslivet, som i den relativt nystartede Norsk forening for psykisk helsearbeid.

Men det får være til en annen gang. Revolusjonære må også hvile i blant, selv når de opererer på fløyel og i et land som bader i melk og honning.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen