Publisert: 23. mars 2011
Odd Volden3
KUNSTKAMP: "Vi trenger økt fokus på at alle grupper i samfunnet skal ha reell mulighet til å utrykke seg kulturelt og til å delta i kulturlivet", skriver Odd Volden. Foto: Kjell-Ivar Myhr.

Kulturalliansen

Kulturalliansen

Odd Volden har lenge vært opptatt av forholdet mellom kulturlivet og mennesker i utsatte grupper

I dag blogger jeg fra et gjestekontor hos NAPHA i Statens hus i Trondheim.

I går deltok jeg på internseminar sammen med ansatte i NAPHA og NAPHAS referansegruppe. Om kvelden var det middag hjemme hos NAPHAS leder. 

Inntrykkene er mange, både fra seminaret og middagen.

Langeland

På formiddagen fikk vi smakebiter av Eva Langelands imponerende arbeid med å utvikle et forskningsbasert psykisk helsearbeid.

Dette er viktige ansatser til et psykisk helsearbeid som står på egne bein:

Et psykisk helsearbeid som ikke bare er forkledd psykiatri eller som nøyer seg med å være et ”omsorgstilbud til psykiatriske pasienter”, som en psykiater uttrykte sin vrangforestilling om kommunalt psykisk helsearbeid for noen år siden.

Bøker

Vi har de siste ti-femten årene fått en rekke bøker som beskriver psykisk helsearbeid, også fra et teoretisk ståsted.

Det er prisverdig. Det er et nødvendig skritt på veien.

Men det er først nå når det begynner å bli mange som har og tar doktorgrader at vi for alvor kan skape et sammenhengende og konsistent psykisk helsearbeid som dekker hele feltet og lar seg kommunisere tydelig.

Aarre

Seminaret ble ikke mindre spennende av at vi etter lunsj møtte Trond F. Aarre, som drøftet den medisinske modellens relevans for psykisk helsevern og psykisk helsearbeid.

Trond F. Aarre er spesialist i psykiatri og arbeider som avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter og fagsjef ved Psykiatrisk divisjon, Helse Bergen.

Han er aktuell med boka Manifest for psykisk helsevern (Universitetsforlaget, 2010), en svært viktig og pedagogisk forbilledlig bok.

Sensasjon

Aarre er langt fra den første som stiller spørsmålstegn ved om den medisinske modellen har så stor relevans for psykisk helsefeltet som legene har ønsket at den skal ha.

Men det er, i hvert fall i Norge, nærmest en sensasjon at en profilert og dyktig psykiater, til og med i lederposisjon, og med betydelig gjennomføringskompetanse, skriver og sier at ”den medisinske modellen passer dårlig i det psykiske helsevernet”.

Det som gjør Manifest for psykisk helsevern enda viktigere, er at Aarre inviterer til dialog med andre aktører på feltet uten å selge ut sitt eget fag.

Skylapper

Aarre er tydelig på at det for noen grupper fortsatt er slik at det er medisinere som besitter det beste tilbudet.

Aarre fremstår definitivt ikke som en romantiker som har overdrevne illusjoner om hva man kan oppnå gjennom psykoterapi og sosial relasjonsbygging når man er i den alvorlige enden av depresjoner og psykoser.

Men Trond F. Aarre gjør det mye vanskeligere for leger med skylapper å holde på den kontrollen de alt for lenge har hatt over feltet.

Vitaminpille

Manifest for psykisk helsevern er en vitaminpille av en bok, og den har kvaliteter som gjør at man blir optimistisk på vegne av fag og felt.

Og igjen: den er så lettlest og pedagogisk god at man vi ha like stort utbytte av den enten man er fagperson, bruker eller politiker. Med andre ord: Løp, kjøp og les!

Ved middagsbordet om kvelden havnet jeg mellom to mennesker som lenge har hatt et stort engasjement for- og store kunnskaper om kunsten og kulturens plass på psykisk helsefeltet, Wigdis Helen Sæther og Audun Pedersen.

Jeg kjenner hvordan inspirasjonen sitter i fortsatt.

Forlag

For noen år siden startet min kone og jeg et forlag på idealistisk grunnlag. Det vil si: forlag og forlag. Vi har aldri registrert det, og vi har verken drevet med salg eller markedsføring; det har de som har stått for innholdet ordnet selv.

Men jeg vet at det har vært viktig for dem vi har hjulpet med å komme til orde at vi har gjort denne jobben, og det har vært svært meningsfylt å få lov til å gjøre dette også.

Vi har hatt gjennomsnittlig en utgivelse i året. Det er så langt blitt til to dikthefter, to cd-er og to hefter med bilder og dikt. Til høsten har jeg lovet å lage en ny cd, og jeg har et bokmanus liggende til gjennomlesning. Det er svært enkle produksjoner vi gjør, men de gjør en stor forskjell likevel.

Kulturlivet

Jeg har lenge vært opptatt av forholdet mellom kulturlivet og mennesker i utsatte grupper. Jeg har skrevet flere tekster som problematiserer dette, her er et par smakebiter:

Tidligere brukte vi gjerne betegnelsen ”underpriviligerte” om dem som hadde hatt mest uflaks med gener, oppvekstvilkår og omgangskrets.

At noen var underpriviligerte, signaliserte at det også fantes noen som var priviligerte, som altså hadde noen fordeler fremfor andre.

I vår tids nytale heter det at alle har like sjanser, og at det er opp til den enkelte å gjøre noe ut av disse sjansene.

I tillegg har vi så opprettet en slags restkategori,”de svake”, og disse oppfattes som omtrent like definerte som villreinstammen i Setesdalsheiene.

Teateret 

For rundt femten år siden ble jeg invitert med i Torshov-teateret i Oslo. Teateret i den gamle arbeiderbydelen har i snart tredve år spilt stykker fra det folkelige, radikale og burleske repertoaret.

Vi så et stykke som het Road, av den engelske dramatikeren Jim Cartwright. Stykket handler om desperasjonen i arbeiderklassefolks liv under Margareth Thatcher, men jeg husker det best som et masete og overspilt stykke med skrik og skrål og fyll og spetakkel i et veikryss i tykk tåke.

Det kan selvfølgelig skyldes mitt lave kulturelle nivå, men det kan også skyldes at det er slik man må skrive og spille dramatikk om underpriviligerte mennesker for at middelklassen skal gidde å se på.

Trist 

Etter stykket gikk vi nedover mot Grunerløkka for å ta oss en øl. Det var like regntungt og trist ute som det hadde vært inne på teateret, og da vi svingte inn i en av parkene på ”Løkka”, hvor mange av de slitneste menneskene i hovedstaden holdt til den gang, tror jeg vi skjønte det omtrent samtidig:

- Dette er jo for dumt. Her går vi i teateret for å se en ”kunstnerisk” versjon av det som utspiller seg daglig rett foran øynene på oss - hvis vi gidder å se etter, vel å merke.

I 2006 viste Agder Teater to stykker (Bad Boy Bubby og Psykos 4:48) som begge omhandler liv som leves langt over kanten av det vi til hverdags orker å omgås i vårt sosialt rensede samfunn.

"Herlig ekkelt"

Som Fædrelandsvennen sa det etter å sett Bad Boy Bubby: ”Æsj, dette var herlig ekkelt... ".

Med andre ord: Vanskelige liv er greiest på teater.

http://www.neverthunkbefore.com/klartekst%201.html

Forholdet mellom kulturarbeiderne, folket og den økonomiske og politiske eliten er i vår tid dessverre blitt mer og mer utydelig.

Opplevelsesøkonomi

Den ensidige satsingen på opplevelsesøkonomi tømmer gradvis det offentlige rom for mening og meningsbrytning.

Det må arbeides for et større og tydeligere handlingsrom for kunstnere og kulturarbeidere.

Vi må kjempe mot tanketomt kulturkonsum og øke oppmerksomheten omkring vilkårene for hvordan kunst og kultur skapes.

Uttrykksmulighet

Vi trenger økt fokus på at alle grupper i samfunnet skal ha reell mulighet til å utrykke seg kulturelt og til å delta i kulturlivet.

Vi vil derfor bidra til en kulturallianse med undertrykte gruppers organisasjoner med henblikk på å sikre disse lik tilgang til alle kulturuttrykk.

Innvandrere, eldre, funksjonshemmede og mennesker i økonomisk krise er fullverdige samfunnsborgere, med samme rett til å delta og til å uttrykke seg som alle andre, uavhengig av hvilken situasjon de til en hver tid befinner seg i.

http://www.neverthunkbefore.com/leserbrev%202007.html

Manifest

For et par uker siden ble jeg kontaktet av regissøren bak teaterstykket Bad Boy Bubby, som jeg såvidt var innom i en av passasjene over.

Han hadde funnet teksten min på nettet og ønsket å ta det jeg skrev om på alvor.

Vi hadde nylig et hyggelig møte i Kristiansand og ble enige om å dra i gang en kulturallianse, slik jeg har foreslått.

Vi er nå ferd med å samle noen mennesker med henblikk på å finne temaer til en teaterforestilling til høsten, og jeg har skrevet et utkast til manifest for Kulturalliansen. Her er et utdrag:

  • Kulturalliansen vil være et permanent kulturelt gjestebud, som skal minske avstanden mellom personer og miljøer i kulturfeltet og mellom kulturfeltet og andre felt
  • Kulturalliansen vil arbeide med å bygge nettverk, arrangere seminarer, foredrag og workshops om forholdet mellom kunst- og kulturfeltet og utsatte grupper
  • Kulturalliansen mener at kunst og kultur skal slippe å leve opp til politiske krav
  • Kulturalliansen slår fast at måten vi organiserer og lever kulturlivet på ofte har politiske konsekvenser
  • Kulturalliansen vil arbeide for og med alle som tilhører marginaliserte grupper, men utgangspunktet for arbeidet er mennesker med ruslidelser og / eller psykiske problemer
  • Kulturalliansen vil arbeide for et rikere og mer representativt kulturliv, både på produksjons- og forbrukssiden
  • Kulturalliansen vil arbeide for tettere bånd mellom kunstnere og mennesker i utsatte grupper
  • Kulturalliansen vil arbeide for tettere bånd mellom kulturlivets tilbydere og mennesker i utsatt grupper

Vil lykkes

Møtet med Audun Pedersen og Wigdis Helen Sæther og deres tanker og erfaringer gjør meg bare mer oppsatt på at dette skal vi få til.

Hvis vi kan lykkes med å løfte opp og fram det gode kulturarbeidet som gjøres mange steder på psykisk helsefeltet, vil det bli lettere å gjøre liknende prosjekter overalt i Norge.

Kunst og kultur har en klar egenverdi, det skal vi alltid ha med oss. Men kunst og kultur fungerer også antistigmatiserende og motiverende, både for fagfolk, brukere, pårørende og publikum.

Kulturalliansen i Kristiansand starter altså med en teateroppsetning. Når jeg tenker meg om, så er vel egentlig det en selvfølge: Mennesker med skeive livserfaringer må da passe ekstra godt på de skrå bredder?

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen