Endret: 08. april 2011
Odd Volden6
TVANGSKONFERANSE: "Det var spennende, det var lærerikt, det var provoserende og det var vondt", skriver Odd Volden. Foto: Kjell-Ivar Myhr

Tvang, forskning og følelser

Tvang, forskning og følelser

Odd Volden hadde det vondt på konferanse om tvangsforskning

5. og 6. april deltok jeg på en konferanse om forskning på bruk av tvang i regi av Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet.

Det var spennende, det var lærerikt, det var provoserende og det var vondt.

Nettverket ønsker å holde fokus på brukerperspektivet, gjennom å invitere representanter fra brukerorganisasjonene til å delta, både som deltakere og innledere.

Jeg vet ikke hvordan forskerne opplever det, men jeg opplever det i hvert fall som meningsfullt å være en del av slike blandede forsamlinger - meningsfullt, men mange ganger langt fra enkelt.

Vonde møter

Møter mellom fagfolk og brukere på seminarer og konferanser er nødvendige. Men de kan være vonde, for begge parter.

Det skal ofte ikke mer til enn et par lite velvalgte ord fra en av fagfolkene før en av oss som har brukererfaring får revet opp igjen gamle sår og tar til motmæle, ikke sjelden med hjertebank og høy stemme.

Plutselig slynges kaskader av ord mot perplekse fagfolk.

Følelser

Fagfolk har også følelser.

Fagfolk har sine grunner til å være som de er og til å opptre som de gjør. Det er sikkert vondt for dem også å møte krasse ord når de opplever at de bare vil vel.

Noen ganger føles det sikkert ganske urimelig å måtte ta i mot følelsesladde innlegg som strengt tatt burde hatt en annen adressat.

"Behandling"

Samtidig er det vanskelig å se for seg at vi ikke også skal møtes i slike sammenhenger.

Jeg har ingen tro på at det nytter å ”ferdigbehandle” oss før vi slippes løs på verden.

Vi lever våre liv så godt vi kan, både før, under og etter ”behandling”. Fagfolk på psykisk helsefeltet bør være de første til å håndtere at ikke alle er like rasjonelle hele tiden.

Et ønske

Men jeg skulle ønske jeg kunne klare å la være å ta ordet hver gang hjertet begynner å hamre. Jeg sliter med å holde fokus når jeg er opprørt.

Det hender jeg sier mye mer enn jeg hadde tenkt å si, i den grad jeg rekker å tenke i det hele tatt før hånda fyker i været.

Jeg går gjerne fryktelig tett på. Jeg har en elefants hukommelse når det gjelder å huske poenger som kan treffe blink i interessepolitisk arbeid. I brukermedvirkningssammenhenger, der spillereglene er klare, er dette en god egenskap.

Politikken

I politikken, også den som drives ”innenfra”, slik den gjøres når man driver brukermedvirkning, er det viktig at vi tør og evner å kjempe for våre saker med alle retoriske midler.

Vi har mektige motstandere og må ikke være redde for å møte dem med blankpussede våpen.

Men på seminarer og konferanser er rollene ofte mer uklare. Deltakerne har ulike motiver. Det som funker i et planutvalg, kan virke dårligere på en konferanse. Jeg synes personlig dette er fryktelig vanskelig.

Hvorfor?

Noen ganger tenker jeg at jeg burde funnet noe helt annet å holde på med. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt at jeg fortsetter å tråkke opp i de samme problemstillingene gang på gang? Hvorfor fortsetter jeg å oppsøke sammenhenger som jeg burde vite er utrygge?

Det viktigste svaret er vel at når det er gått noen dager, så slipper det vonde taket.

Noen ganger slipper det taket av seg selv, andre ganger først når jeg har skrevet en e-post og bedt om unnskyldning, eller som i dag: forhåpentligvis kan jeg gå videre når jeg har blogget fra meg det verste.

Gradvis kobles hodet mer og mer inn. Skammen og den dårlige samvittigheten slipper motstrebende taket.

Konferansen

Under konferansen ble det et tema at det kanskje ville være meningsfylt å fokusere mer generelt på krenkelse enn kun på tvang.

Det finnes mange måter å krenke mennesker på.

Mange opplever at tvang krenker. Noen opplever ikke at tvang krenker. Noen mennesker opplever seg krenket uten at det er tvang inne i bildet.

Noen ganger kan man finne flere nyanser om man løfter blikket litt.

Lykken

”Da vi lette etter katten, fant vi den verken ute eller inne. Da vi lette etter lykken, fant vi katten under trappa.”

Disse linjene av Annie Riis kan minne oss på at vi kan miste viktige funn om vi definerer og fokuserer feil. Disse linjene kan være viktige påminnelser for forskere også.

Kanskje man også bør forske mer på borgernes erfaringer med tvang og mindre på pasientenes?

Forskere kan nemlig, uansett gode intensjoner, komme til å fastholde tvang som noe som bare er et helsevesenfenomen.

Mennesker som har vært og er utsatt for tvang, skal leve med dette resten av sitt liv, også i andre og langt mer sentrale roller enn pasientrollen.

Forskning

De som er inne i helseforskningsverdenen, vet at det ofte kan være et problem å få lov til å forske på pasienter.

Ved å annonsere i avisa etter mennesker som har lyst til å snakke om dette eller hint, unngår man sannsynligvis også noen forskningstekniske problemer som har voldt hodebry for mange som vil gå i gang med et prosjekt.

Nå er mennesker med brukererfaring også på vei inn i forskningsverdenen.

Dette temaet kommer jeg sikkert tilbake til ved en senere anledning. I dag tar jeg bare med et poeng fra innlegget jeg holdt (sammen med Gunnhild Ruud Lindvig) under konferansen om tvangsforskning, hentet fra en artikkel av J. Szmukler: Service users in research and a ‘well ordered science’. Journal of Mental Health, April 2009; 18(2): 87–90.:

For service users the science can be hugely difficult to understand, as can be the convoluted and competitive workings of the academic world.

For the scientist, the lived experience of mental illness in all of its complexity and implications, can be difficult to grasp or even acknowledge, and it is easy to become complicit in the exclusion of the voices of a stigmatised group.

Forskere

De tradisjonelle forskerne og vi som er ferske som forskere, men erfarne når det kommer til den livsverden det skal forskes på, må nok fortsette å møtes og snakke sammen, selv om det blir høy temperatur av og til.

Vi har en jobb å gjøre, om vi skal tro vår venn Szmukler.

De to avsnittene hans over viser at det ikke er så rart at det kan gå en kule varmt når fagfolk og brukere skal prøve å finne fornuftige temaer og et felles språk for utforskning av et så konfliktfylt tema som tvang.

Men det er desto viktigere at vi ikke gir opp.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen