Publisert: 12. september 2011
Skagen, Danmark
SKAGEN: Snart valg - også i Danmark.

Reisebrev fra danskebåten

Reisebrev fra danskebåten

Har du en psykisk lidelse og ikke er kunstner, kommer du sjelden lenger enn til Hirtshals. Eller?

Min kone og jeg har knapt hatt sommerferie de to siste årene. Derfor bestemte vi for litt siden for å ta noen sensommerdager i Skagen. Man skal ikke se bort fra at livet og kjærligheten kan ha godt av en ferjereise i ny og ne.

På båten nedover treffer jeg kjente. En gruppe fra et av dagsentrene i Kristiansand er på dagstur med ferja. Dagsturer med danskebåten er en av sørlendingenes favorittbeskjeftigelser. Det går ferjer fra Kristiansand til Hirtshals flere ganger om dagen. Billigbilletter og gratisbilletter florerer. Dagsturene til Hirtshals er kanskje sørlendingenes versjon av svenskehandelen?

Deilige dager i Skagen

Men vi skal altså til Skagen, som ligger på nordspissen av Jylland. Jeg blir litt usikker på om jeg trenger å skrive hvor Skagen ligger. Jeg bor i Kristiansand. Der tror jeg de fleste vet hvor Skagen er. På for- og ettersommeren er det en populær aktivitet blant arbeidskollegaer og andre å ta ferja til Hirtshals og sykle til Skagen, for så å ta rikelig for seg av bordets gleder.

Mer enn fritert rødspette

Skagen har i over hundre år vært kjent for sitt spesielle lys og for kunstnerkollektivet som holdt til her fra 1870-tallet og fram til århundreskiftet. Skagen har fortsatt rikelig med kulturell kapital, selv om det i sesongen kanskje blir vel så mye øl og fritert rødspette på havna som vin og galleribesøk oppe i byen. 

Jeg frisker opp biografien til P.S. Krøyer. Moren, som bodde i Stavanger, led av alvorlig psykisk lidelse og var for syk til å ta hånd om Peder Severin, som vokste opp hos en tante i København. Peder Severin blir etter hvert en av de store Skagenmalerne. Han dør i 1909, 58 år gammel, som følge av sviktende helse forårsaket av syfilis. Han har også flere innleggelser bak seg som følge av tilbakevendende psykisk lidelse.

Vi leser og lytter

Vi får noen deilige dager i Skagen. Sola skinner. Vi jogger i skogen og på strendene. Vi går ut på Grenen og ser Danmark synke i havet. Vi ser hva Skagenmalerne rakk å utrette i de årene de holdt på. I år har Skagen Museum også en utstilling med verker av Skagenmalerne i privat eie. Vi leser om Skagen og malerne.

Vi oppdager at en av mine favorittmusikere fra gamle dager, jazzgitaristen John Scofield, skal spille sammen med et dansk storband i Frederikshavn. Vi drar dit. Det blir en konsert av de sjeldne.

Valg i Danmark

Noe av det hyggeligste ved å feriere i Danmark, ved siden av rugbrød, leverpostei, sild og wienerbrød, er å fordype seg i Politiken, den gamle kulturradikale kjempen. Den har, i motsetning til sine norske slektninger, ennå ikke krympet til tabloid.

Om vi skal tro et leserbrev i Politiken 1. september, er mennesker med funksjonsnedsettelser like usynlige i Danmark som i Norge: ”Det er en menneskerett at tage et glas rent, friskt vand for de fleste av oss, men ikke for alle. De handikappede har ikke alltid denne mulighed eller ret, den er afhengig av deres handikap...

Nå skulle man tro, at de politiske partier kunne tælle, for cirka 10 procent av landets befolkning er handikappede. Hvorfor denne likegyldighed? Er de handikappede unyttige borgere? Er de mere unyttige end rockerne? Christianitterne? Indvandrerne?

I sidste uge var de handikappede taget til Christiansborg for at demonstrere imod deres stadig mer forringede forhold for at prøve at råbe politikerne op. Det kunne de ikke. Politikerne har kun interesse for deres egne magtpositioner i valgkampen. Hvad værre er, det har medierne også - altså kun øje for politikerne og deres gøren og laden.”

Omsorgsghetto - en god ide?

I Norge er det, i motsetning til i Danmark, snakk om lokalvalg i år. Det er ikke så lett å få tak på en politisk trend overfor mennesker med funksjonsnedsettelser. Men jeg har i hvert fall lagt merke til at SV i Kristiansand går inn for en ”omsorgsbydel”. Forslaget fikk omgående motbør på lederplass i Fædrelandsvennen.

Det er umiddelbart vanskelig å forstå at en omsorgsghetto kan være løsningen på noe som helst, bortsett fra vanskelig kommuneøkonomi, kanskje, selv om man ikke kan se bort fra at ensomheten i enmannsasylene kan gjøre at det for noen kunne vært ønskelig med mer robuste tjenesteklynger enn det man har i dag. Men en ”omsorgsbydel”? Det er ikke helt lett å ta dette forslaget på alvor.

NAV på dansk

Jeg vender tilbake til Politiken 1. september. Et av leserinnleggene jeg merker meg, er skrevet av lederen for de danske sosionomene:

”Rebekka har en psykisk sygdom. Hun vil...gerne arbejde, men hennes schizofreni betyder at hun er helt avhængig av sin kontanthjælp. De krav, systemet stiller til hende, er en yderst stressende cocktail, som gør mødet med beskæftigelsessystemet til en selvstændig belastning i hendes liv og forsterker hendes sygdom. Rebekka savner, at der er nogen i jobcenteret, som forstår det og kan tage højde for, at hun har brug for et reelt samarbejde og kun med én sagsbehandler, som både ved noget om psykiske lidelser og kan være hendes indgang til det uoverskuelige system.”

Dette er ikke helt ukjent i Norge heller. Mange brukere har nok opplevd at møtet med NAV har fortonet seg på liknende vis. Den kommende reformen av uføretrygden vil forhåpentligvis løse noen av disse problemene.

Uetisk forskning

I Politiken 1. september finner vi også en reportasje fra avisas Latin-Amerika-korrespondent:

”I alt 1.300 mentalt syge, prostituerede og fanger i Guatemala blev med vilje smittet med syfilis og gonorè af amerikanske leger i 1940`erne. Grusomme detaljer om flere års uhyggelige eksperimenter i det mellemamerikanske land kom i denne uge for en dag, da en bioetisk kommisjon forelagde sin foreløbige rapport om en sag, kommisjonens medlemmer selv kalder ”rystende uetisk”... Forsøgene havde til hensikt at teste den første generation av penicillin...”

Sitatet taler forsåvidt for seg selv, i all sin grufullhet. Men jeg fester meg spesielt ved en detalj: ”...mentalt syge, prostituerede og fanger...”

I samme bås

På turen til Danmark har jeg nemlig med meg historiker Ståle Olsens bok om et mørkt kapittel i norsk sosialhistorie: Til Jæderen for å trille tåke. Historien om Opstad tvangsarbeidshus. (Scandinavian Academic Press, 2010). På side 78 i boka heter det, i en omtale av personalet på Opstad ved oppstarten: ”...(a)v disse hadde vel halvparten erfaring fra tjeneste i fengsler, tvangsarbeidshus eller psykiatriske sykehus.”

Mentalt syke, prostituerte og fanger. Fengsler, tvangsarbeidshus og psykiatriske sykehus. Det er et fint selskap vi har vært i! Psykiske lidelser, umoral og kriminalitet - tre alen av samme stykke, om vi skal tro historien.

Vi må aldri bli historieløse

Danskebåten legger snart til land i Kristiansand. Vår ferjereise og vår lille ferie er over om noen minutter. Jeg vet ikke om det har vært noen rød tråd i dette reisebrevet. Jeg har som vanlig skrevet meg ut på viddene, for ikke å si ut på havet. Men jo, helt uten indre sammenheng og poenger er vel ikke dette blogginnlegget. Her er en forsøksvis oppsummering:

1. Er man kunstner, kan man komme langt i livet, selv om man sliter med alvorlig psykisk og somatisk sykdom.

2. Har man en kunstinteressert kone, kan man komme seg til Skagen på ferie, samme hvor ukultivert man ellers måtte være.

3. Gode borgere sykler gjerne t/r Hirtshals - Skagen for å sole seg i glansen fra skagenmalerne, samme hvor psykisk syke malerne måtte ha vært.

4. Har du en psykisk lidelse og ikke er kunstner, kommer du sjelden lenger enn til Hirtshals.

5. Man skal være på vakt mot alle forsøk på å samle syke i gettoer, enten det er fysiske gettoer eller fenomenologiske gettoer.

6. Vi må aldri bli historieløse.

HØR!

Vi runder av med John Scofield, her sammen med Pat Metheny.

Se flere innlegg på NAPHA-bloggen

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen