Endret: 19. oktober 2011
Businessmann på toppen av trapp
SLIPPER BYRÅKRATI: -Det beste ved å være der jeg er nå, er å slippe korrespondansen med NAV omkring endring av inntektsgrenser hvert år. Angsten for å overse noe, for å gjøre noe feil og for ikke å varsle NAV i tide har ligget og gnaget, skriver NAPHA-blogger Odd Volden. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no.

Oss arbeidsføre i mellom

Oss arbeidsføre i mellom

For første gang siden nittitallet er NAPHA-blogger Odd Volden ikke regnet som arbeidsufør. Mindre byråkrati er en enda større lettelse enn mindre stigmatisering.

For et par uker siden fikk jeg brev fra NAV. I år kommer jeg til å tjene så mye at uføregraden min er regnet ut til 7 prosent. Så lav uføregrad kan man ikke ha, og dermed settes uføregraden min til null prosent. I forrige uke leverte jeg det oransje honnørkortet mitt til NAV. For første gang siden midten av nittitallet er jeg ikke regnet som arbeidsufør.

Ålreit

Det er faktisk mer ålreit enn jeg hadde trodd. Ikke fordi jeg i utgangspunktet var skamfull over å bli uføretrygdet. Jeg er født i en av Einar Gerhardsens statsministerperioder, og har siden jeg først begynte å slite med psykiske problemer alltid hatt med meg at det finnes et liv for sånne som meg også, uavhengig av arbeidsevne.

-Hva jobber du med, onkel Odd?

Jeg har alltid vært åpen om problemene mine.  Jeg har ikke vært redd for å fortelle at jeg ikke alltid har klart å livnære meg av egen inntekt. Men jeg skal ikke nekte for at alle de sleivete avisinnleggene som mistenkeliggjør uføretrygdede som gruppe også har preget meg. Dette skrev jeg om for noen år siden:

-Hva er det egentlig du jobber med, onkel Odd, spør niesene og nevøene. -Godt spørsmål, svarer jeg. -Det får far eller mor forklare deg, tenker jeg. Mine søsken og mine svigers og svogers lever i den virkelige verden, der voksne mennesker har seriøse jobber. Gudene vet hvordan de forklarer sånne som meg.

Ansikt til ansikt er de hyggelige og interesserte. Jeg tviler ikke på at de vil meg vel. -Men har du ingen jobb, onkel Odd, spør barna deres. Bevisbyrden ligger på meg. Nei, jeg har ingen jobb. Jeg er uføretrygdet. Og da må jeg vel være syk, da. Alltid og hver eneste dag.

Hva tenker naboene som ser meg på joggetur den ene dagen og med det store, oransje honnørbeviset på bussen dagen etter? Hva forteller de barna sine? Den store, blide, åpne fortellingen om velferdsstat og mangfold? Eller den lille, sinte, lukkede fortellingen om snyltere og latsabber?

Det jeg tjener ved siden av trygda, har jeg lov til å tjene. Når jeg løper, er det kroppen som løper. Når jeg viser honnørbeviset på bussen, er det psyken som ber om rabatt.

Men det vet jo ikke naboene. Og slikt er ikke lett å forklare barn. -Kanskje jeg skal skrive en barnebok, tenker jeg: ”Onkel Odd går ikke på jobb, men han har et slags liv likevel”. Vil noen gi ut en slik barnebok? Eller vil den bli rammet av oppviglerparagrafen? Vil den true samfunnsånden? Vil den bli beslaglagt av NAV?

Antakelig. Kanskje må jeg alltid leve med skyldfølelsen, uansett hvor mye jeg strever for å leve et anstendig liv? Kanskje er en dose skam egenandelen jeg må betale for velferdsytelsene jeg mottar?

Angst for å overse

Når jeg nå opplever det som ålreit og befriende å ikke være regnet som ufør lenger, er det likevel ikke på grunn av stigmatiseringen som lurer i avisspaltene og bak noen av gardinene i nabolaget.

Nei, det beste ved å være der jeg er nå, er å slippe korrespondansen med NAV omkring endring av inntektsgrenser hvert år. Jeg er frilanser, og har mange oppdragsgivere. Det blir fort mye å holde styr på.

Angsten for å overse noe, for å gjøre noe feil og for ikke å varsle NAV i tide har ligget og gnaget flere måneder i forkant når det har sett ut til at inntektsgrensa har kunnet komme til å bli overskredet.

Har funket for meg

Men jeg har lite å klage på når det gjelder NAV. Noen feilskjær har det vært, noe annet ville nesten vært rart etter så mange år.

Saksbehandlerne har vært hyggelige og velvillige. De har stort sett formulert seg slik at det har vært til å forstå. De har svart på brev - ja, noen av dem til og med på e-post!

Skriveglad

Nå skal det sies at det sikkert hjelper å være glad i å skrive når man skal forholde seg til NAV. Jeg har hele tiden hatt som strategi å fortelle NAV skriftlig om alt det jeg er usikker på. Det har blitt mange brev, men jeg tror det har vært verdt det.

Det gjør det sikkert lettere for NAV å forstå hvordan verden ser ut fra brukerperspektivet, og kanskje like viktig: om det skulle oppstå uenigheter, kan man i hvert fall dokumentere hva man har tenkt og gjort.

Nødvendig trygghet

For tida er uføregraden min altså null prosent. Men det forteller ikke den hele og fulle sannhet. Jeg har nemlig det som kalles ”hvilende pensjonsrett”. Det betyr i mitt tilfelle at jeg når som helst kan få tilbake full eller gradert uføretrygd de neste tre årene. Jeg synes dette er en utrolig flott ordning.

Jeg har i utgangspunktet en lav uføretrygd. Det er ingenting jeg heller vil enn å ha en høyere inntekt enn uføretrygda byr meg. Samtidig vet jeg at jobber som jeg kan klare å fungere i ikke vokser på trær, særlig ikke faste jobber. Og jeg tror ikke jeg noensinne vil klare å fungere slik jeg gjør i dag, uten å ha tryggheten den hvilende pensjonsretten gir.

Hvor lander politikerne?

Det blir derfor spennende å se hva politikerne lander på når den nye uføretrygden skal behandles. Mitt håp er at vi får en permanent hvilende pensjonsrett og et fleksibelt, ubyråkratisk og selvgående system, som gjør at vi slipper angsten for å gjøre feil hele tiden.

Jeg håper selvsagt også at det blir overgangsordninger for oss som allerede har hvilende pensjonsrett, slik at vi ikke blir stilt overfor valget mellom å gå tilbake til 100 prosent uføretrygd eller å risikere å måtte starte helt på nytt om vi igjen skulle få noen vanskelige år.

Som i skriftestolen

Jeg har skrevet om dette tidligere også, litt på NAPHA-bloggen og mer på Kunnskapsbasen, for nye lesere. Det er ikke det at mitt forhold til arbeid er spesielt interessant. Men vårt forhold til arbeid er noe vi snakker lite om.

Det er nesten som med synden i den katolske kirke. Der katolikkene setter seg i skriftestolen og blottstiller seg for presten med jevne mellomrom, må de mest marginale arbeidstakerne blant oss jevnt og trutt stille oss foran skrankepersonalet på NAV og fortelle hvordan vi har det med arbeidsevnen vår.

Må bli åpnere

Slik kan vi ikke fortsette. Vi må bli åpnere om våre arbeidsliv. Det er kanskje symptomatisk at vi bare snakker om arbeidslivet i bestemt form, som om det bare fantes ett arbeidsliv. Nei, det finnes et utall arbeidsplasser, av høyst ulik karakter, og vi lever alle våre unike arbeidsliv, med eller uten bistand fra NAV.

Hvis vi ikke kan begynne å snakke åpent om dette, og hvis vi ikke slutter å late som om livene og arbeidslivene i det etterindustrielle samfunnet er akkurat som de var ”før i tida”, blir både arbeidsplassene, arbeidslivene og samfunnet forkrøplet.

Arv og arbeid

Jeg har lenge undret meg over ikke å ha sett omtalt noe populærlitteratur som tar for seg menneskets forhold til arbeid. Noen forskere har vært opptatt av at ”trygdeliv” går i arv, men hva med alle andre forhold rundt arbeid; hvordan arves de og hvordan utvikles de? Hva tenker og føler mennesker om arbeid? Hvordan har mennesker sett på arbeid i ulike epoker og i ulike samfunnslag?

Far blir borte

Min far var handelsreisende. De første årene av mitt liv var han borte fra søndag kveld til lørdag morgen store deler av året. Jeg vet det ikke, men det dukker i hvert fall opp igjen nå: Hva har denne introduksjonen til arbeidslivet hatt for betydning for meg og mitt forhold til arbeid?

Jeg vet foreløpig ikke om Lars Fr. H. Svendsen tar opp slike forhold i sin nye bok Arbeidets filosofi (Universitetsforlaget,  2011). Det lille barnet som opplever at arbeid er noe som betyr at far blir borte, er kanskje mer et psykologisk enn et filosofisk problem.

Lovende bok

Men forlagets introduksjon til Svendsens bok ser lovende ut. Jeg gleder meg til å lese boka - den gjør det forhåpentligvis lettere å snakke om forhold rundt arbeid som de fleste av oss sliter med å sette ord på. Her litt av forlagets omtale av boka:

Vi moderne mennesker har enorme forventninger til arbeidslivet. Det skal være både morsomt og meningsfylt. Arbeidet utgjør en stor del av vår identitet. Men hva skjer hvis arbeidslivet skuffer oss? Og hva skjer når våre forventninger faktisk oppfylles? Er det en sjanse for at vi ignorerer det i livet som er langt viktigere enn jobben?

Vi hører om arbeid som kilde til alt fra dyp personlig tilfredsstillelse til total kjedsomhet, om hva lønn egentlig betyr for oss, og hvordan det å bli ledet påvirker opplevelsen av jobben.

Arbeidslivet har endret seg enormt på kort tid, og vi må finne oss til rette i det på ny, hevder Svendsen. Han maner til forsiktighet i forhold til å skru forventningene til arbeidet for høyt opp, og advarer samtidig mot forestillingen om lykke som frihet fra arbeid. Selv om vi av og til er lei av jobben, ville mange bli desperate uten de rammer og det sosiale nettverk arbeidet bringer inn i livet vårt.

Høyre reagerer

Det er ikke bare Lars Fr. H. Svendens bok som gjør dagens tema aktuelt. Noen timer før jeg skal avslutte dette blogginnlegget, hører jeg på Dagsnytt at Høyres Torbjørn Røe Isaksen reagerer sterkt på at over 65 000 Nav-brukere fortsatt venter på en detaljert plan for hvordan de skal komme tilbake i jobb.

Slike planer er sikkert viktige, og jeg kan bare ønske regjeringen, Torbjørn Røe Isaksen og alle NAV-brukere lykke til med arbeidet for å finne og tilpasse seg en jobb.

Hjelp der vi er

Men jeg benytter også anledningen til å sale en kjepphest: Det største problemet er ikke at vi ikke kommer inn igjen i arbeidslivet. Det største problemet er at vi ikke får hjelp der vi til en hver tid er - i familien, i barnehagen, i skolen og på jobben. Det er primært der støtet må settes inn, slik at vi unngår å bli tatt ut / falle ut av de ordinære samfunnsarenaene.

Filosofien og strategien som går ut på at når det oppstår vanskeligheter i eller rundt et menneske, så er løsningen å ta ”problembæreren” ut av sirkulasjon og ”reparere” og ”tilbakeføre” ham eller henne, er meningsløs.

Working Class Hero

Å bruke så mye penger som vi fortsatt gjør på institusjon- og kontorbaserte psykisk helse-tjenester, er neppe smart. Torbjørn Røe Isaksen burde kanskje bruke like mye krefter på å kjefte på helseministeren som på arbeidsministeren?

Etter all denne tilpasningsiveren må vi nesten ha en kritisk motvekt. Her er derfor John Lennon med Working Class Hero.

LEVERTE HONNØRKORTET: NAPHA-blogger Odd Volden.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen