Publisert: 11. juni 2012.   Endret: 26. juni 2020
Tre mennesker spiser lunsj sammen

NAPHA-blogger Odd Volden

Selvorganisert lunsj?

Selvorganisert lunsj?

Systemet må tilpasses individet, ikke omvendt, mener NAPHA-blogger Odd Volden. Han byr på lunsj med brunostbrødskive og fuglesang i hagen for å "koble ut støyen fra systemverden".

Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas har gitt oss begrepene livsverden og systemverden. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å redegjøre for Habermas´ beskrivelser og anvendelser av begrepene. Termene lever i dag langt på vei sitt eget liv, uavhengig av det opprinnelige innholdet og uavhengig av rammene de oppsto innenfor.

Livsverden og systemverden

I mitt hode er livsverden det det enkelte menneske opplever som riktig, viktig, sant og nødvendig for henne og hennes nærmeste. Systemverden er det språket og de reglene vi må innordne oss for å kunne leve (effektivt) sammen med hverandre i storsamfunnet (påvirket av marked, stat, livssyn, kultur og vitenskap).

Kan kollidere

Forholdet mellom systemverden og livsverden er for mange ganske uproblematisk. Mange norskinger føler nok at vi har det som plommen i egget, og at de reglene vi må innordne oss i høyeste grad er til å leve med.

For andre mennesker kan livsverden og systemverden kollidere front mot front, slik det for eksempel kan være for den som blir tvangsinnlagt og tvangsmedisinert for sine - i følge systemverden - upassende tanker og handlinger.

Gammelt stridstema

Forholdet mellom individets frihet og samfunnets behov har vært et stridstema til alle tider. Avvik fra normene har i tidligere tider blitt møtt med kontante og ubehagelige sanksjoner, i verste fall utstøting fra fellesskapet eller avkapping av hoder. Det er i hvert fall ikke på bakgrunn av dette vi bør romantisere fortida.

Bombarderes av forventninger

Men i dag står vi overfor andre utfordringer. Systemverden kan i verste fall kolonialisere livsverden. Vi bombarderes av forventninger fra alle kanter. Vi har så mye vi skal rekke. Vi skal være tilgjengelige for alle alltid. Selvkritikken er vel så plagsom som kritikken fra andre.

Handlingsrommet kan oppleves som veldig lite og veldig trangt. Selv om flere enn noensinne forhåpentligvis opplever at de lever i den beste av alle verdener, vil mange av oss oppleve at vi tidvis betaler en høy pris.

Dyre inngangsbilletter

Mye av det vi opplever som godt har dyre inngangsbilletter: Vi må gå lenger på skole. Vi må etterutdanne oss jevnt og trutt. Det er ikke lenger nok å være fingernem eller ha et godt hode: Du må også ha en behagelig personlighet. Du skal bidra positivt til ditt arbeidsmiljø. Du må trives med dine kollegaer.

Bedre jaktmarker

Du må tilhøre og passe inn i en rekke ulike stammer: Familie(r), vennekretser, naboer, foreldrefellesskap og arbeidskollegiet på skiftende arbeidssteder.

I alle disse stammene møter du høvdinger som ønsker å ta stammen til bedre jaktmarker. Det finnes alltid større bytter et annet sted. Det finnes alltid noen som er i ferd med å finne opp nye jaktmetoder. Det er alltid bedre våpen å få tak i.

Du er problemet

Om du skulle få problemer med å henge med er problemet ditt. Det er prisen du må betale: Siden du tilhører så mange stammer, tilhører du egentlig ingen. Det er ditt problem, og ditt problem alene.

Eller enda verre: Du er problemet. Når du er der, har du nådd det første trinnet i sluttfasen av systemverdens kolonialisering av livsverden.

Tykk journal - dårlig prognose

Faller du ut av de opprinnelige stammene dine, må du oppsøke en eller flere nye, for eksempel behandlerne, omsorgsutøverne og portvokterne (NAV).

Det kan gå bra selvfølgelig, men det er også en sjanse for at du når det siste trinnet i kolonialiseringsprosessen: Du ender opp som et tall i velferdsstatens statistikker, navnløs og ansiktsløs, med tykk journal og dårlig prognose, men uten historie og fremtidsutsikter.

Selvhjelp

Jeg var egentlig på vei til å skrive om selvhjelp, assistert selvhjelp og egenorganisert selvhjelp i dag. Det kan være jeg kommer tilbake til det ved høve.

Men i dag ble jeg mer opptatt av selve begrepene. Selvhjelp, assistert selvhjelp og særlig selvorganisert selvhjelp viser hvor absurd verden kan bli når vi gjør systemverden til normen for livet: Avviket, lidelsen, sykdommen, diagnosen, vitenskapen, profesjonaliteten og behandlingen blir på et vis fabrikkinnstillingen.

Isolert sett fint

Det å klare brasene på egenhånd eller sammen med folk fra stammene dine blir unntaket fra regelen, og noe som fagfolk må vise oss som en mulighet, hvis vi da ikke mot formodning klarer å gjøre det ”selvorganisert”.

Slik det moderne samfunnet fungerer for mange, er det selvfølgelig isolert sett fint at det finnes angstringer og andre selvhjelpsgrupper, med eller uten bistand fra eksperter. For all del: Jeg er ikke motstander av selvhjelpsgrupper slik samfunnet og feltet ser ut i dag.

Ta tilbake livene

Men målet må være at vi tar tilbake livene våre og krever å få leve dem på universelt utformede arenaer. Om vi trenger assistanse og tilrettelegging, skal vi ha den på stedet og ikke i bortgjemte grupper ”utenfor sesongen”.

Vi må kjempe for å la systemverden tjene livsverden, og ikke omvendt.

To års avprofesjonalisering.

Derfor går jeg om et par minutter ut på kjøkkenet, smører to brødskiver med brunost og koker vann til en kopp te. Når teen er klar, tar jeg med meg brødskivene og tekoppen ut på terrassen og setter meg for å høre på fuglesangen mens jeg nyter mitt enkle måltid.

Og hvis du nå spør om jeg spiser selvorganisert lunsj, dømmer jeg deg på stedet til to års ubetinget avprofesjonalisering.

Brunost og fuglesang

Men når du er tilbake igjen, inviterer jeg til gjengjeld på te og brødskiver med brunost i hagen. Da håper jeg også du klarer å lytte til fuglesangen, se på blomstene og koble ut støyen fra systemverden.

For, som forfatteren André Bjerke skal ha sagt det: -Botanikk er det verste blomstene vet.

Den syke normaliteten

En annen som liker å pirke i slike forhold er førstelektor Anders J. W. Andersen ved Universitetet i Agder. Jeg kommer tilbake til Andersen og hans artikkel Den syke normaliteten – beskrivelser av psykiske lidelser i det offentlige rom i neste blogginnlegg. Du kan jo kikke litt på artikkelen i mellomtida, slik at du er forberedt.

Soga om Harald Jordfreser

Dagens musikalske er kanskje ikke veldig musikalsk (i tradisjonell forstand, i hvert fall), men til gjengjeld er den et usedvanlig godt eksempel på et kreativt møte mellom en persons livsverden og systemverden - i dette tilfellet mellom Øystein Sunde og deler av den norske kongesagaen. Hør Soga om Harald Jordfreser.

Odd Volden
  • Odd Volden er brukeraktivist og faglig rådgiver i NAPHA.
  • Han holder et skarpt blikk på psykisk helse, og blogger jevnlig på napha.no.
NAPHA-blogger Odd Volden

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen