Endret: 15. april 2013
Papir kastes i søppelkasse
AVVIST: -Hvorfor kommer ikke jeg engang til intervju? De fleste andre vernepleierne jeg kjenner, får nærmest jobber «kastet etter seg», skriver Rigmor Galtung. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

«Vi takker for deres søknad, og opplyser om at stillingen nå er besatt!»

«Vi takker for deres søknad, og opplyser om at stillingen nå er besatt!»

-Vi brukere trengs i helsesektoren. Når jeg i tillegg har en relevant utdanning, så håper jeg inderlig at jeg tar feil når jeg har en svak, murrende følelse av at jeg av og til blir diskriminert i det offentlige arbeidsliv. Det skriver NAPHA-blogger Rigmor Galtung, som har bipolar lidelse.

Det har vært mange slike svar den siste tida. Jeg har søkt på jobber innen rus og psykiatri. Jeg er jo også vernepleier i tillegg til å være «freelancepotet». Det er mange vernepleiere og folk med kompetanse som søker slike jobber, men det er mange stillinger å besette. Jeg kommer ikke engang til intervju. Hvorfor? Det spørsmålet har jeg ofte stilt meg.

Hvorfor kommer jeg ikke til intervju?

Ei venninne, som er veldig oppegående og flott, men uten formell utdanning på feltet, kom på intervju til begge de jobbene hun søkte innen psykiatri, og hun fikk dem! Moro og sikkert fortjent, men surt for meg som har sittet fire år på skolebenken for å bli vernepleier og fagmenneske. I tillegg har jeg masse egenerfaring, eller realkompetanse som man sier. Foredrar rundt temaet psykisk helse og blogger her på NAPHA, gjør jeg også.

Hvorfor kommer ikke jeg engang til intervju? De fleste andre vernepleierne jeg kjenner, får nærmest jobber «kastet etter seg». Vi er ettertraktede arbeidstakere vi vernepleiere.

Åpenhetens pris?

Nå er vi ved sakens kjerne: Blir jeg stigmatisert og forhåndsdømt fordi jeg har vært så åpen om min lidelse? Jeg vet ikke om jeg bare er paranoid. Det er jo nok et symptom på psykisk ubalanse. Men jeg velger allikevel å reflektere rundt dette, for jeg har på følelsen at det i noen tilfeller er slik. Ikke alltid, men det hender.

De som googler meg - og det har det vel blitt veldig vanlig å gjøre når man får inn jobbsøknader- finner raskt ut at jeg selv har en bipolar lidelse. Det er en del treff som omhandler det for å si det forsiktig. Er det slik at mange tenker - nei, men henne kan vi jo ikke stole på, - hun er jo «syk»?

Et slikt arbeidsliv vi vil ha?

Er det slik at dersom man har hatt kreft, så skal man ikke kunne jobbe som sykepleier ved en kreftavdeling? Eller ikke få jobb fordi man har astma, og kanskje vil ha noe mer fravær enn mange andre? Er det et slikt arbeidsliv vi vil ha? Det spiller ingen rolle om du er flink eller ei, om du brenner for det du holder på med, eller kun arbeider for lønningsposen, bare du ikke er borte fra jobben….. Trenger vi bare dem det ikke «feiler» noe?

Inkluderende arbeidsliv er noe man jobber iherdig mot. Men jeg kjenner selv ledere som sier at de helst ikke vil ansette noen med en kronisk lidelse. Dette gjør at man ikke bør fortelle noe om egen helsetilstand dersom man skulle være så heldig å komme på et intervju. For meg er det litt for sent - de fleste vet om den! Det er bare det at jeg ikke er syk hele tida. Egentlig er jeg lite borte fra jobben når jeg ikke har en depresjonsepisode. Jeg går gjerne selv om jeg har hodepine eller vondt i nakken.

En skremmende tanke

Jeg tenker at fordommene i arbeidslivet er større i forhold til mennesker med psykiske lidelser enn somatiske sykdommer. Jeg innbiller meg at man lettere går i fella med å identifisere et menneske med psykisk sykdom utifra lidelsen og ikke personen. Hvorfor det er sånn, vet jeg egentlig ikke. Ikke har jeg noe databelegg for påstanden heller, men det kan kanskje være fordi man ikke kan «ta på» eller se sykdommen direkte? At man ikke helt kan se at vedkommende er syk?

Hvis det nå skulle være sånn at jeg ikke får jobb i helsevesenet fordi jeg selv har en psykisk lidelse, så blir jeg rett og slett deppa. At man skal møte mest fordommer og stigmatisering fra de som bør forstå bedre - fra dem som burde vite at man ikke nødvendigvis er arbeidsufør eller upålitelig selv om man har en sykdom - er en skremmende tanke.

Faglighet og erfaring

Dersom jeg hadde vært leder og skulle ansette noen, tror jeg at jeg ville vært svært interressert i noen som både har faglighet og egenopplevd kompetanse. Vi kan ha mer å bidra med enn mange som bare har en utdanning å slå i bordet med.

Jeg har for eksempel venner som selv har vært rusmisbrukere, og som jobber som terapeuter. Ingen er bedre enn dem. De vet hva som trengs for å hjelpe på en konstruktiv og adekvat måte, og de får ofte lettere innpass og tillit hos den rusavhengige fordi de kjenner seg igjen i behandleren sin. Man speiler seg i den som skal hjelpe.

Vi brukere trengs

Jeg opplever det samme når jeg holder foredrag, og kommer i kontakt med mennesker som også har en psykisk lidelse. De åpner seg for meg og sier de føler at deres sykdom blir mer normalisert gjennom min åpenhet, og ved å se at jeg fungerer utmerket godt, selv om jeg har en bipolar lidelse.

Vi brukere trengs i helsesektoren. Når jeg i tillegg har en relevant utdanning, så håper jeg inderlig at jeg tar feil når jeg har en svak, murrende følelse av at jeg av og til blir diskriminert i det offentlige arbeidsliv.

RIGMOR GALTUNG
NAPHA-blogger Rigmor Galtung.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen