Endret: 09. juli 2013
Solnedgang over vann
KNEP MOT DEPRESJON:- Ut i naturen, sitte ved vannet, meditere, ha samtaler med gode venner og familie. Det er NAPHA-blogger Rigmor Galtungs knep for å snu en begynnende depresjon. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

Æsj

Æsj

-Jeg går i motbakke, og har gjort det en stund, skriver NAPHA-blogger Rigmor Galtung. I sitt siste blogginnlegg skriver hun om å stanse depresjon.

«Æsj, det er ingenting som blir sånn jeg vil det skal bli… Ingen liker meg. Jeg er masete, egentlig klin sprø, og jeg lever i en helt annen verden enn andre. Enn de som ser at jeg ikke kommer til å få til noe, at jeg ikke er verdt en dritt! Det er de som har rett.

Jeg er en «has been»

Mitt håp og stadige oppmuntringer til meg selv er bare «falske», og jeg kommer ikke til å få realisert noe av det jeg brenner for igjen. Aldri mer.

Jeg er en «has been», som bare lever på gamle minner om den gang folk kom for å se og le av meg på scenen. Den gangen jeg ennå ikke hadde vært syk, og ikke måttet avlyse noe. Da jeg sto der oppe i rampelyset og strålte! Den gangen jeg var «vellykket»»!

Går i motbakke

Sånne tanker fyller hodet mitt mye for tida. Jeg går i motbakke, og har gjort det en stund. Det er da jeg kan begynne å kjøre meg fast i de destruktive tankene. Når de begynner å få stor plass kommer også redselen: Er dette et forvarsel om at en sykdomsepisode er på vei?

Jeg devaluerer og snakker stygt til meg selv, og om meg selv.

De fleste av oss har selvfølgelig slike perioder. Det er en del av det å være menneske. De aller færreste er utstyrt med bare optimisme, glede og strålende selvtillit til enhver tid…. Vel, det finnes sikkert noen, men jeg har til gode å ha truffet et slikt menneske.

Å føle at man står litt stille i det man ønsker å få til, og opplever frustrasjon over at ikke alt blir som man har tenkt, er jo normalt.

Selvforakten sprer seg

Det som føles skummelt for en som er sårbar for depresjon, er at det ikke stopper der. Usikkerheten og selvforakten sprer seg til alle deler av livet. Til slutt er hele selvbildet fullstendig smuldret bort, og man står igjen som et «monster» i egne øyne. Man har skapt seg et indre univers der alt er håpløst, tungt og umulig.

Slik er min verden da. Det verste er at ingen kan overbevise meg om at denne versjonen av virkeligheten ikke er sann. Jeg er ikke bare slem og en taper på alle områder. Men når depresjonen begynner å få tak, er det det jeg innbiller meg, og det er kjempeskummelt! Jeg blir så redd for å skli ned i dette mørket som jeg etter hvert kjenner så godt! Jeg vet at det går over igjen, men allikevel!

Beintøft å ville tilbake

Sykdommen har begrenset livet mitt i perioder, og det merker jeg nå. Jeg merker at det er beintøft å ville tilbake til den bransjen jeg egentlig elsker - tilbake til scenelivet. Det er mange som har kommet opp og fram siden den gangen jeg var der, og jeg har vært borte lenge. Jeg har mistet mye tid, og er også glemt.

Det såre ved dette er altså det som trigger de vonde og devaluerende indre monologene mine. De tankene  som plutselig tar overhånd, og som hindrer meg i å få sove, spise riktig, og roe meg selv ned. Det er dette som kan bli begynnelsen på mørket, på de tungene depresjonene jeg av og til opplever.

Hjelpe seg selv

Jeg har klart å stoppe depresjoner før, og jeg skal få det til denne gangen også. Ut i naturen, sitte ved vannet, meditere, ha samtaler med gode venner og familie, nok søvn og ro, så sklir det nok over igjen.

Jeg har fått meg noen gode verktøy gjennom årenes løp, og det håper jeg andre også finner. De er der, men kan av og til være litt vanskelige å få øye på. Kanskje er det sånn at man må ha gått noen runder før man vet hvordan man skal hjelpe seg selv.

Jeg tror jeg skal få det til, denne gangen også!

RIGMOR GALTUNG
NAPHA-blogger Rigmor Galtung

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen