Endret: 04. oktober 2013
Ulike retninger
GÅR HVER SIN VEI: -Fokuset på bygg i spesialisthelsetjenesten står på mange måter i motsetning til den ambulante og arenafokuserte fotrappheten man ønsker seg i kommunene, mener Odd Volden. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

Hvor går sykehuspsykiatrien?

Hvor går sykehuspsykiatrien?

-Det er på tide at vi tar et oppgjør med sammenblandingen av psykisk helsetjenester på den ene siden og utagering, farlighet og kriminalitet på den andre siden, skriver napha.no-blogger Odd Volden.

Jeg er faglig og interessepolitisk svært lettantennelig. Jeg har derfor sett meg nødt til å begrense min omgang med sosiale medier. Men noen ganger må jeg en tur innom. Da kan det gå som det har gått i dag:

Jeg kommer over en sak som gjør at jeg ikke kommer videre med det jeg egentlig skulle gjøre. Jeg må først skrive meg ut av tankene den aktuelle saken har vekket.

Ingen debatt

I dag handler det om hvor sykehuspsykiatrien er på vei. Det er en sak som har opptatt meg en stund, av flere grunner: Det skal bygges nye sykehusbygg for psykiatriske formål til en milliard i Trondheim. Det skal bygges tilsvarende bygg i Kristiansand for ”en liten milliard”.

Jeg har, inntil nylig, gjennom mange år vært tilknyttet psykisk helse-miljøet ved Universitetet i Agder. Det er vanlig at lokale og regionale kunnskapsmiljøer er engasjert i store prosjekter på de respektive felt i regionen og i lokalmiljøet.

I Kristiansand, som jeg kjenner best, har det, så langt jeg har fått med meg, ikke vært antydning til debatt om dette, verken i det offentlige rom eller i de lokale psykiske helsemiljøene.

Splittede og splittende tjenester

Vi vet at bygninger er med på å forme praksis. Vi vet at nye bygg skaper oppmerksomhet og prestisje. Vi vet at nye bygg skal fylles med fagfolk som lar seg disiplinere til å jobbe innenfor de rammene som byggene tillater.

Fokuset på bygg i spesialisthelsetjenesten står på mange måter i motsetning til den ambulante og arenafokuserte fotrappheten man ønsker seg i kommunene. Vi kan med andre ord risikere enda mer splittede og splittende tjenester.

-Verre enn et fengsel

Det er flere grunner til at vi bør snakke mer om dette. Det kommer jeg tilbake til. Men først skal jeg slippe til stemmen som vekket meg denne oktobermorgenen:

-Rommet er verre enn et fengsel. Alt er boltet fast og det er ikke så mye som et maleri på veggen, sier Linda Øye, leder i organisasjonen Mental Helse Sør Vest, til NRK.

Øye har en bipolar lidelse, og var inn og ut av institusjoner fra hun var 20 til 26 år. De siste ti åra har hun nesten ikke vært innlagt, men for to uker siden var hun tilbake.

- Det var tre år siden sist, men det føltes som jeg gikk mange år tilbake i tid, sier hun.

Linda Øye tok bilder under oppholdet.

Sikkerhet foran selvrespekt

I tillegg til utformingen av rommene, er reportasjens andre hovedfokus sykehusets muligheter for ransaking av pasientene. Begge forhold vitner om at behovet for sikkerhet for de ansatte har overtrumfet behovet for selvrespekt hos pasientene. 

Ansatte på psykisk helsefeltet skal selvfølgelig ha samme rettigheter som alle andre arbeidstakere, inklusive retten til personlig sikkerhet. Men hvis det fører til forhold som den aktuelle reportasjen beskriver, må andre rettigheter også til topps på dagsorden.

For å spisse det: Skal noen få menneskers utagering få legge føringer for tjenestene til alle?

Min frykt

Jeg har av og til de siste årene flørtet litt med at en borgerlig regjering vil kunne presse de offentlige tjenestene på psykisk helsefeltet til å endre seg i mer brukervennlig retning, gjennom å åpne for en eller annen form for konkurranse.

Men jeg har i samme åndedrag gitt uttrykk for min frykt for at høyresidens ”tough on crime” like gjerne kan bli resultatet, i vår sammenheng forstått som mer fokus på institusjoner og institusjonsbasert behandling.

Foreløpig ser det ut til at vi kan få litt av begge deler. Det er derfor større grunn enn noensinne til å følge med på og debattere det som skjer på psykisk helsefeltet.

Jeg sier nei

Ett av spørsmålene vi bør diskutere, er altså dette: Skal noen menneskers utagering få legge føringer for tjenestene til alle?

Mitt standpunkt er et utvetydig nei. Jeg ble først klar over dilemmaet på midten av nittitallet, da jeg gikk til ”behandling” på en psykiatrisk poliklinikk. Etter timen fikk jeg med meg et skjema jeg skulle levere i skranken. Der kunne terapeuten krysse av på om pasienten hadde kommet i følge med politi, om han skulle returneres til fengsel, osv.

Jeg ble personlig ikke krenket av skjemaet. Jeg var for lengst en middelaldrende mann, og hadde vært både ute og inne en vinternatt før. Men tanken på at en engstelig ungjente skulle måtte bære det samme skjemaet med seg gjennom gangene, var svært opprørende og har fungert skjerpende på mitt blikk for den manglende strukturelle empatien i tjenestene.

Oppgjør med sammenblanding

Det er på tide at vi tar et oppgjør med sammenblandingen av psykisk helse-tjenester på den ene siden og utagering, farlighet og kriminalitet på den andre siden. Vi kan ikke få humane, respektfulle og verdige tjenester for folk flest innenfor rammene av et psykisk helsevern hvor standardiserte sikkerhetsposter og akuttposter påvirker tjenesteutviklingen sterkt.

Mennesker som utagerer eller som er i risikosonen for å utagere, må ta konsekvensen av sin lidelse og sin atferd. De må behandles så humant som mulig innenfor de rammene som er mulige å få til.

Å kjøre alle mennesker som har behov for akuttjenester gjennom den samme ”sikkerhetskverna”, er uverdig både for ansatte og pasienter.

Vår nye helseminister

Den som har tippet Bent Høie (H) som helseminister i den nye regjeringen, har gode sjanser for å få rett. Selv om Høie får det siste ordet i dag (hentet fra NRK-reportasjen jeg har lenket til over), betyr ikke det at vi ikke skal følge med på hva han gjør. Det blir virkelig spennende å se hvordan Høie har tenkt å operasjonalisere dette utsagnet:

-Jeg er overbevist om at vi er nødt til å få til bedre sikkerhetsrutiner. Det må gjøres på en slik måte at en kan gå inn til psykiatrisk behandling uten å føle seg mistenkeliggjort eller oppleve behandlingen som krenkende.

ODD VOLDEN
  • Odd Volden er brukeraktivist og faglig rådgiver i NAPHA.
  • Han holder et skarpt blikk på psykisk helse, og blogger jevnlig på napha.no
NAPHA-blogger Odd Volden.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen