Endret: 17. oktober 2013
Ung bekymret jente
GLATTER OVER: For mange unge blir løsningen utad å «glatte over» problemene hjemme, og dermed også risikere at ingen ser at man har det tøft, tror Rigmor Galtung. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

Blir ungdom som pårørende sett?

Blir ungdom som pårørende sett?

-Hvilke pårørende er det som blir mest «sett»? Jeg har en følelse av at det er foreldre, små barn og ektefeller. Hva med ungdommene, spør napha.no-blogger Rigmor Galtung.

For få dager siden holdt jeg mitt første foredrag for ungdomsskoleelever. Nervene mine var rimelig tynnslitte i det jeg entret scenen på den første av de to skolene jeg skulle besøke denne dagen, det skal innrømmes!

200 interesserte øyne

Med min egen ungdomsskoletid i bakhodet, var jeg vel rimelig overbevist om at denne timen kunne by på utfordringer, og særlig siden elevene ville måtte sitte stille selv når det ringte ut til friminutt. Jeg skulle jo holde på i 60 minutter, ikke 45 som de er vant til. Enkelte kom sikkert til å sovne, lage uro eller rett og slett bare reise seg og gå. Jeg var forberedt på det meste, men håpet på det beste.

200 par øyne så interessert på meg der jeg kom stormende inn og hoppet rundt som Gro Harlem Brundtland. Det er alltid slik jeg åpner foredraget, med den skikkelsen som både har gjort meg kjent, og også gitt meg selvtillit og mot når jeg har slitt. Det fnises og les på litt andre steder enn jeg er vant til, og ikke alle skjønner hvem den «gamle dama» er, men stemningen er god.

Hva kan dama fortelle oss?

Når dans og «stripping» er ferdig, og jeg står foran dem som meg selv, blir det umiddelbart stille. Jeg kan se forventingen og nysgjerrigheten hos mange av elevene. Ikke bare hos tiendeklassingene, som tross alt snart er unge voksne. De litt mindre gutta og jentene som akkurat har kommet i puberteten, følger også interessert med. Hva kan denne dama fortelle oss? Tydeligvis mye! Det vitner responsen underveis, og ikke minst da de seksti minuttene er over, om. Det er så stille at man kan høre en knappenål falle. Selv de tøffeste gutta som har benket seg på første rad sitter framoverlent og hører.

Kjenner seg igjen

Noen elever tar kontakt når jeg er ferdig. De har selv foreldre som sliter psykisk, og kjente seg sånn igjen i det jeg fortalte om mine pårørende.

Det snakkes heldigvis mye om og  med de som sliter, og for så vidt også pårørende. Men hvilke pårørende er det som blir mest «sett»? Jeg har en følelse av at det er foreldre,  små barn og ektefeller. Hva med ungdommene? Det er ikke så ofte jeg hører at de får særlig hjelp i hvert fall. Hva kommer dette av? Jeg tror det er flere årsaker, ikke minst alderen til ungdommene. I denne delen av livet er det å passe inn veldig viktig. Man skal liksom inn i en voksen verden, og i den verdenen gjelder det å ha «kontroll» og oversikt over livet. Det er viktig at man kan ta med venner hjem, og at de voksne er tilgjengelige for de unge.

Vil «glatte over»

Dette er ikke lett dersom mor eller far ligger apatisk på sofaen eller er innlagt på sykehus. Når det er kaos hjemme fordi en av foreldrene ikke klarer å ta vare på seg selv, og langt mindre barn og andre. For mange er dette forbundet med skam. Unge skammer seg over foreldrene sine, og samtidig har de dårlig samvittighet overfor de samme foreldrene. De skal liksom ikke ha lov til å føle at dette er vanskelig. Det er jo den voksne som er syk?!

Jeg pleier å si at når en er syk, så lider ikke bare den personen. Det gjør også de som står rundt. Andre voksne har kanskje lettere for å takle en slik situasjon, små barn det samme. De trenger ikke vite altfor mye om det som skjer. Verre er det med et ungt og sårbart menneske. De forstår mer, og ofte vil de «glatte over» det som er galt, ved for eksempel å aldri ha med venner hjem. Dette kan bli et problem, og jeg tror at ensomhetsfølelsen kan bli sterk hos mange.

Tommy Steine

Jeg var på et kurs i helgen. Der holdt en god bekjent av meg innlegg. Det var Tommy Steine. Han fortalte om skammen han kjente på fordi det var masse bråk hjemme hos ham da han var ung. Fyll og slossing. Han sa noe jeg ikke har tenkt så mye på, men som sikkert er veldig vanlig: Han syntes ikke det verste var å måtte ta vare på søsknene sine når det var bråk. Han klarte greit å stå i at alt var kaos innenfor hjemmets fire vegger.

Det som var vanskeligst for ham, var å forsøke å skjule for andre hva som foregikk hjemme. Han skammet seg, og følte seg veldig alene. Det gjorde at han utagerte på en måte utad som ikke alle likte. Han ble mobbet, og alt ble bare enda verre!

Ungdommer er fine folk!

Jeg ble så imponert over de ungdommene jeg traff på skolene. De lyttet, og i etterkant hørte jeg at de hadde snakket mye rundt dette med hverandre. Det er virkelig et skritt i riktig retning. At ungdommene kan hjelpe hverandre, være ærlige og bli møtt og sett uten å måtte skamme seg. Derfor er også den jobben man gjør med ungdommer - både for de som har det vanskelig selv, og for de som er pårørende eller venn - så viktig. At de tidlig kan forstå og forholde seg litt mer naturlig til at vi alle kan bli syke, også psykisk, men at det ikke er mer skamfullt eller farligere enn å få en fysisk lidelse. Når man snakker sammen, finner man veldig ofte ut at det er veldig mange fler enn man tror som opplever akkurat det samme som deg!

Utifra mine opplevelser med disse unge menneskene, så ser jeg faktisk lyst på framtida. Ungdommer nå til dags er veldig fine folk!!!!

RIGMOR GALTUNG
NAPHA-blogger Rigmor Galtung.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen