Endret: 28. februar 2014
COLOURBOX3563256
IKKE FARLIG Å LE: Det er mer enn nok alvor i bransjen «psykiatri». Der kan det nærmest være farlig å le noen ganger. Man tøyser ikke med sykdom, gjør man vel, skriver NAPHA-blogger Rigmor Galtung. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

Humor bedre enn tårevåt medlidenhet

Humor bedre enn tårevåt medlidenhet

-Kirsten, kan vi ikke dra hjem nå’a? Jeg står og småtripper, nervene mine er i helspenn og jeg føler jeg er i ferd med å dø… Det er en følelse jeg har levd med lenge nå. Følelsen av at livet er i ferd med å gå helt i stykker.

Hendelsen går 13 år tilbake i tid, rett før jeg hadde min første innleggelse:

-Uff, nei Rigmor, hold opp nå da. Ta denne valiumen jeg tok med meg hjemmefra nå så du roer deg litt ned….

-Nei, jeg trenger ikke det.

-Mulig det, men jeg trenger at du tar den.

Kirsten ser oppgitt på meg. Hun har klart å overtale meg til å være med på fest. Jeg turte ikke være alene, og derfor ble jeg med.

-Bare dra – hvis du tør!

Ti minutter senere: - Kirsten, kan vi dra hjem nå da?

Kirsten ser på meg, og i ettertid er jeg sikker på at det gikk en liten faen i henne:

Ja, bare dra du Rigmor, - hvis du tør!!!

Det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Det ble en laaaang kveld!

Humor kan være livsviktig!

Nå er jeg sikker på at mange rister på hodet, og tenker at jeg må ha verdens dårligste venninne - og stakkars meg. JA, det var nok ganske synd på meg akkurat da. Men det er det ikke nå! I dag har dette blitt en morsom historie, og gudskjelov for det! At humor er en sterkere forsvarsmekanisme enn fortrenging, er det dessverre mange som ikke er klar over. Humor kan være livsviktig!

Ellers er det mer enn nok alvor i bransjen «psykiatri». Der kan det nærmest være farlig å le noen ganger. Man tøyser ikke med sykdom, gjør man vel.

I akutte faser hvor mennesker er veldig dårlige, er jeg enig i at det kan være noe upassende å bruke humor slik Kirsten gjorde med meg.  Men jeg tok ingen skade av det, og Kirsten er for øvrig ei veldig god venninne.

-Inne i en god fase?!

Verre var det den gangen en gammel bekjent kom bort til meg i et selskap. Det var mange år siden vi hadde truffet hverandre, men hun hadde nok fått med seg at Rigmor hadde vært litt «skjør i nøtta « (mitt eget uttrykk).

Hun kom nærmest «snikende» mot meg, med et lidende og medfølende uttrykk i ansikt og øyne. Jeg lurte et øyeblikk på om hun trodde jeg hadde mistet noen, og kom for å kondolere.

-Hei Rigmor, begynte hun med. Hvordan går det med deg? Hun hørtes lettere gråtkvalt ut. Jeg kjente nesten for å le. Hva var det hun holdt på med?

-Jotakk, jeg har det helt fint jeg. Og du da?

Da så hun på meg med, om mulig, enda mer medfølelse.

-Åh, så hyggelig, du er altså inne i en god fase?!

Misforstått omsorg

Altså, hadde det ikke vært for at jeg nesten ikke klarer å ta livet av en mygg engang, så hadde jeg kunnet vri halsen rundt på dama. Hva i heiteste var det hun holdt på med?

Hun utviste en fullstendig misforstått omsorg. Hun fikk meg til å føle at jeg var et «kasus», en det bare var synd på. Når jeg skriver dette merker jeg at jeg hisser meg opp på nytt. Jeg tror det er sjelden jeg har følt meg så krenket. Å få hele min personlighet og mitt liv redusert til en «god periode», var rett og slett fornedrende.

Dessverre er det nok en del mennesker som tror at det å vise forståelse gjøres best ved å sykeliggjøre hele mennesket. Jeg har vært i et par lignende situasjoner, men ikke så graverende som denne. Det hele tror jeg kommer av uvitenhet, og derfor er det så viktig at vi som har vært pasienten klarer å snakke om disse tingene. Vi må drive litt «voksenopplæring» rett og slett.

Trenger ikke «gråtekoner»

Et annet viktig aspekt er at vi også må vise folk at det er lov til å tulle og bruke humor. Jeg syns det er så trist når folk blir gjort til offer, og begynner å oppføre seg der etter. Det er vondt å oppleve at enkelte mister både humor og humør, også når de er ute av en sykdomsperiode eller episode.

Når andre opptrer som «gråtekoner» på dine vegne, er det kanskje naturlig at man etter hvert ramler inn i selvmedlidenheten. Selvmedlidenhet har for øvrig aldri gjort et menneske verken friskere eller lykkeligere. Så at det er viktig ikke å kaste seg over en som har vært plaget av psykiske lidelse med lidende uttrykk og sorgtunge øyne, er hevet over enhver tvil.

Heller en liten sleivbemerkning og humoristisk kommentar for mye, enn et «medmenneske» med tårevåte øyne og lommetørkle klart for å høre en forferdelig lidelseshistorie.

RIGMOR GALTUNG
Rigmor Galtung.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen