Endret: 06. februar 2015
Sykehus

Rigmor Galtung.

Tanker rundt en innleggelse

Tanker rundt en innleggelse

Jeg må si jeg er så glad for at det er 2015 at jeg kan ikke få sagt det. Jula 2014 ble julhorribilis for mitt vedkommende, skriver NAPHA-blogger Rigmor Galtung.

Nå er vi i februar, men jeg holder på «godt nytt år» litt til jeg!

Jeg må si jeg er så glad for at det er 2015 at jeg kan ikke få sagt det. Jula 2014 ble julhorribilis for mitt vedkommende. Ikke fordi jeg ikke fikk det jeg ønsket meg, eller at familiekrangler var framtredende. Neida, det hadde ingenting med det å gjøre. Det har alt å gjøre med hvor jeg måtte tilbringe høytida - Lovisenberg psykiatriske, post 4.

Tanker som løper løpsk

Jeg har aldri vært innlagt i jula tidligere. Har aldri opplevd jul, eller påske for den saks skyld, fra «sykesenga». Dette året ble det altså sånn. Til tross for alle de flotte menneskene som jobber på posten, og selv om de gjorde alt for å skape julestemning, var og ble min psyke helt uanfektet av deres oppriktige forsøk. Jeg holdt på på akkurat samme måte som jeg alltid gjør. Jeg blir klamrete, fullstendig oppløst av alle katastrofene jeg er hellig overbevist om at skal komme, eller er et faktum. Tanker som løper løpsk i et tempo ingen klarer å følge med på, meg selv inkludert. Paranoide tanker om at ingen liker meg, at jeg er en skurk og en kjeltring, at alt jeg gjør, sier og er er helt feil, og at det denne gangen ikke kommer til å gå over. Akkurat denne gangen er det helt annerledes. Slik er det, hver gang, helt til depresjonen slipper taket. Da kan jeg le av det, riste oppgitt på hodet av mine egne tanker og redsler, av hvor engstelig jeg har vært for alt mulig. Man sier at de aller fleste katastrofer man har i hodet aldri blir noe av. Når jeg er frisk er jeg selvfølgelig helt enig i dette!

Hørte på meg

Denne gangen var imidlertid ting litt annerledes enn tidligere Jeg hadde kjøpt meg ny leilighet. Etter 16 år på samme sted, i samme hus, bråbestemte jeg meg for å flytte…..Og da den nye leiligheten var i boks og den gamle solgt, begynte også tvil og angst å komme krypende….Var dette lurt? Uff, ville jeg komme til å trives på et nytt sted? Svaret ble stadig mer og mer til et rungende NEI! Etter noen dager med en nedadgående spiral som ble avsluttet med en jobb der jeg, for første gang, måtte stoppe for en pause midt i foredraget for å hente meg inn igjen, var innleggelsen to dager etter et faktum. Jeg ville det selv denne gangen. Insisterte nærmest da jeg snakket med en lege på DPS. Der syntes de egentlig ikke at jeg var syk nok. Jeg mente jeg trengte å komme inn på sykehuset, og de hørte på meg. BRA!!!

I utskrivelsessamtalen med legen innrømmet hun at de også hadde vært litt urolige for at ting ville ta lenger tid denne gangen, nettopp fordi jeg var så overbevisende i min fortvilelse over leilighetskjøpet, og at jeg var 100 prosent tydelig på at jeg aldri kom til å bli boende i den nye leiligheten. Nå, noen uker etterpå, stortrives jeg…..

For tankene endrer seg når jeg friskner til. Da er ikke alt bare katastrofer og tragedier….. Livet mitt er faktisk stort sett veldig bra. Jeg har masse å være takknemlig for. Det er uforutsigbart, ja, og det er kanskje ikke veldig «fornuftig» i forhold til sykdommen min. Men for meg er det helt nødvendig å få uttrykke meg fra scenekanten, og være litt utenfor «A4-formen». Sånn er det bare.

Fin samtale

En av de siste dagene jeg var innom sykehuset hadde jeg en fin samtale med en av sykepleierne jeg er veldig glad i. (Jeg kjenner mange av dem etter hvert. Det er en super gjeng som er veldig dedikert i jobbene sine). Hun sa det så klokt: Nå Rigmor, det gikk over denne gangen også. Kan du love meg at du stoler på oss når vi sier det går over, dersom du skulle bli lagt inn igjen? (De sier nemlig det, at de vet det går over)

Da måtte jeg bare svare, som sant var:» Det kan jeg dessverre ikke love! Nå har jeg vært innlagt ganske mange ganger, og det samme skjer hver gang. Alt jeg vet når jeg er frisk forsvinner, og vrangforestillingen min kommer like sikkert som at julenissen besøker unger hver jul.

Jeg har tenkt litt på det, at folk selvfølgelig blir overrasket, og sikkert litt lei av at jeg er like sta i min overbevisning om at det ikke kommer til å gå over, og at ting er annerledes akkurat denne gangen….. Hva kommer det av at jeg ikke klarer å ha med meg de «friske» tankene inn i depresjonen? At jeg endrer så fullstendig perspektiv.

Symptomene gjentar seg

Jeg tror dette rett og slett faktisk er et av symptomene mine, og symptomer har det med å være de samme hver gang man blir syk, også når det gjelder fysiske sykdommer. Får man lungebetennelse, ja så får man vondt for å puste, man hoster og får feber… i varierende grad selvfølgelig, men symptomene er like…..

Når sykepleieren ba meg stole på dem når de sier at det går over, ba jeg henne heller si: Rigmor, vi skjønner at du opplever det sånn, og det er veldig vondt. Ved å ta meg helt på alvor i mine opplevelser der og da, klarer de kanskje å få meg til å tenke litt annerledes? Jeg vet ikke, og jeg håper de slipper å måtte teste det ut, men blir det aktuelt, kan det bli interessant å se om jeg håndterer  symptomet litt anderledes dersom jeg blir møtt på den måten?! Det kan av og til være lurt å prøve noe annet når man har sett at det man holder på med gang på gang ikke virker!

RIGMOR GALTUNG

Rigmor Galtung.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen