Endret: 02. april 2015
Rigmor Galtung ulike rollefigurer

TRENGER SYKDOMSFRI: -Det hjelper lite å ville gå videre i livet når noen forsøker å holde deg igjen i noe du selv ikke ønsker. Mitt eget beste er i hvert fall ikke å holde fokus på sykdommen hele tida, skriver skuespiller, forfatter og NAPHA-blogger Rigmor Galtung. Her med noen av sine gamle og nye rollefigurer. FOTO: Bjørn Sørheim.

Ikke alltid sunt å bli gående i systemet

Ikke alltid sunt å bli gående i systemet

Det er faktisk slik at jeg er frisk 95 prosent av tida. Jeg er syk i fem. Så hvorfor i all verden skal jeg da gjøre sykdommen til en viktig del av livet mitt, spør Rigmor Galtung i dette blogginnlegget.

«Hva heter psykiateren din Rigmor?» Fastlegen min -for øvrig en av de kuleste legene jeg kjenner - titter over kanten på brilleglassene sine og ser spørrende på meg. Jeg er der for å snakke litt om min siste innleggelse i jula. «Ingen», svarer jeg. «Jeg har lege når jeg er innlagt, men å gå i terapi kontinuerlig, det gjør jeg ikke lenger. Min tidligere psykiater sa nemlig:  «Du har snakket nok nå. Dessuten kan du mer om deg selv og psykiatri enn mange behandlere Rigmor, så det er ingen vits i at du går mer i terapi nå!!!!»

Har snakket nok

Legen nikker: «Ok, jeg skjønner». Han stiller ingen flere spørsmål i sakens anledning, og det er jeg glad for. Han respekterer mitt valg om å minimalisere kontakten med hjelpeapparatet. Dette gjør jeg ikke fordi jeg skammer meg eller noe i den retning. Nei, jeg føler virkelig at jeg har snakket nok og at jeg ikke trenger mer terapi. Det hjelper dessuten fint lite å snakke når jeg blir syk uansett, og jeg vet etter hvert veldig godt hva jeg trenger når depresjonen en sjelden gang rammer: Jeg trenger å komme inn på Lovisenberg, bli ivaretatt, få litt beroligende og hvile til det går over igjen - for det gjør det hver gang!

Jeg har heldigvis heller ingen kroniske symptomer på sykdommen min, og derfor ønsker jeg ikke å være i hjelpeapparatet mer enn absolutt nødvendig.  Jeg tror nemlig at det er viktig at man ikke bare blir «gående i systemet» til evig tid. Det er ikke alltid det er sunt. Kanskje i perioder, men å «klynge seg til» systemet kan gjøre at man aldri kommer seg ordentlig videre - spesielt for oss som ikke sliter med sykdommen hele tida. For de som er kronisk syke er ting selvfølgelig helt annerledes. Det er veldig viktig å se forskjellen på dem og oss som blir syke av og til.

Lett å la tida gå

Selv om man er symptomfri kan det være lett å bare la tida gå, bruke tid og krefter på å opprettholde kontakten med de som skal hjelpe. Resultatet kan for noen bli at de etterhvert begynner å identifisere seg med sykdommen sin. Man er den plutselig på en måte – dette tror jeg kan være direkte ødeleggende. Istedenfor å holde fokus på de periodene som er fine og ønske å mestre, «lener man seg» på hjelpeapparatet og bruker sykdommen som unnskyldning for ikke å ta ansvar for eget liv og utvikling. Jeg mener selvfølgelig ikke at man ikke skal følge opp medisinering og andre viktige aspekter ved det å leve med en sykdom. Men det er ikke alltid like viktig for alle å gå i kontinuerlig terapi - tror jeg!

Når andre «vet best»

Noen ganger kan man også oppleve at andre ønsker å bestemme og vite hva du trenger. Jeg har opplevd det mer enn en gang. Leger som setter premisser for innleggelse som ikke passer med det du selv mener er riktig. En ville bare legge meg inn dersom jeg lovet å gå på et DPS i årevis framover. Utrolig provoserende. En sykepleier ble fornærmet fordi jeg ikke ville snakke med henne om hvordan jeg hadde det i forhold til sønnen min da jeg var syk. Hun mente hun visste mye om barn og morrelasjon selv om hun ikke hadde noen selv. Hun trodde hun var stemmeberettiget fordi hun kjente mange barn. Arrogant, og bevis på manglende ydmykhet! Litt på siden den siste der kanskje, men allikevel - man kan altså faktisk også møte hjelpere som tror de kan mer om deg enn det du selv gjør.

Det hjelper lite å ville gå videre i livet når noen forsøker å holde deg igjen i noe du selv ikke ønsker, når noen vil bestemme hva som er til ditt eget beste. Mitt eget beste er i hvert fall IKKE å holde fokus på sykdommen hele tida. Det er faktisk slik at jeg er frisk 95 prosent av tida. Jeg er syk i fem. Det er mindre tid enn jeg bruker på å slite med forkjølelse eller andre fysiske sykdommer i hvert fall! Jeg kjenner dessuten meg selv veldig godt - bedre enn mange som jobber i psykiatrien også - så hvorfor i all verden skal jeg da gjøre sykdommen til en viktig del av livet mitt, når det egentlig er den jeg sliter minst med til daglig?

RIGMOR GALTUNG

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen