Psykiske helsearbeidere i små kommuner møter pasientene på butikken, kafeen, bygdefesten, Facebook og gjennom venner. Dette er utfordrende, viser ny mastergrad.
-Alle informanter beskriver møter med pasienten på fritiden. En strategi mange bruker for å mestre utfordringene på disse møteplassene er tilbaketrekking eller unngåelse.
Det skriver Toril Beate Masvie i sin helt ferske masteroppgave om psykiske helsearbeideres erfaringer med å jobbe i små kommuner i Nordland.
Det å velge å holde seg unna sosiale arenaer for å slippe å møte pasienter på fritiden, medfører ifølge Masvie tap av fristeder som før var sentrale for avkobling og rekreasjon.
En av de seks informantene i Masvies studie beskriver møter utenom arbeidstid med en pasient som jobber som kassadame på nærbutikken.
-Kassadama er både en butikkansatt som yter service og en pasient. Informanten er både kunde og psykisk helsearbeider. Utfordringen ble å finne ut hvordan å håndtere alle rollene. Hva snakker vi om nå og hva snakker vi ikke om nå? Hva oppleves som invaderende og hva oppleves som ignorerende, skriver Masvie.
Masvie mener det er et udekket behov for veiledning av psykiske helsearbeidere i hvordan de skal håndtere slike situasjoner.
-Den psykiske helsearbeideren forteller om en hårfin balanse for å unngå å avvise samtidig som taushetsplikt og faglighet må ivaretas. Dette er situasjoner som kan være nyttige å ta opp i en veiledningssituasjon, mener Masvie.
Til tross for at spesialisthelsetjenesten har en lovfestet veiledningsplikt (paragraf 6-3) overfor kommunehelsetjenesten, viser studien til Masvie at informantene bare unntaksvis får veiledning. Masvie mener at veiledningen av psykiske helsearbeidere bør innebære mer enn å veilede om pasienters behov for helsehjelp.
-Veiledningen bør også omfatte rollen som psykisk helsearbeider i et lite samfunn med de utfordringer det medfører blant annet av rollekompleksitet, nærhet og informasjonsflyt, skriver hun.
Fire av studiets seks informanter jobber alene som psykisk helsearbeider i sin kommune.
-Dette kan medføre risikofaktorer i form av økt belastning, faglig ensomhet og opplevelsen av ikke å ha noen å dele ansvaret med, skriver Masvie.
Av de seks informantene var tre sykepleiere. De tre andre hadde annen helsefaglig bakgrunn med videreutdanning i psykisk helse. To av dem var i permisjon og en var sykmeldt på intervjutidspunktet.
-En av de som var i permisjon fortalte at belastninger i forhold til jobben som psykisk helsearbeider var årsaken til permisjonen. Det samme fortalte den som var sykmeldt, skriver Masvie i oppgaven sin.
Masvie mener at man kan bøte på opplevelsen av å stå alene ved å se på interkommunalt samarbeid der geografien gjør dette mulig.
-Videre bør man også se om tettere kontakt og samarbeid mellom de forskjellige kommunale etater, NAV, sosialkontor og hjemmebaserte tjenester kan imøtekomme den psykiske helsearbeiderens behov for å ha noen å dele med, skriver hun.
Masvie mener at det er viktig med god ledelse, som er interessert i arbeidet og har kunnskap om faget.
-Ledelse er også viktig i forhold til å legge til rette for samarbeid på tvers av etatsgrenser og fagfelt. Resultater her tyder på at de fleste arbeidsgivere ikke tar dette ansvaret på alvor, mener hun.
Det var ett av poengene, da Fremsam, nettverk for helsefremmende samfunn, arrangerte nettverkssamling om bærekraft og folkehelse.
– Vi vil forske på hvordan deltakerne opplever å komme tilbake til arbeidsstedet sitt med «naturen i ryggsekken», sier Lerstein og Jones
– Spesialisthelsetjenesten var god å ha, da midlene rant ut, og kommunene ikke klarte å prioritere å støtte Recovery Ressursbase
– Det kan demme opp for negativ utvikling, både menneskelig og økonomisk, sier Petter A. Linstad, folkehelsekoordinator i Eidskog kommune.
