-For et par uker siden fikk jeg brev fra NAV. I år kommer jeg til å tjene så mye at uføregraden min er regnet ut til sju prosent. Så lav uføregrad kan man ikke ha, og dermed settes uføregraden min til null prosent. I forrige uke leverte jeg det oransje honnørkortet mitt til NAV. For første gang siden midten av nittitallet er jeg ikke regnet som arbeidsufør.

Slik innleder NAPHA-blogger Odd Volden sitt nye blogginnlegg Oss arbeidsføre i mellom.

Slipper byråkrati

Volden slipper kanskje å skrive barneboka ”Onkel Odd går ikke på jobb, men han har et slags liv likevel”. Han slipper også kanskje å bli såret av stigmatiseringen som lurer i avisspaltene og bak noen av gardinene i nabolaget. Men best av alt er det å slippe alt byråkratiet:

-Det beste ved å være der jeg er nå, er å slippe korrespondansen med NAV omkring endring av inntektsgrenser hvert år. Angsten for å overse noe, for å gjøre noe feil og for ikke å varsle NAV i tide har ligget og gnaget flere måneder i forkant når det har sett ut til at inntektsgrensa har kunnet komme til å bli overskredet, skriver Volden.

Fremtidens uføretrygd

Politikerne jobber nå med å finne ut hva som skal skje med uføretrygden som følge av omleggingen av det generelle pensjonssystemet. Volden er spent på hvor politikerne lander.

-Det blir derfor spennende å se hva politikerne lander på når den nye uføretrygden skal behandles. Mitt håp er at vi får en permanent hvilende pensjonsrett og et fleksibelt, ubyråkratisk og selvgående system, som gjør at vi slipper angsten for å gjøre feil hele tiden, skriver han.

-Meningsløs strategi

Volden mener det viktigste for å sikre et inkluderende arbeidsliv er å jobbe for at folk ikke forsvinner ut. Han viser til et innslag i NRK Dagsnytt nylig, der Høyres Torbjørn Røe Isaksen reagerer sterkt på at over 65 000 NAV-brukere fortsatt venter på en detaljert plan for hvordan de skal komme tilbake i jobb.

-Men jeg benytter også anledningen til å sale en kjepphest: Det største problemet er ikke at vi ikke kommer inn igjen i arbeidslivet. Det største problemet er at vi ikke får hjelp der vi til en hver tid er - i familien, i barnehagen, i skolen og på jobben. Det er primært der støtet må settes inn, slik at vi unngår å bli tatt ut eller falle ut av de ordinære samfunnsarenaene, mener Volden, og legger til:

-Filosofien og strategien som går ut på at når det oppstår vanskeligheter i eller rundt et menneske, så er løsningen å ta ”problembæreren” ut av sirkulasjon og ”reparere” og ”tilbakeføre” ham eller henne, er meningsløs.