Endret: 27. september 2012
Arnhild Lauveng, foredragsholder på samhandlingskonferansen 2012
SAMHANDLING:-Behandlere skal ikke stå alene, de må være flere og kunne støtte seg på hverandre, sier Lauveng.

-Relasjonen er grunnlaget

-Relasjonen er grunnlaget

-Relasjonen er grunnlaget for alt samarbeid, sier Arnhild Lauveng, psykolog og stipendiat ved AHUS. I dag holder hun foredrag på NAPHAs konferanse om samhandling.

Samhandling fra et brukerperspektiv var tittelen på Arnhild Lauvengs doble foredrag i formiddag, 27. september.

NAPHAs konferanse om samhandling foregår på Gardermoen. 150 deltakere fra prosjektene som utvikler samhandlingsmodeller til fordel for mennesker med alvorlig psykiske lidelser, er samlet i to dager.

Dialogen med pasienten

-Alt skal begynne med dialogen. Den er det viktigste. Spør dere en ny pasient hva han eller hun ønsker, hva hun forventer av dere? spør Arnhild Lauveng.

Den gang hun selv var syk, ble hun møtt kun to ganger av behandlere som startet dialogen og behandlingen med å spørre hva hun likte å gjøre. Og de lyttet til hennes tanker og ønsker, forteller hun.

-Det virket begge ganger, forteller Lauveng.

-Vi vet at det virker

En god relasjon krever ydmykhet, tid, evne til å lytte, og villighet til reelt samarbeid.Vi vet at tid, tillit og tilgjengelighet virker. Problemet er at prosjekter som rendyrker dette blir lagt ned når ressursene tar slutt.

-Hvis jeg skulle forske på noe annet enn jeg for tiden gjør som stipendiat, må det være på hvorfor prosjekter som på tross av at de virker, blir lagt ned, sier Lauveng - til gjenkjennende nikk og humring i salen.

Ta vare på relasjoner

-Bruk de gode relasjonene som allerede er der! sier Lauveng.

For en pasient kan det oppleves som en forbudt sorg å savne en behandler. Er det ikke verdt å ta vare på en relasjon som allerede oppleves som god?

Trekke inn familien

-I Danmark hørte jeg ordet trialog. Spennende! Etterhvert har jeg gått inn for ordet pluralog. Hvorfor bare være opptatt av samtalen mellom to. Familie, venner og nettverk skal ofte trekkes inn i behandlingen. De kan fortelle en masse om personlighet, og i tillegg til diagnosen si noe mye mer om den som trenger hjelp, sier Lauveng.

Familien kan fortelle oss noe om hvordan vi kan komme i kontakt, om hva som er veien inn til dialog.

-Ikke alltid

-Men, understreker hun. Kanskje ønsker ikke pasienten at familien skal trekkes inn. Det behøver ikke ha noe å gjøre med at man er utsatt for overgrep eller lignene, kanskje det bare betyr at man ønsker seg et privatliv. Det må vi respektere.

I de nasjonale retningslinjene står det at vi skal samarbeide med nettverket, men lite om hvordan og når.

-Det må skapes rom for individuelle vurderinger! Hvis jeg som behandler skal samhandle med nettverket, må jeg vite hensikten med det jeg gjør for å målrette handlingene mine, sier Lauveng.

Ikke alene

-Behandlere skal ikke stå alene, de må være flere og kunne støtte seg på hverandre, sier Lauveng.

Fra et brukerperspektiv trekker hun frem opplevelsen av den ene behandleren som med velvilje og idealisme går inn for å hjelpe, men etterhvert brenner seg ut. Så overtar en ny behandler, og slik fortsetter det.

-Ansvarsgruppen skal være pasientens helagjeng, de samarbeider og har et felles mål om å finne tonen sammen med pasienten, sier Lauveng.

SAMHANDLING:-Helhet, hva er det? Det helhetlige organisatoriske prinsippet er ikke løsningen, sier Arnhild Lauveng. Hun holder opp en liten perfekt rundt rød liten ball. Mange dråper sammen danner en flyt, som hjelper, sier hun og heller en myk og sund stråle i en skål hun holder omsorgsfullt i hendene.

Kommenter:

Mer om

nyheter

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen