Tre av fire pårørende strevde med sorgen ett og et halvt år etter terrorangrepene 22. juli. Like mange var fornøyd med hjelpen fra hjelpeapparatet, ifølge ny rapport fra Senter for Krisepsykologi.
182 personer - hvorav 67 foreldre, 36 søsken, to partnere og 77 venner - svarte på spørsmål gjennom spørreskjema eller strukturert intervju. Undersøkelsen startet i januar 2013.
Dette var det første av til sammen tre undersøkelsestidspunkt, der man skal kartlegge både hvordan 22. juli-angrepene påvirker de nærmeste pårørendes psykiske helse og fungering i hverdagen, og hvilken hjelp de får.
Tre av fire spurte rapporterer at de strever med sorgen ett og et halvt år etter terrorangrepet 22. juli. Tallene for foreldre, søsken, partnere og venner er sammenlignbare.
Rundt halvparten rapporterer om betydelige posttraumatiske stressreaksjoner. Også her er tallene for foreldre, søsken og venner sammenlignbare.
80 prosent av foreldrene sliter med stressrelaterte helseplager som angst, depresjon og søvnvansker. For søsken og venner er tilsvarende tall henholdsvis 70 og 60 prosent.
Tallene på forekomst av psykiske helseplager synes ifølge rapporten å være noe høyere enn ved andre sammenlignbare traumatiske dødsfall i Norge og Skandinavia etter enkelthendelser eller større katastrofer.
-Dette understreker både den belastningen som pårørende har vært utsatt for i forbindelse med terroangrepet, og at det tar lang tid å bearbeide store og dramatiske tap. På sikt vil vi imidlertid anta at tallene vil gå ned, står det i rapporten.
Undersøkelsen har også sett på hvordan de pårørende fungerer i hverdagen, enten det gjelder skole, arbeid, familiemessig eller sosialt.
69 prosent av foreldrene har vært sykemeldt fra jobb i etterkant av terrorangrepet.
Rundt 30 prosent var fortsatt ikke tilbake i jobb ett og et halvt år etter hendelsen.
86 prosent av søsken og 53 prosent av nære venner rapporterte at de har hatt fravær fra skole og arbeid etter terrorangrepet, flere i betydelig grad.
50 prosent av søsken hadde opplevd karakternedgang i skolen, mens det samme gjaldt 37 prosent av venner.
72 prosent av de spurte sa at de hadde en nær person som de kunne snakke med og som forstod dem.
Foreldre og søsken oppga i stor grad at familien hadde kommet nærmere hverandre, samtidig som noen også opplevde at andre mennesker hadde trukket seg unna dem.
Etter drapene på Utøya ble det bestemt at alle rammede skulle få en egen kontaktperosn i sin kommune, som skulle koordinere hjelpetilbudet til den enkelte familie.
To av tre foreldre og rundt halvparten av søsknene oppga å ha fått hjelp via sin kontaktperson. Lærere og skolerådgivere har også vært viktige hjelpere.
Tre av fire foreldre og søsken var fornøyd med hjelpen fra hjelpeapparatet, mens tallet var noe lavere for venner.
90 prosent av alle spurte deltok på Helsedirektoratets samlinger på Gardermoen. Disse samlingene ble høyt verdsatt som hjelp til selvhjelp for å mestre den vanskelige situasjonen.
Fire av 10 hadde deltatt i sorggrupper, og hadde positive erfaringer med det.
Å snakke med noen som forstår deres sorg og situasjon oppga alle gruppene som det viktigste for å bearbeide sorgen.
Fysisk aktivitet, eller å ta ut følelser gjennom gråt eller sinne opplever også alle grupper som mestringsstrategier.
De neste to undersøkelsestidspunktene blir i oktober/november 2013, og samme tid i 2014.
Det var ett av poengene, da Fremsam, nettverk for helsefremmende samfunn, arrangerte nettverkssamling om bærekraft og folkehelse.
– Vi vil forske på hvordan deltakerne opplever å komme tilbake til arbeidsstedet sitt med «naturen i ryggsekken», sier Lerstein og Jones
– Spesialisthelsetjenesten var god å ha, da midlene rant ut, og kommunene ikke klarte å prioritere å støtte Recovery Ressursbase
– Det kan demme opp for negativ utvikling, både menneskelig og økonomisk, sier Petter A. Linstad, folkehelsekoordinator i Eidskog kommune.
