-Det er fortsatt slik at journalister kan skrive om ”galninger”. Det er fortsatt slik at journalister får lov til å skille mellom mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser og ”vanlige folk”, skriver Volden i innlegget «Vi knytter ikke ”galskap” til psykisk lidelse i samtid».

-Hva er poenget?

Volden trekker frem en artikkel i Dagsavisen og en i Klassekampen som eksempler på det han kaller medias «galifisering». Dagsavisen-eksempelet handler om møtet med USAs visumskjema. Volden reagerer blant annet på disse formuleringene:

Jeg kjente at jeg skvatt litt der jeg satt foran skjermen og skulle søke turistvisum til USA. For det er jo ikke ofte folk spør meg rett ut om jeg er sinnssyk. Men OK, jeg kunne jo for så vidt godt forstå at USA ikke vil ha en masse elleville gærninger på stoff inn i landet. På en annen side: Hvis jeg altså var en rusavhengig gærning, ville jeg klikket et bekreftende «ja» på det spørsmålet?

-Hva er poenget med å hente fram den i dag sjeldnere brukte betegnelsen ”sinnssyk” som synonym for psykisk lidelse? Hva vil journalisten oppnå med den tegnefilmaktige betegnelsen ”elleville gærninger på stoff”? Eller ”rusavhengig gærning”, spør Volden.

-Leserens blikk dimmes

I Klassekampen-artikkelen står det blant annet at «De fleste selvmordsbombere er ikke ”normale folk”, men lider av alvorlige mentale traumer».

-Dette er et godt eksempel på den utydeligheten journalister fortsatt trekker veksler på. Selv for journalister vil det i dag være vanskelig å isolert sett knytte normalitetsbetraktninger til traumer. Til det er det for mye fokus på at traumatisering rammer mennesker i verdsatte roller, som barn og flyktninger. Men når dette knyttes til terrorisme (”selvmordsbombere”), kan man alltids ta sjansen på at leserens blikk dimmes. En følge av tabloidisering av denne typen kan være at denormaliseringen smitter over på andre taler, tekster og kontekster, mener Volden.

• Les hele blogginnlegget