Forsker Bente Weimand mener pårørende til mennesker med psykiske helseproblemer må sikres praktisk og emosjonell støtte, og at dette ikke bare kan overlates til den enkelte behandlers samvittighet.
-Retningslinjer må implementeres for å sikre at pårørende blir tatt på alvor av psykisk helsetjenestene, og at de gis støtte ut fra egen situasjon og egne behov, mener Weimand
Hun er forsker ved FOU-enheten i avdeling psykisk helsevern ved Ahus, og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
28. november besøkte hun NAPHAs ACT- og samhandlingskonferanse i Lillestrøm. Her presenterte hun sitt doktorgradsarbeid om pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse.
-Pårørende til denne gruppen må balansere en rekke hensyn, foreta vanskelige valg både på egne og andres vegne, og opplever ofte selv en stor psykisk belastning, sier Bente Weimand.
Hun mener det dessverre er slik at en del av belastningen skriver seg fra møter med psykiske helsetjenester.
Doktorgraden hennes viser at pårørende ofte ønsker å være involvert i behandlingen av sine nærmeste for ham eller hennes del - men også for sin egen.
Personalet i de psykiske helsetjenestene bidro av og til med praktisk og emosjonell støtte, men for det meste opplevde de pårørende å bli ekskludert.
-Dette gjorde at de kjente seg overlatt til seg selv, med det overordnede ansvaret for den som hadde den psykiske lidelsen, sier Weimand.
Sykepleierne opplevde på sin side å bli dratt mellom motstridende behov, ønsker og etiske krav fra pasienter og deres pårørende. Dette ble ytterligere komplisert på grunn av systemet de jobbet innenfor.
-Dette gjaldt særlig taushetsplikten, og vektleggingen av å bygge en terapeutisk allianse med pasienten, forteller Weimand.
Hun mener det er et overveldende bilde - både internasjonalt og i Norge - som viser at pårørende står i en svært vanskelig livssituasjon med minimal støtte fra helsetjenestene.
-Imidlertid ser det ut til at både helsepersonell og pårørende erfarer en rekke dilemmaer og praktiske vansker knyttet til inkludering av familien når brukeren er til behandling og får oppfølging. Det er min oppfatning at diskusjonen nå må dreies mer mot hvilket faglig paradigme vi har, som faktisk understøtter denne fastlåste situasjonen, sier Weimand.
Hun understreker samtidig at det er mange gode eksempler på familiearbeid.
-Det gjenstår nå å få dette innført på systemnivå, avslutter hun.
Les også på napha.no:
Det var ett av poengene, da Fremsam, nettverk for helsefremmende samfunn, arrangerte nettverkssamling om bærekraft og folkehelse.
– Vi vil forske på hvordan deltakerne opplever å komme tilbake til arbeidsstedet sitt med «naturen i ryggsekken», sier Lerstein og Jones
– Spesialisthelsetjenesten var god å ha, da midlene rant ut, og kommunene ikke klarte å prioritere å støtte Recovery Ressursbase
– Det kan demme opp for negativ utvikling, både menneskelig og økonomisk, sier Petter A. Linstad, folkehelsekoordinator i Eidskog kommune.
