Endret: 12. februar 2014
Lars Amund Vaage
PAPPA OG PÅRØRENDE: -Jeg har opplevd at et vanlig pappaspråk blir irrelevant, sier forfatter Lars Amund Vaage om sitt møte med hjelpeapparatet som pårørende. FOTO: Hans Jørgen Brun/Forlaget Oktober.

Når pappaspråket ikke strekker til

Når pappaspråket ikke strekker til

Forfatter og Brageprisvinner Lars Amund Vaage grep publikum på kongressen "Rus og psykisk helse", med sin fortelling om møtet med hjelpeapparatet som far til en jente med autisme.

-Jeg følte meg språklig fattig i møtene med hjelpeapparatet, sier Vaage.

12. februar besøkte han kongressen "Rus og psykisk helse", og fortalte om boka "Syngja" som han vant Brageprisen for i 2012. 

Kamp for mestring og forståelse

Boka handler om beskjeden om at det er noe alvorlig galt med barnet, og om kampen om mestring og forståelse og det å få hjelp.

Forfatteren sier at mye av innholdet i boka sammenfaller med hans liv. Han forteller at han har en datter med infantil autisme. Personene i boka er ikke virkelige, men han sier at han ikke kunne skrevet den uten datteren. Han sier at han har hatt sine motforestillinger mot å skrive en slik bok, og trekker frem det at han spurte seg om det ville være rett å utsette datteren for en slik oppmerksomhet.

-Nå kan jeg se at jeg kanskje skrev den beste boken min om akkurat dette temaet, sier han.

Det å være en pappa

-Boka handler om den krevende prosessen å være pårørende, sier forfatteren.

Gjennom å skrive boka oppdaget han hvilket savn det hadde vært å snakke fritt om dette temaet som hadde vært så viktig for han.

Han trekker frem det at familien etter som årene gikk ble mer og mer alene med problemene. All integrering til tross, så har man langt igjen før en har et samfunn som er i stand til reell integrering, mener Vaage.

Krever og gir

Forfatteren forteller om utfordringer med å være far til en jente med autisme, men også om hvor mye livet med datteren har gitt ham.

-Vi skal ikke dømme for fort hva som kveler oss og hva som setter oss fri, sier han.

Møte med fagfolkene

Vaage forteller at boken også handler om møter med fagfolk som beveger seg på kanten av det som er etisk forsvarlig. Forfatteren sier at han har møtt mange kloke mennesker i hjelpeapparatet, men at han ikke opplevde det som lett å snakke åpent og fritt på møter med hjelpeapparatet. Han har følt seg bundet og stum.

-Jeg kjenner meg tom og sliten etter møter med hjelpeapparatet, og føler at det har vært et strev, medgir Vaage.

Overtok hjelpeapparatets språk

Han sier han følte at han måtte overta hjelpeapparatets språk, men at dette snart ble ensidig og utvannet slik at han kjente seg språkløs.

-Jeg følte meg språklig fattig i møtene med hjelpeapparatet, sier han.

Når han begynte å skrive åpnet et nytt språk seg. Det å skrive boken var som en rus, forteller Vaage.

Avpersonifisering av barnet

Boka "Syngja" handler også om foreldrenes møte med atferdsterapien. Vaage sier at atferdsteoretisk språk ikke inviterer til «small talk» og synsinger om barnet. En skal ha målinger og diagrammer.

-Jeg har opplevd at et vanlig pappaspråk blir irrelevant.

Han sier at vurderingene underveis basert på målinger og evalueringer også har vært feil noen ganger.

-Objektiv vitenskapelighet er ingen garanti for at det er riktig, mener Vaage.

Dette kan føre til for dårlig hjelp sier han. Vaage mener at atferdsteorien ikke kan løse alt med fakta, og kan føre til en avpersonifisering av barnet.

Forfattreren tar oss med inn i boka gjennom å lese to utdrag fra denne. Dette blir en gripende start på dagen for oss tilhørere.

 

RUS OG PSYKISK HELSE - 2014
Lars Amund Vaage på kongressen "Rus og psykisk helse" 12. februar. FOTO: Kristin Trane/NAPHA.

Kommenter:

Mer om

nyheter

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen