-Flyktningbarn blir ofte behandlet som foreldrenes bagasje, men de har rettigheter som selvstendige individer, sier psykologspesialist Jorunn Gran.
Hun anbefaler psykisk helsearbeidere å ha FNs barnekonvensjon på kontorveggen.
-Barnekonvensjonen er i Norge en del av Menneskerettsloven, som er overordnet annen norsk lov. Den gir deg gode argumenter overfor ledelsen din, og er et fint prioriteringsdokument for hvilken psykisk helsehjelp man bør gi flyktningbarn, mener Jorunn Gran.
I RVTS Midt i Trondheim jobber hun med å overføre kunnskap til tjenestene om godt psykisk helsearbeid overfor barn med flyktning- og innvandrerbakgrunn.
-Særlig viktig for barnas psykiske helse er det at foreldrene klarer å fungere som omsorgspersoner til tross for traumene de selv har opplevd, sier Gran.
Hun er derfor opptatt av at tjenestene må se på hele familiesituasjonen.
-Det er viktig å gi foreldrene veiledning og psykoedukasjon, og henvise til behandling for egne traumer slik at de skal klare å være gode omsorgspersoner for sine barn, sier hun.
Flyktningbarn kan ifølge Gran ofte være trippeltraumatiserte.
-De kan ha med seg negative opplevelser fra hjemlandet og under flukt. De kan ha foreldre som ikke klarer å ta seg av dem på grunn av sine problemer, og leve i en uavklart situasjon med tøffe livsvilkår for eksempel i et asylmottak, sier hun.
Hun mener det er viktig å ta rede på bakgrunnen når man som hjelper møter et flyktningbarn.
-Er det en kvoteflyktning som har trygghet rundt bosetting, eller er det et asylbarn med mange år bak seg i mottak? Er det et barn som har en helt annen tilpasningstakt enn resten av familien? Er det en enslig mindreårig, eller er det en som er papirløs, det vil si en som er her på ugyldig grunnlag, og som har fått avslag på alle anker, sier hun.
Hvem som kommer følger politiske strømninger og prioriteringer, som hun mener tjenestene må være oppmerksomme på.
-I årene 2008-2010 kom det for eksempel mange enslige mindreårige til Norge, rundt 105 per måned. Så gjorde man asylpolitiske grep som stoppet strømmen, slik at de begynte å dra til andre land, sier hun.
Å komme tidlig til med hjelp er en nøkkel ifølge Gran.
- Hver fjerde asylsøker i Norge er et barn. De er i en viktig fase i sin utvikling, og mange har opplevelser med seg og utfordringer i hverdagen som krever at de får tett oppfølging, påpeker hun.
Hun forteller at rundt 40 prosent av asylsøkerbarn har behov for psykiatrisk hjelp.
-Behovet kan også være stort for barn som er kvoteflyktninger, det kommer an på den individuelle historien og det de har opplevd, sier Gran.
Hun nevner flere eksempler på belastninger barna kan ha hatt og ha.
-De kan ha mistet eller opplevd redsel for å miste foreldre og slektninger. Enslige mindreårige kan ha blitt utsatt for overgrep i flukt uten foreldre. De kan ha fått barndommen satt på vent under ustabile forhold. I et norsk asylmottak kan de oppleve en uforutsigbar hverdag, der gode venner plutselig er sendt ut av landet. Ansatte i mottak som har vært trygge og gode kan plutselig være borte. Dette kan gjøre at de er mindre tillitsfulle i kontakten, og forsinket i sosialisering, sier hun.
Det er velkjent at barn og unge ofte integreres raskere i det norske samfunnet enn foreldrene.
-Unger lærer språk fortere enn de voksne, og får venner gjennom skole og barnehage. Foreldrene kan sakke akterut, og deres rolle som autoritet og kyndige veiledere svekkes, sier Gran.
Det å få barn til å fortelle om situasjonen hjemme kan også kreve tid, og at man bygger opp tillit.
-Ungen kan ha erfart at å tie om det som har hendt er bedre, fordi de kan ha sett hvor hardt foreldrene har det. Men også det motsatte kan være et problem, hvis foreldrene aldri vil glemme, aldri tilgi, og det blir en tvangsmessig snakk om traumene i familien. Det gjelder å finne ut av situasjonen i hvert enkelt tilfelle, råder Gran.
Som tilleggsbelastning kan en del barn møte diskriminering og negative holdninger fra omgivelsene, både fra egen kultur og fra eksilkulturen.
-Summen av belastninger kan være krevende når man skal bygge opp identiteten sin og bli en trygg voksen, sier hun.
Blant enslige mindreårige som kommer til Norge er 70 prosent gutter.
-Dette skyldes nok at det å være alene på flukt som barn nok er enda vanskeligere og mer risikofylt for en jente, kanskje ikke i det hele tatt mulig, sier Gran.
De som kommer alene kan fortsette å ha de samme problemene de hadde som barn også lenge etter at de har fylt 18 år.
-I en slik situasjon blir det viktig at kommunene sikrer en god overgang fra barneomsorgen til voksent psykisk helsevern, som i utgangspunktet ofte ikke har de tiltakene de trenger, mener hun.
Hun trekker frem Trondheim kommune som en av kommunene som er kommet lengst i Norge på å få til gode og helhetlige tiltak for enslige mindreårige.
-Her er det mye å lære, også for mindre kommuner. For eksempel må tjenestene ta hensyn til at de kan ha gått mange år uten skolegang, og de må legge vekt på å finne fritidsaktiviteter som passer interessene deres, sier hun.
En annen faktor Gran mener man bør være oppmerksom på er at enslige mindreårige ofte tar et utvidet ansvar for familien i hjemlandet sitt.
-Noen har vært gatebarn, og lært seg å måtte være tøff. En del får et tungt ansvar, der de skal få seg jobb og sikre økonomien til sin egen familie. Det kan være sterke, livskraftige ungdommer som har klart seg gjennom mye, og som kan ha vanskelig for å vise sårbarheten sin, og være utfordrende å komme innpå med hjelp, sier Gran.
Gran synes ikke det fungerer så godt å bruke screeningskjema og selvutfyllingsinstrumenter til barn og unge når det går via tolk.
-Det blir ofte stor usikkerhet rundt hva de egentlig svarer på, forklarer hun.
En kilde hun anbefaler er et hefte om Barns utvikling og traumer, oversatt og bearbeidet av RVTS-Sør.
-Her er det opplistet en normalutvikling for barn i alderen 0-12 måneder. Hva kan i denne perioden være mulige tegn på traumer, hva er konsekvensene av traumer i denne alderen og hva kan være relevante tiltak, sier heftet noe om. Samme mønster følges for aldersgrupper opp til 18 år, og man ser at noen symptomer kan bli med videre mens nye kommer til i takt med modning og utvikling. Her er det mange gode råd å finne for deg som skal hjelpe denne gruppen, mener Gran.
Les også på NAPHAs kunnskapsbase psykiskhelsearbeid.no:
Les også på napha.no:
Det var ett av poengene, da Fremsam, nettverk for helsefremmende samfunn, arrangerte nettverkssamling om bærekraft og folkehelse.
– Vi vil forske på hvordan deltakerne opplever å komme tilbake til arbeidsstedet sitt med «naturen i ryggsekken», sier Lerstein og Jones
– Spesialisthelsetjenesten var god å ha, da midlene rant ut, og kommunene ikke klarte å prioritere å støtte Recovery Ressursbase
– Det kan demme opp for negativ utvikling, både menneskelig og økonomisk, sier Petter A. Linstad, folkehelsekoordinator i Eidskog kommune.
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforskning AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på Napha.no?