Publisert: 02. februar 2011
PIC_1846.JPG
FLERE UT I JOBB? Odd Volden retter i dette innlegget tre spørsmål til politikerne. Foto: Odd Volden

Innlegg på Forsvar dagens uføretrygdskonferanse 11. oktober 2010

Innlegg på Forsvar dagens uføretrygdskonferanse 11. oktober 2010

Når folket i det ene øyeblikket er enige om at tilbudet til mennesker som sliter med den psykiske helsa skal bedres, og det samme folket i neste øyeblikk bidrar til å stigmatisere uførepensjonistene, vil det statistisk sett ofte være de samme menneskene det er snakk om.

Takk for invitasjonen. En kort presentasjon: Jeg er utdannet cand.paed fra UiO 1989 og har tidligere jobbet i undervisnings- og helse- og sosialsektoren. Jeg har slitt med psykiske problemer siden gymnastida og ble helt uføretrygdet midt på nittitallet. De siste seks årene har jeg vært delvis uføretrygdet, det skal jeg komme tilbake til senere.

Jeg har forberedt et lite innlegg, som inngang til tre spørsmål til politikerne. Først vil jeg imidlertid minne om at psykisk uhelse er en av de faktorene som i størst grad fører til uførepensjonering og utstøting.

Det er derfor slik at når politikere og andre i det ene øyeblikket er tverrpolitisk enige om at tilbudet til mennesker som sliter med den psykiske helsa skal bedres, slik at de som sliter skal få bedre selvtillit og mer livshåp, og de samme politikerne i neste øyeblikk bidrar til å stigmatisere uførepensjonistene, så vil det statistisk sett veldig ofte være det samme mennesket dere snakker om.

Heksejakt på uføre 

Vi har de siste årene vært vitne til en heksejakt på mennesker som av helsemessige årsaker ikke har klart å livnære seg av egen inntekt. I den offentlige samtalen har det vært påstått at ”man må redde mennesker fra å bli uførepensjonert, for da er livet ødelagt”, at ”uførepensjonister lever på naboen”, ”at uførepensjonister har dårlig arbeidsmoral”, ”at det finnes en offermoral i velferdsstaten” og at ”veldig mange vet om noen som er uføretrygdet som ikke skulle vært det”.

Det er selvfølgelig ikke rom for å gå i dybden på noe av dette i løpet av fem minutter, og det er vel heller ikke det jeg er invitert hit for å gjøre, men et par kommentarer:

Hvordan naboer og mannen i gata kan vite at noen ikke har rett til uføretrygd når medisinske opplysninger er taushetsbelagt, er en gåte. I alle andre sammenhenger ville vi kalt dette sladder. Denne civitaundersøkelsen representerer etter mitt skjønn et foreløpig lavmål fra en instans som ønsker å fremstå som seriøs aktør i det offentlige rom.

For ikke lenge siden hadde vi Erik Bye og Ridderrennet. Nå har vi Fredrik Skavlan og Birken. Det norske samfunnet, det norske arbeidslivet og den norske samtalen er forandret, det er det ingen tvil om. Dette har konsekvenser, både for dem som er innenfor, dem som er utenfor og dem som er på vei den ene eller andre veien.

Derfor er det å håpe at vi i den siste fasen av reformarbeidet kan parkere den grovkalibrede påstanden om lav arbeidsmoral og forsøke å snakke sivilisert sammen om hva som kjennetegner det norske arbeidslivet og det norske utenforskapet på begynnelsen av 2000-tallet og hva vi kan gjøre for å snu en uønsket utvikling.

Mulige årsaker til eventuelt høye uføretall

Jeg skal ikke gå inn i debatten om årsakene til at vi eventuelt har urovekkende mange som står utenfor arbeidslivet, men jeg har lyst til å benytte anledningen til å nevne to forhold som jeg ikke har sett berørt så langt:

1. Kan det være at vi i Norge har tatt moderniseringen og sentraliseringen av arbeidslivet, økonomien og samfunnet på kortere tid enn andre europeiske land, blant annet på grunn av ”oljå”, og at det kan forklare i hvert fall noe av de høye uføretallene vi ser akkurat nå? Med andre ord: når norske fiskere, bønder og arbeidere plutselig oppdager at den nye sjefen heter Gordon Gekko, er det kanskje ikke så rart at det blir problemer?

 2. Kan det være at Opptrappingsplanen for psykisk helse, fokuset på å leve et liv i takt med seg selv og oppbygging av væresteder og andre lokalbaserte tjenester på samme tid har gjort livet lettere å leve for dem som har psykiske helseproblemer og gjort savnet av ordinært arbeid lettere å leve med?

Men selv om det skulle være slik at segregerte psykisk helse-tjenester danner øyer av mening, uten tilknytning til arbeidslivet, kan jo selvfølgelig ikke løsningen være å legge ned disse tjenestene. Løsningen er å integrere dem bedre med det ordinære arbeids- og samfunnslivet. Dette skal jeg også komme tilbake til.

Få av dem det gjelder har deltatt i debatten

Når noen misbruker trygdesystemet skal de selvfølgelig møte reaksjoner slik andre møter reaksjoner når de begår kriminelle handlinger. Men det er ennå slik i rettsstaten at man behandler slike saker enkeltvis. Det vil si; med unntak for uføretrygdede; på dette området ser det altså ut til at enkelte politiske aktører ønsker å straffe en hel gruppe for å oppnå en preventiv virkning.

Svært få av dem det gjelder, altså mennesker som selv er uføretrygdet, har deltatt i debatten så langt. Mye tyder på at det har vært en bevisst strategi fra politisk hold om å gå så hardt ut allerede i startfasen av reformen at det har skremt mennesker med store helseproblemer fra å ytre seg.

Så brutal kan dessverre politikken være, men at dette ikke har vært forsøkt kompensert i større grad fra medias side, er helt uforståelig. Pedofile, voldtektsmenn og drapsmenn får utfolde seg over flere sider i A-magasinet og i Dagbladets Magasinet jevnt og trutt, mens uførepensjonister fortsatt er ganske usynlige.

Det er veldig merkelig, men det er å håpe at både politikere og journalister nå i innspurten vil slutte å behandle uføretrygdede som spedalske og gi dem anledning til å ytre seg, både om innholdet i reformen og om hvordan de har opplevd det politiske spillet.

Tilrettelegging - bare for de friskeste?

Den ”kronisk friske middelklassen” i dagens Norge, der også våre folkevalgte inngår, kan velge fra øverste hylle: Tilbud om hjemmekontor, permisjoner av ulike slag, redusert arbeidstid og sabbatsår når det passer, treningsavtaler, betalte videreutdanninger, coacher og mentorer og arbeidsgivere som legger til rette for karriereutvikling og personlig utvikling.

Vi som i kortere eller lengre perioder sliter med store helseproblemer ber ikke om annet enn å få møte samme holdning, fleksibilitet og tilbud, på et nivå som er tilpasset den enkeltes funksjonsnivå.

Mennesker med psykiske lidelser og mennesker med rygglidelser utgjør en stor del av dem som ender opp på uføretrygd. Det sier seg selv at for mange av oss som befinner oss i disse gruppene føles det fullstendig meningsløst å fiksere en uføregrad.

Det er et håpløst systemkrav som truer med å tappe vår livsverden for den energien vi gjerne vil bruke på å jobbe. For det er i mange tilfeller ikke det å jobbe i seg selv som er det største problemet; det er angsten for å ikke å kunne styre sin egen hverdag når smertene (psykiske eller fysiske) tar overhånd.

To viktige virkemidler

To viktige virkemidler for å få mennesker fra disse gruppene tilbake til arbeidslivet, er å gjøre forsøkene med hvilende pensjonsrett permanente og å hele tiden tenke fleksibilitet rundt arbeidssted, arbeidstid og arbeidsoppgaver. 

Et personlig eksempel: Jeg var 100% uføretrygdet i nesten ti år. De siste seks årene har jeg vært med i et forsøk med hvilende pensjonsrett. Det har, sammen med muligheten for hjemmekontor og for sterk innvirkning på egen arbeidsplan, gitt meg trygghet nok og fleksibilitet nok til at jeg gjennomsnittlig har vært i 35% jobb i denne perioden.

Om jeg slipper å igjen fiksere uføregraden min i 2014, slik det pr i dag ligger an til at jeg må, vil jeg tippe at jeg de neste femten årene vil kunne være i opptil 50% jobb det meste av tiden. Dersom jeg på et tidspunkt igjen blir tvunget til å fiksere uføregraden min permanent, er jeg redd at angsten vinner nok en gang og at jeg ender opp på en høyere uføregrad enn jeg egentlig ønsker og trenger å ha.

Noen av oss trenger faktisk å ha støttehjul permanent, selv om vi sjelden eller aldri bruker dem. Vi mangler kort og godt den selvtilliten og tryggheten som preger dem som har mest suksess i arbeidslivet.

Revitalisering av arbeidslivet

Det aller viktigste dere som politikere kan gjøre for å revitalisere arbeidslivet slik at alle får bidra, er å slutte å høre på profesjonsforkjemperne i psykiaterforeningen og psykologforeningen.

Ikke kast bort mer penger på å ta oss ut av skole og arbeidsliv og nabolag for å sende oss til psykologer og leger og institusjoner for reparasjon. Alt for mange av oss vil aldri komme oss inn igjen, og utstøtingen og uførepensjoneringen vil fortsette å være høy.

Løsningen er å ta på alvor at alle har en psykisk helse. La psykisk helse og inkludering bli en integrert del i all ledelse, alt personalarbeid og i alle HMS-tjenester. Vedta en lov som krever at det ansettes psykisk helse-arbeidere og nettverksfasilitører på alle arbeidsplasser av en viss størrelse.

Psykisk helse-sentra må bli like selvfølgelige i arbeidslivet som treningsrom og dusjer for den spenstigste delen av arbeidsstokken. Mangfoldet i folket må selvfølgelig avspeiles på arbeidsplassene.

Politisk burde dette være helt uproblematisk både for venstresida, med sine visjoner om fellesskap og inkludering, og for høyresida, med sine visjoner om å redusere byråkrati og om å vende tilbake til det prepolitiske.

Tre spørsmål til politikerne

Jeg har tre spørsmål:

1. Hva er problemet med å gjøre forsøket med hvilende pensjonsrett permanent for de av oss som gjerne vil jobbe, men som er avhengige av et mer finmasket sikkerhetsnett enn gjennomsnittet av befolkningen for å tørre det og for å klare det?

2. Hvorfor vil dere ikke ta konsekvensen av at alle har en psykisk helse og gjøre universell utforming for psykisk helse til et krav på alle arenaer?

3. Hvorfor kan dere ikke finne mer treffsikre løsninger på problemet for unge uføre og på ”1G-saken”, og hvorfor kan dere ikke finne løsninger på dette som smaker mer av gulrot enn av pisk?

Kommenter:

Mer om

god.hjelp.i.et.brukerperspektiv foredrag

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen