Publisert: 29. august 2012
PIC_0665

SPØRSMÅL: Får kommuneansatte bidra med sine vurderinger om gode løsninger før man beslutter å bruke medisin? FOTO: Odd Volden.

Slutten på den psykofarmakologiske revolusjon

Slutten på den psykofarmakologiske revolusjon

I årene som kommer vil psykofarmaka måtte finne sin plass på lik linje med andre tilnærminger

I en redaksjonell artikkel i The British Journal of Psychiatry tar Peter Tyrer et  tydelig oppgjør med det som i flere tiår har vært god latin i behandlingsmiljøene på psykisk helsefeltet: Selv om psykofarmaka har store og skadelige bivirkninger for mange av pasientene, finnes det intet alternativ.

Det ikke lenger bare skeive framstillinger i media eller sinte rop fra enkeltstemmer som peker på at kostnadene ved medisinbruken ofte er større enn gevinstene: nå viser også en økende mengde forskningsresultater at dette er tilfelle.

Ikke lenger i førersetet

I årene som kommer vil psykofarmaka måtte finne sin plass på lik linje med andre tilnærminger. Dette er i tråd med synspunktene psykiateren Trond Aarre forfekter i Manifest for psykisk helsevern: Den medisinske tilnærmingen sitter ikke lenger i førersetet på psykisk helsefeltet.

Tyrer peker på at siden kombinerte terapier i liten grad er evidensbasert, vil vi måtte stole på kliniske ferdigheter, vurderinger og observasjonsstudier av alle typer, parallelt med nye tilnærminger til forebygging.

Forebygger tvangsbruk

Det er en myte at pasienter med psykoselidelser aldri ønsker å ta medisiner. Tyrer har latt seg imponere av at pasienter både velger mellom ulike psykofarmaka og organiserer doseringen slik at medisinene best mulig lar seg kombinere med pasientens øvrige behov.

Samarbeid om medisinbruk vil forebygge tvangsbruk og er spesielt nødvendig når symptomene ikke er sterke eller når de ikke har spesielle sosiale konsekvenser, i følge Tyler.

Slipper kommunehelsetjenesten til?

Så langt Tyrer og hans artikkel. Det går imidlertid an, på bakgrunn av det Tyrer skriver, å stille noen spørsmål til refleksjon:

I hvilken grad får ansatte i 1. linje, som ofte ser mer til pasienten/ brukeren enn behandlerne i 2. linje, bidra med sine "kliniske ferdigheter, vurderinger og observasjoner" sammen med legen/ psykologen, pasienten og pårørende når beslutninger om medisinbruk skal tas? Har ansatte i 1. linje den selvtilliten som skal til for å melde sin interesse for å delta i denne typen behandlingsmøter?

 

 

Kommenter:

Mer om

behandling.i.psykisk.helsearbeid god.hjelp.i.et.brukerperspektiv øvrige.artikler

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen