Publisert: 28. september 2012
PIC_0793
EVIG AKTUELL: Filmen "Tiden er ute" (L`emploi du temps) setter søkelys på arbeidets betydning for et menneske. Foto: Odd Volden

Arbeid og utenforskap

Arbeid og utenforskap

Arbeidslivsforskningen bør kanskje konsentrere seg mer om de arbeidstakerne som er kvalifisert for arbeidsoppgavene, men ikke nødvendigvis for det sosiale livet på arbeidsplassen

Takk for invitasjonen til å holde denne innledningen i forbindelse med sosiologiforeningen og Cinematekets visning av filmen Tiden er ute (L`emploi du temps) (Laurent Cantet, 2001). Hvis det er noe som har opptatt meg, så er det forhold rundt klasser, utstøting, makt, diskriminering, stigmatisering, utenforskap, tradisjon, opprør, arbeid, sykdom, identitet, osv.

Det har blitt mitt lodd i livet å ha et bein i den norske utdanningsmiddelklassen og et bein i det norske trygdeproletariatet. Jeg har etter hvert funnet måter å håndtere det på, men det hender fortsatt at jeg ufrivillig må gå ned i spagat, og det vender jeg meg aldri helt til. I dette foredraget stiller jeg meg midt i en sekskant som avgrenses av følgende sider: filmen, sosiologien, arbeidet, skammen, utenforskapet og narrativet (mitt narrativ).

Fra den posisjonen vil jeg flanere litt foran dere i noen minutter, med forhåpninger om å skjerpe appetitten på filmen ytterligere noen hakk.

Kan informanten foreslå analysekategoriene?

Før jeg begynner på det, vil jeg imidlertid anerkjenne et problem jeg har møtt ofte i mitt virke som brukermedvirker og erfaringskonsulent på psykisk helsefeltet: Pasienter, klienter og brukere er interessante å høre på, men med et forbehold: De må holde seg til narrativet, sin egen historie, sin egen fortelling.

Problemet oppstår når den marginaliserte begynner å tolke og bruke teori, og særlig når han eller hun vender blikket bort fra egen lidelse og kikker i retning av tjenesteyterne i stedet. Da blir alt med ett mye vanskeligere.

Jeg ser ikke bort fra at noe liknende kan gjøre seg gjeldende i denne forsamlingen. Det er sikkert ikke uproblematisk for samfunnsforskere at informanten foreslår sine egne analysekategorier.

Men jeg støtter meg også her til Cato Wadel, som jeg skal komme tilbake til mot slutten av innlegget: ”Marginale personer i samfunnet er ofte meget gode amatørsosiologer”.

Ulike former for utenforskap

Jeg ble glad da jeg fikk forespørselen. Men da jeg litt senere leste noen av seerkommentarene på filmnettstedet www.imdb.com, snudde humøret kjapt:

-Herregud, du har jo ingenting til felles med hovedkarakteren i denne filmen!

Vincent, som fyren heter, er jo et skikkelig mannfolk! Han har kone som han har barn med. Han bor sammen med sine barn og med sin kone. Han har familie. Han er familiemann.

Lønnet arbeid på det ordinære arbeidsmarkedet er en så sentral markør i livet hans at han får store problemer når han mister jobben. Mye tyder på at Vincent, i hvert fall ytre sett, i hvert fall fram til han mister jobben, lever et svært borgerlig, etikettestyrt og veltilpasset liv.

Men jeg hadde jo ikke lyst til å trekke meg. Det går sikkert på et vis, selv om Vincent og jeg er ganske ulike på en del områder.

Hva er filmens hovedtema?

Men jeg er fortsatt spent på hva som egentlig er filmens hovedtema. Er den egentlig så sosiologisk interessant som jeg trodde da jeg først ble presentert for den? Eller er den egentlig bare et forkledd borgerlig drama?

Tar jeg helt feil når jeg, på bakgrunn av noen av beskrivelsene på www.imdb.com, til og med får assosiasjoner til Jon Fosse og Hanne Ørstavik? Er filmen like mye av litterær og psykologisk som av sosiologisk interesse?

Eller vil filmen likevel vise seg å ha i hvert fall ha anstrøk av Ken Loach og Mike Leigh? Vi får se. Det er ikke sikkert vi skal ha de akademiske brillene på når vi ser filmen, det holder kanskje at vi setter dem på nesen før og etter. Filmen må få en sjanse på egne premisser. Jeg gleder meg fortsatt.

Å kikke fra ulike posisjoner

Hovedoppdraget mitt er å snakke om det å stå utenfor arbeidslivet og kikke inn.

Det skal jeg forsøke å gjøre, men for meg personlig har det nok like mye vært snakk om å stå innenfor og kikke inn og å stå innenfor og kikke ut.

Hva mener jeg med det? La meg forsøke meg med en kjapp analyse, ved hjelp av noen hjemmesnekrede kategorier.

Mens arbeiderne fram til et stykke innpå 1900-tallet vekselvis sto utenfor og kikket inn - jeg sikter da til fenomener som fattigdom og stor arbeidsløshet...

og innenfor og kikket ut - jeg sikter da til at arbeidet for store grupper var hardt og ensformig og at arbeidstida var lang...

..har vi de siste femti årene kanskje i større grad hatt en situasjon der noen mennesker dels fortsatt har stått utenfor og kikket inn - jeg tenker da på mennesker som av ulike årsaker har blitt utstøtt fra arbeidslivet, og på mennesker som aldri har kommet seg inn i det hele tatt...

..samtidig som at andre faktisk veksler mellom å stå innenfor og kikke ut og å stå innenfor og kikke inn - jeg tenker da på de som arbeidsforskningen kanskje burde konsentrert seg mer om; de marginale eller marginaliserte som faktisk fortsatt er i jobb, men som føler seg annerledes, som ikke klarer å identifisere seg med kulturen på arbeidsplassen, som ikke klarer å hevde seg, som ikke opplever at deres verdier og interesser er representert i det formelle og uformelle fellesgodset på arbeidsplassen, som sliter med å henge med, som er kvalifisert for arbeidsoppgavene, men ikke for det sosiale livet på arbeidsplassen.

Vi har nok også noen som står utenfor og kikker ut - jeg tenker da primært på dem som har gått seg fast i et att- og framføringsssystem som gjør at de aldri kan planlegge lenger enn noen måneder fram, de som har svak tilknytning til arbeidslivet, de som er så utbrente at de aldri vil makte den permanente og gjennomgripende forpliktelsen som ligger i å være avhengig av å leve av egen inntekt over et livsløp, og som derfor ser uføretrygd som den eneste muligheten til å skaffe seg en permanent identitet og fast grunn under føttene; men i ytterste konsekvens også på dem som står på kanten av et liv i rennesteinen eller som vurderer å begå og eventuelt begår selvmord.

Til slutt har vi kanskje fortsatt flertallet, jeg snakker hele tiden om norske forhold, det har jeg glemt å si; det formodentlige flertallet er de som står innenfor og ikke skjønner at det går an å stå andre steder eller at det i det hele tatt finnes andre steder å stå - jeg tenker da på forhold som at arbeid og fritid glir over i hverandre, at stadig mer av arbeid og fritid finner sted på samme arena eller plattform (internett), at jobbreisene og oppholdene ofte er mer eksotiske og luksuriøse enn feriereisene osv.

Vi snakker kanskje her om doxa eller det doksiske felt, i bourdieusk forstand?

Vincent posisjoner

Denne analysen er ikke veldig gjennomtenkt, men jeg merker at den hjelper i hvert fall meg til å skape et rammeverk som gjør det lettere å forstå Vincents posisjon. Eller Vincents posisjoner, i flertall, for den saks skyld.

Jeg oppdager nemlig en dimensjon jeg ikke har funnet i de kommentarene jeg først leste på www.imdb.com, når jeg leser Cinematekets presentasjon av filmen.

I programmet finner vi følgende formulering: ”...at det han egentlig ønsket var å ta en ”time-out” fra det stressende yrkeslivet”.

Det kan i så fall tyde på at Vincent også har stått innenfor og sett ut på et tidspunkt. Ja, hvem vet, kanskje har han til og med stått innenfor og sett inn også, alle sine veltilpassede, borgerlige kjennetegn til tross?

Flere kommentarer om filmen

Jeg tar en kikk på noen flere kommentarer på www.imdb.com, selv om empiri som kjent har en tendens til å ødelegge de vakreste spekulasjoner:

Vincent ...  falls into a reactive and self-destructive mode of escapist behavior. It is in the context of this mildly neurotic response that the center of the film lies.

Tja... Den kommentaren er sikkert skrevet av Finn Skårderud, så den hopper vi kjapt over. Vi kan vel ikke leve med tanken på at kveldens film like godt kunne vært vist i regi av psykologforeningen?

... it is nothing less than a penetrating look at the conformity, alienation, and spiritual emptiness of modern life and how one man rebels against it.

Fremmedgjøring – ja her kan i det minste den psykologiske/ esoteriske tolkningen risikere å møte et motsvar fra materialistisk hold. Og opprør - det er kanskje vel så mye et sosiologisk tema som et psykologisk?

When Vincent walks the halls of various businesses,..., it looks like important stuff is happening.

But the undercurrent is that there is more busywork going on than anything of value.

However, you do see the human value of belonging to the social structure of a corporation.

”Verdien av å tilhøre en bedrifts sosiale struktur”...Det høres i hvert fall sosiologisk ut for meg. Og i dette sitatet finner jeg omsider også en viss støtte for mitt analyseverktøy. Her er det, synes jeg, spor av både å se utenfra og inn, innenfra og ut, og innenfra og inn.

Personlige betraktninger om skam og utenforskap

Jeg beveger meg forsiktig fra Vincent og over mot egne erfaringer, og fra betraktninger om mulige posisjoner til betraktninger om skam: Kanskje er de av oss som ikke tilhører den kategorien hvor liv og arbeidsliv går opp i en høyere enhet, dømt til et evig liv i limbo, fordi arbeidslivet kaster for sterke skygger over resten av livet?

Ja, kanskje har arbeidslivet og arbeidslinja overtatt den plassen som ultimat sosial integrasjonsfaktor som myten om Guds straffedom hadde i tidligere tider?

-Den som ikke er med meg, er mot meg, osv. Det finnes kanskje fortsatt sosiale strukturer man ikke kan forhandle seg bort fra?

-Men hva var vi om vi ikke prøvde, for å si det med Per Olov Enquist. Jeg kommer til å tenke på at jeg faktisk har prøvd en gang. Jeg skrev nemlig fast i gatemagasinet Klar en periode. Jeg tar med noen personlige betraktninger om skam og utenforskap derfra:

-Hva er det egentlig du jobber med, onkel Odd, spør niesene og nevøene. -Godt spørsmål, svarer jeg. -Det får far eller mor forklare deg, tenker jeg. Mine søsken og mine svigers og svogers lever i den virkelige verden, der voksne mennesker har seriøse jobber. Gudene vet hvordan de forklarer sånne som meg.

Ansikt til ansikt er de hyggelige og interesserte. Jeg tviler ikke på at de vil meg vel. -Men har du ingen jobb, onkel Odd, spør barna deres. Bevisbyrden ligger på meg. Nei, jeg har ingen jobb. Jeg er uføretrygdet. Og da må jeg vel være syk, da. Alltid og hver eneste dag.

Hva tenker naboene som ser meg på joggetur den ene dagen og med det store, oransje honnørbeviset på bussen dagen etter? Hva forteller de barna sine? Den store, blide, åpne fortellingen om velferdsstat og mangfold? Eller den lille, sinte, lukkede fortellingen om snyltere og latsabber?

-Kan jeg egentlig skrive dette, tenker jeg og skynder meg å legge til at jeg forholder meg nøye til lovverket. Jeg har de nødvendige diagnosene og den nødvendige samforstanden med legen og NAV. Jeg gjør nytte for meg, selv om det meste av det jeg holder på med er frivillig arbeid.

Det jeg tjener ved siden av trygda, har jeg lov til å tjene. Når jeg løper, er det kroppen som løper. Når jeg viser honnørbeviset på bussen, er det psyken som ber om rabatt.

Men det vet jo ikke naboene. Og slikt er ikke lett å forklare barn. -Kanskje jeg skal skrive en barnebok, tenker jeg: ”Onkel Odd går ikke på jobb, men han har et slags liv likevel”. Vil noen gi ut en slik bok? Eller vil den bli rammet av oppviglerparagrafen? Vil den true samfunnsånden? Vil den bli beslaglagt av NAV?

Antakelig. Kanskje må jeg alltid leve med skyldfølelsen, uansett hvor mye jeg strever for å leve et anstendig liv? Kanskje er en dose skam egenandelen jeg må betale for velferdsytelsene jeg mottar?

Jeg legger til, for ordens skyld, mer fordi jeg synes det er en relevant faktisk opplysning enn av skamhensyn, at jeg i fjor og i år er i tilnærmet full jobb, hovedsakelig gjennom to relativt stabile engasjementer, men også gjennom en viss frilansvirksomhet.

Hva kan vi lære av sosiologien?

Til slutt skal jeg sneie såvidt innom sosiologien. Det er ikke ofte jeg befinner meg der, selv om jeg nok føler meg mer hjemme i den referanseramma enn i den psykologiske. Det finnes selvfølgelig en rekke teoretiske bidrag, kanskje særlig på makronivå, som også kunne vært trukket inn, fra Marx til Baumant, men det er kanskje ikke så relevant for en film som muligens ligger og vaker et sted mellom psykologien, eksistensialismen og sosiologien?

Det finnes selvfølgelig også noen aktuelle diskurser som kunne vært trukket inn i dette innlegget: debatten om utenforskapet, bl.a. i Sverige og Norge, men det er bare å google ”utenforskap”, så finner dere flere greie referanser til dette.

Det finnes også et lokalt bakteppe: Hvorfor er det så mange uføretrygdede og et så stort utenforskap på Agder? Hva karakteriserer de unge uføre på Agder?

Men det jeg har gjort, er å plukke litt fra et par små bøker av Johannes Brinkmann og Cato Wadel, uten andre utvalgskriterier enn at jeg selv har funnet det meningsfylt og interessant; i seg selv, i relasjon til det jeg har sagt så langt, og ikke minst til filmen vi skal se, eller filmen jeg tror vi skal se.

Arbeid og arbeidsløshet

Først noen linjer fra Brinkmann (1991) om arbeid og arbeidsløshet: Voksne mennesker bruker en stor del av døgnet til ulike typer arbeid. For de fleste er arbeidet i markedet grunnlaget for den materielle velferd...

Arbeidet i markedet gir også andre typer belønning enn inntekt, f.eks. mulighet for læring og selvutfoldelse. Dessuten gir arbeidet mulighet for kontakt med andre mennesker...

Arbeidsløshet reduserer velferden gjennom redusert inntekt og ved at den arbeidsløse stenges ute fra en bestemt type sosial kontakt og mulighetene til å bruke visse kunnskaper og ferdigheter.

For mange er følelsen av ikke å fylle en funksjon i samfunnet og å være avhengig av av økonomisk støtte en sterk belastning.

Cato Wadel og George

Så til Cato Wadel, som har forsket på arbeidsledighet, gjennom feltarbeid i et bygdesamfunn på New Foundland for rundt 40 år siden. Utgangshypotesen var at arbeidsløse ville ha store vanskeligheter med å vedlikeholde sine sosiale relasjoner til tidligere arbeidskamerater og arbeidende naboer og venner. Dette ville volde problemer med å bevare selvaktelse og andres aktelse.

Wadel valgte å studere arbeid samtidig med arbeidsløshet, som et strategisk grep. Det ga data om hva som var forskjellig mellom gruppene, og hva som var felles. Felles for gruppene var bl.a. at de drev en utstrakt form for selvsysselsetting.

Informanten George, som først primært var Wadels nabo og lokale læremester, ga opphav til ulike systematiseringer av forhold i den arbeidsløses tilværelse. Wadel gjengir bl.a. en detaljert oversikt over George sin ”arbeidsdag”, fra sju om morgenen til halv elleve på kvelden, samt George sitt ”årsverk”, blant annet inneholdende en oversikt over de ulike jaktsesongene.

Wadel finner også ni sosiale roller som George snakker om og utfører: Tidligere arbeider, arbeidssøkende, delvis ufør, ektemann, selvsysselsatt, venn og nabo, ”fortjent” arbeidsløs, far og arbeidsløs ”tilhører”.

George`s prat om og utførelse av disse rollene kan ses på som ”plattformer” for selvaktelse og andres aktelse. Wadel kaller dette for ”reserver”, og senere for ”reservoar” - altså noe som kan fylles og tømmes.

Reservoar-tenkningen er gjenkjennelig

Jeg må forlate utlegningnen av Wadel der, selv om det smerter litt. Jeg har bladd litt videre i boka «Humanistisk sosiologi» (1996), og ser at Wadel også i fortsettelsen setter nyttige begreper på forhold som angår både Vincent og meg.

Jeg kan ikke unngå å nevne at jeg kjenner meg veldig godt igjen i reservoar-tenkningen til Wadel. Det gjør vondt å bli minnet på hvor lite jeg har hatt å øse av til tider. Jeg husker for eksempel perioder der jeg ikke har hatt annet å bidra med i samtalen med familie og venner enn det jeg har lest om i aviser eller sett på tv; alt annet har vært ikke-eksisterende eller utilgjengelig.

Det høres kanskje umiddelbart ikke veldig dramatisk ut, men jeg kan love at det er ekstremt smertefullt, skamfylt og angstfylt. Man blir veldig fort avslørt; evnen til å variere mellom ulike nivåer av kilder og å tilpasse kildene til omstendighetene er nettopp det som skiller den sosiale vinneren fra den sosiale taperen.

Noen spørsmål

Selv om jeg tidligere har postulert at vi kanskje bør se filmen uten å ha på de akademiske brillene, tillater jeg meg likevel å stille noen spørsmål til slutt, som oppsummering av mine semiakademiske flanerier:

  • Hva skiller Vincents selvsysselsetting fra George´s?
  • Kan den urbane (formodentlig) Vincents valg av strategi (å late som om han har jobb) skyldes at han har et mindre reservoar å ta av som arbeidsløs enn den rurale George hadde?
  • Hvilke sosiale roller kunne Vincent trukket sterkere veksler på i reservoarhenseende om han ikke hadde valgt den eskapistiske strategien han velger?
  • Hvilken rolle spiller skamfølelsen i Vincents liv som skjult arbeidsledig?
  • I hvilke posisjoner står Vincent i ulike deler av filmen? Innenfor og kikker inn? Innenfor og kikker ut? Utenfor og kikker inn? Utenfor og kikker ut?

Kommenter:

Mer om

arbeid.og.psykisk.helse brukerkunnskap kunst.og.kultur foredrag

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen