Ved å samhandle tettere og mer forpliktende ønsker de ordinære tjenestene på Romerike å gi et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud til mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer.
–For brukere er det ikke nødvendigvis viktig å vite om fagpersonen arbeider i kommunen eller i DPS. Brukeren vet ofte bare at Kirsti kommer, eventuelt sammen med Per. De vet ikke hvilke tjenestenivåer de to tilhører. Vi må få disse ansatte til å trekke i samme retning, sier leder for Romeriksprosjektet, Sigrun Heskestad.
Ansatte i syv kommuner, to distriktpsykiatriske sentre og to ruspoliklinikker på Øvre og Nedre Romerike deltar i Romeriksprosjektet. Heskestad synes det er spennende, og samtidig veldig utfordrende, å få tjenestene til å samhandle rundt en relativt liten målgruppe, samtidig som de skal ivareta mange andre brukergrupper.
–Det å få forpliktende samarbeid ned fra ledelses- til tjenestenivå kan være komplisert når det skal være innenfor de ordinære tjenestene. Vi må skape engasjement i bred forstand, understreker hun.
Målet er å gi bedre hjelp til drøyt 100 brukere som det offentlige hjelpetilbudet til nå i stor grad ikke har klart å nå med ordinære tiltak.
–Målgruppen er mennesker som sliter med psykoser, ofte i kombinasjon med rusmisbruk, og som har omfattende og vedvarende behov for hjelp, sier Heskestad.
14 andre steder i landet har man opprettet egne oppsøkende team, kalt ACT-team. Romeriksprosjektet har samme målgruppe som ACT-teamene, men velger en annen arbeidsform.
–På Romerike prøver vi ut en alternativ modell, der tett kontakt og samhandling mellom de ordinære tjenestene, uten å bygge opp egne team, er virkemiddelet for å hjelpe den vanskelig tilgjengelige brukergruppen, sier Heskestad.
For å sikre at brukerne blir fulgt opp uten brudd i kontakten med hjelpeapparatet, har representanter fra de ulike tjenestenivåene møttes hyppig og jevnlig i fem samhandlingsgrupper siden januar 2011.
–Alle de sju kommunene, to DPS og to ruspoliklinikker deltar med sine representanter i samhandlingsgruppene, samt NAV og fastleger. I tillegg har samhandlingsgruppa på Eidsvoll en erfaringskonsulent. Samhandlingsgruppene er kjernen i Romeriksprosjektet, sier Heskestad.
Ved å møtes jevnlig skal deltakerne i samhandlingsgruppene dele sine kunnskaper, og være en ressursgruppe som skal bistå de ordinære tjenestene med å kvalitetssikre klinisk arbeid og samhandlingen rundt enkeltbrukere. Et viktig mål er at fagfolkene i kommunene og i spesialisthelsetjenesten jobber mer sammen, blant annet mer oppsøkende overfor brukere som de ellers ikke ville ha kommet i kontakt med.
–Dette er vi i gang med. Men det tar tid å inn-arbeide nye arbeidsmåter og samarbeidsformer, innrømmer prosjektlederen.
Likevel ser hun resultater av arbeidet i samhandlingsgruppene.
–I møtene skjer det mye kompetanseoverføring mellom tjenestene. Dessuten ser vi at møtene bidrar til det som er hensikten, nettopp å sørge for at noen til enhver tid holder kontakt med brukerne, og at tjenesteleddene planlegger sammen og jobber mot samme mål, sier Heskestad.
Fagfolk og brukerrepresentanter har sammen med prosjektledelsen og avdeling FOU i psykisk helsevern, Ahus, utviklet en håndbok for tjenestene i hvordan samhandlingen gjøres på Romerike.
–Håndboken er en oppslagsbok for fagfolk, og en form for kvalitetssikring av arbeidet på Romerike, forteller prosjektleder Heskestad.
Romeriksprosjektet tilbyr inkluderte brukere arbeidsformen «Åpen dialog i nettverksmøte», som et supplement til annen tilnærming. Målet med å benytte nettverksmøtet som metode er å styrke brukerens innflytelse og medbestemmelse, og å sikre at pårørende blir tatt vare på og lyttet til i møtet med helsetjenestene. Det er brukeren som finner ut hvem som skal inviteres til møtet.
–Her blir alle stemmer i rommet hørt, og tillagt like stor betydning. Åpen dialog i nettverksmøter er en måte å tenke på, å forstå – og handle på, hvor respekten og likeverdet i relasjonen er sentral, sier Heskestad.
Det kan være et hinder for samhandling når sentrale produktivitetskrav, som inntjening, får større fokus i tjenestene enn samarbeidskultur og lokalbasert arbeid.
–Inntjeningspresset i spesialisthelsetjenesten kan være en utfordring. Et hjemmebesøk når folk har det vanskelig kan ta to–tre timer. Dette gir refusjon til poliklinikkene for kun en times konsultasjon, uavhengig av besøkets lengde, sier Heskestad.
Mental Helse Akershus løftet fram dette i brev til helseforetaket som et hinder for prosjektet.
–Da ble det sagt fra ledelseshold i foretaket at man i prosjektperioden skal utvikle nye samarbeidsformer, og dermed ha mindre fokus på konsultasjonskravene, forteller Heskestad.
Prosjektlederen er godt fornøyd med at alle samhandlingsgruppene har med hver sin fastlege. At de har lyktes med dette skyldes nok i stor grad at prosjektets styringsgruppe ledes av kommuneoverlege i Ullensaker kommune, Unni Berit Schjervheim.
–Kommunene Skedsmo og Ullensaker var initiativtakerne til Romeriksprosjektet. Som Ullensaker kommunes representant så jeg at det var behov for bedre samhandling både internt i de kommunale tjenestene, mellom fastlege, NAV og spesialisthelsetjenestene, sier Schjervheim.
Hun peker på at fastlegene er sentrale i forhold til mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer.
Prosjektet har derfor valgt å lønne fastlegene på timebasis for å delta i prosjektets samhandlingsgrupper.
–Fastlegene har den medisinskfaglige oversikten og ansvaret for den enkelte pasient, både i forhold til somatiske, psykiske og sosiale problemer. Særlig er det viktig at fastlegene følger opp den somatiske helsen til denne pasientgruppa, da de har dårligere generell helsetilstand enn øvrig befolkning, mener Schjervheim.
Forebygging av tvang gjennom å komme tidlig til med hjelp er en ambisjon i Romeriksprosjektet.
–Slik det gjerne har vært kommer fastlegen først inn i bildet når pasienten er blitt så syk at en tvangsinnleggelse ikke er til å unngå. Prosjektet ønsker at fastleger og andre samarbeidspartnere er tettere på og fanger opp forverring på et tidlig tidspunkt. Dermed kan det settes inn forebyggende tiltak og tvangsinnleggelse unngås, understreker Schjervheim.
Opplæring i å gjenkjenne egne varselsignaler er en viktig del av tilbudet til brukergruppen som kan beskrives i pasientens kriseplan.
–Dette er også en del av det forebyggende arbeidet. Det å møte pasient og pårørende i krise med åpen dialog og nettverksmøte, har vi erfart er forebyggende, sier kommuneoverlege Schjervheim.
Romeriksprosjektet skal pågå frem til 2015, og blir evaluert av et eget forskningsteam ved Akershus Universitetssykehus. Schjervheim mener forankringen på ledernivå kan sikre at trykket holdes oppe, og at prosjektet lykkes med å skape mer samordnede tjenester for brukerne.
–Forpliktelsen er viktig i dette prosjektet. Den er underskrevet av administrerende direktør på sykehuset og rådmennene i de gjeldende kommunene. Dette er ikke noe du kan velge bort, sier Schjervheim.
Hun understreker at prosjektet legger stor vekt på å få inn pårørende og pasientenes stemmer i prosjektet.
–Både Mental Helse Akershus, Rusmiddelbrukernes interesseorganisasjon (RiO) og Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) på Romerike er med i styringsgruppa, forteller hun.
1200 ansatte og brukere har til nå deltatt i ulike opplæringstilbud i Romeriksprosjektet.
–Prosjektet ønsker å stimulere tjenestene til å ta i bruk ulike kunnskapsbaserte arbeidsmåter. Det er sentralt at opplæringen gis til ansatte fra både kommunene og helseforetaket sammen, slik at de har felles forståelse og språk, sier prosjektleder Sigrun Heskestad.
Les mer om Romeriksprosjektet:
Relatert fagstoff:
Omfattende samhandlingsprosjekt i perioden 2010–2015, som skal styrke tilbudet til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, noen med rusproblemer i tillegg.
Ikke eget team, men lokale samhandlingsgrupper, sammensatt på tvers av de ordinære tjenestene på kommune- og spesialistnivå. Gruppene møtes hyppig for å sikre tett oppfølging av brukerne.
Målet er å fremme brukernes egen livsmestring gjennom oppsøkende arbeid og evidensbaserte behandlingsmetoder, å redusere unødvendige innleggelser i døgnavdelinger, og å redusere bruk av tvang.
BESTÅR AV TO DELPROSJEKTER:
På nett: Samhandlingsmodellen på Romerike er beskrevet i Håndbok i forpliktende samhandling om psykisk helse,som kan lastes ned fra prosjektets hjemmeside.
Denne reportasjen finner du også i heftet Ni suksesshistorier - samhandling om psykisk helse (2012).
Heftet presenterer prosjekter som har fått til, eller er i ferd med å utvikle, gode samhandlingsmodeller. Ved siden av reportasjer inneholder det relevant fagstoff og nyttige fakta.
Med heftet vil NAPHA inspirere fagfolk og ledere som ønsker å utvikle tjenestene og gi mennesker med alvorlige psykiske lidelser et bedre tilbud.
Det var ett av poengene, da Fremsam, nettverk for helsefremmende samfunn, arrangerte nettverkssamling om bærekraft og folkehelse.
– Vi vil forske på hvordan deltakerne opplever å komme tilbake til arbeidsstedet sitt med «naturen i ryggsekken», sier Lerstein og Jones
– Spesialisthelsetjenesten var god å ha, da midlene rant ut, og kommunene ikke klarte å prioritere å støtte Recovery Ressursbase
– Det kan demme opp for negativ utvikling, både menneskelig og økonomisk, sier Petter A. Linstad, folkehelsekoordinator i Eidskog kommune.
