Publisert: 04. april 2014
PIC_6676 (2)
Vi må ikke glemme at det psykiatriske fagspråket kan ha konsekvenser man ikke alltid ser i øyeblikket. (Foto: Odd Volden)

Er dialogisk diagnostikk mulig?[i]

Er dialogisk diagnostikk mulig?[i]

En kombinasjon av diagnostiske, narrative og dialogiske innfallsvinkler ville gitt meg et bedre liv enn det de ensidig diagnostiske perspektivene ga.

Mandag 16. april 2012 var en sterk dag for de fleste, vil jeg tro. Det var første dag av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Vi fikk smakebiter på hva de neste ti ukene vil gi oss - nødvendige repetisjoner og utdypinger av uhyrlighetene, selvfølgelig - men også mange overflødige og spekulative kommentarer.

Blir psykiatrien likevel den store i vinneren etter 22/7?

Mange har i månedene før rettssaken pekt på at rettspsykiatrien er i krise. Det er underlig, da, at ikke noen peker på paradokset at psykiatrien ser ut til å bli den store vinneren i denne saken. Alt som kan krype og gå av psykiatere (og noen psykologer), kaster seg på og kommenterer og spekulerer hemningsløst.

Noen av dem tar forbehold om at siden de ikke har møtt den tiltalte ansikt til ansikt, kan de ikke vite noe, men det ser likevel ikke ut til å hindre dem i å utfolde seg. Andre gidder ikke en gang å ta forbehold; de kaster seg frempå uten blygsel og overgår hverandre i å fantasifullt kombinere diagnostiske og teoretiske begreper.

Folk flest, i denne sammenheng innbefattet journalister, vet så lite om psykisk helse og uhelse at ”ekspertene” kan si hva som helst og slippe unna med det. Men for oss som har vært utsatt for fagfolk av denne typen i kliniske sammenhenger, kan det være ubehagelig å få bekreftet at dårlige opplevelser i terapirommet ikke nødvendigvis var et utslag av ”lidelsen”, ”dårlig kjemi” eller ”manglende motivasjon”.

Tvert i mot; vi får nå daglig se psykiatere avsløre seg som ”true believers”. Psykiatriske diagnoser og psykiatriske årsak-virkningssammenhenger blir gjort like virkelige og sannhetssigende som blodprøver og røntgenbilder.

Om diagnoser og paranoid schizofreni på medlemsmøte i Mental Helse

Om kvelden 16. april 2012 deltar jeg på medlemsmøte i Mental Helse Kristiansand og Omegn. En overlege og leder i det lokale helseforetaket snakker om paranoid schizofreni. Han trekker - selvfølgelig - en tråd til rettssaken og berømmer medlemsmøtekomiteen for å ha vært aktuelle.

Vi får først en lang innledning om diagnoser. For meg er det mest interessante hvor mange forbehold innlederen tar. Det er forsåvidt ikke uventet, men det er godt å få det bekreftet igjen.

-Diagnoser kan være både opplysende og reduserende, sier overlegen. -Diagnoser kan være avgrensende, begrensende og forenklende. Diagnosen er primært et verktøy.

Det kommer mange kommentarer og spørsmål fra salen. Særlig aktiv er en kvinne jeg kjenner godt. Jeg pleier å bruke en film om hennes historie når jeg underviser. Filmen heter ”Den syvende diagnosen” og viser hvor galt det kan gå i et ikke-dialogisk og ikke-nettverksorientert medisinsk system.

Hun levde i flere år bortgjemt og feil- og overmedisinert på et landsens sykehjem, men kom seg heldigvis ut derfra og lever i dag et rikt og aktivt liv i egen bolig og med et stort nettverk rundt seg, uten å bruke psykofarmaka av noe slag.

Til slutt kommer overlegen fram til powerpointbildene om paranoid schizofreni. En annen kvinne, som jeg også kjenner godt, har selv denne diagnosen. Hun er mindre kritisk til det hun har opplevd av tjenester enn den andre kvinnen og takker for et opplysende foredrag. -Fra nå av vil jeg legge mindre vekt på diagnosen min og mer på mitt liv som menneske, sier hun.

Uenighet om diagnoser

Det som gjør mest inntrykk på meg denne kvelden, er kommentarene fra en ung kvinne jeg ikke kjenner fra før. Hun forteller at hun har fått diagnoser i schizofrenispekteret av det hun omtaler som ”to sakkyndige”, mens en psykolog hun har gått til, ikke har funnet noen psykisk lidelse hos henne.

Jeg har det siste året møtt flere unge mennesker som forteller om liknende opplevelser. Det er noe av det tristeste jeg hører. Uavhengig av hva man måtte mene om bruken av psykiatriske diagnoser, er det få som vil være uenige om at det er vanskelig å frigjøre seg fra dette stempelet - psykiatriske diagnoser har med andre ord konsekvenser fra det øyeblikket de blir formidlet.

Om en lege bommer på et røntgenbilde og gir deg en diagnose du i ettertid kan se bort fra, er det for de fleste av oss til å leve med (forutsatt at ikke eventuell igangsatt behandling var til skade). Vi kan kommunisere med legen og med våre nærmeste om dette og legge det bak oss ganske snart. Vi har et relativt distansert forhold til kroppen vår, det er sånn sett litt i samme gate som å levere bilen på verksted.

Store konsekvenser

Men har du fått en feilaktig diagnose i retning av schizofreni, vil du gjerne også ha opplevd tvang, annen umyndiggjøring, ubehagelig medisinering, sosiale konsekvenser, m.m. Du vil kunne ha behov for psykisk helse-tjenester for andre problemer i ettertid. Disse tjenestene har gjerne vanskelig for å la være å la ”schizostigmaet” forfølge deg.

Du vil ofte mangle det nettverket du kunne trengt til å snakke om det som har skjedd og som kunne løftet deg opp og ut av problemene. Og verst av alt: de som satte den feilaktige diagnosen og som følgelig ga deg feil behandling, er ikke tilgjengelige for deg i ettertid.

For dem er du bare en i mengden; når du er ute av døra, er de ferdige med deg, og oppmerksomheten er helt og fullt rettet mot nye pasienter. Dialogen, i den grad den noen gang fantes, er brutt.

Media kan du ikke bruke; aviser, radio og tv er forbeholdt  det journalister tenker på og omtaler som ”vanlige folk”, altså folk med somatiske lidelser som er blitt feilbehandlet; ingen vil ta med ildtang i en borger som kommer med en - feilaktig diagnostisert eller ei - alvorlig psykisk lidelse og vil fremme sin sak.

Psykiatrisk diagnostikk - et onde i seg selv?

Er psykiatrisk diagnostikk et onde i seg selv? Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg mener. Det er selvfølgelig fint at noen søker kunnskap og at noen søker å overvinne problemer vi møter gjennom å identifisere dem presist. Det som gjør at jeg er kritisk til diagnosefokuset, er at det ikke ser ut til at fagfolk, verken i auditoriene, i klinikken eller i tv-studioene klarer å forholde seg i nærheten av så dialogisk til diagnostikk som overlegen på medlemsmøtet i Mental Helse gjorde.

I den forstand er jeg enig med dem som karakteriserer psykiatere og psykologer som vårt nye presteskap: Det mangler ikke på from forkynning fra prekestolen, men i hverdagen lever de ikke opp til det glade budskap. De oppfører seg mer som danske embetsmenn på norsk jord under firehundreårignatten enn som bymisjonærer i eget land. Derfor må psykiatrien - forstått som vitenskap og som tjeneste - fortsatt manes og tvinges til større ydmykhet.

Kan diagnoser og dialogisme forenes?

Det er mye snakk om kontekstbaserte tilnærminger som et motsvar til det medisinske paradigmet på psykisk helsefeltet for tida. Samme dag som jeg skriver dette blogginnlegget, finner det for eksempel sted en konferanse med tittelen «Frå eit medisinsk til kontekstuelt perspektiv - frå eit sjukehusdominert til lokalbasert tenestesystem» i Tysvær, med deltakelse fra NAPHA. Det er flott; vi trenger absolutt trykk på dette.

Men i et samhandlingsperspektiv kan det også være at vi skal utfordre på et annet plan: Hvordan kan dialog og diagnostikk forenes? Er dialogisk diagnostikk mulig?

En psykolog uttalte nylig at hun gjerne lot pasienten få bla i diagnosekatalogen ”for å se om hun fant noe hun kjente seg igjen i”. Det er en kreativ innfallsvinkel.

En annen mulighet, som jeg mener å huske har vært løftet fram av den finske psykologen Jaakko Seikkula, er å tenke at at man alltid skal starte med et nettverksmøte, for å unngå reduksjonisme og informasjonstap, og så får eventuelle medisinske utredninger, diagnostikk og behandlinger komme senere i forløpet.

For egen del tenker jeg i ettertid, ut fra den kunnskap jeg har i dag, at jeg ville ha ønsket å kombinere en diagnostisk, en narrativ og en dialogisk innfallsvinkel til mine kriser da jeg var yngre. Det tror jeg hadde gitt meg et annet og bedre liv enn det de ensidig diagnostiske og psykoterapeutiske perspektivene og intervensjonene ga meg.

 


[i] Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av artikkelforfatterens blogginnlegg Er dialogisk diagnostikk mulig? (publisert 19.04.2012, lest 28.11.2013)

Odd Volden
  • Erfaringskonsulent og rådgiver i NAPHA siden 2011
  • Erfaringskonsulent og rådgiver i Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF siden 2011
  • Har siden 1999 undervist om brukerperspektivet ved flere av våre universiteter og høgskoler
  • Landsstyremedlem i Mental Helse 2001-2006

Kommenter:

Mer om

psykisk.helsearbeid.som.fag.og.praksisfelt behandling.i.psykisk.helsearbeid debattinnlegg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen