Publisert: 28. mars 2014
PIC_6177 (2)
Det finnes sikkert mindre krevende arbeidsoppgaver for personer med psykososiale funksjons- nedsettelser enn å arbeide på fiskebåt, men hvem vet egentlig på forhånd hva som passer for hvem? Foto: Odd Volden)

Skal vi hvile oss friske, eller er sykmelding en bjørnetjeneste?[i]

Skal vi hvile oss friske, eller er sykmelding en bjørnetjeneste?[i]

Det er mulig at skjermingen i noen tilfeller og sammenhenger går for langt, men hvem skal bestemme når Ali og Kari er klare for å arbeide?

Noen av oss kjenner Runa Øvland som tidligere leder i Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid (NFPH). Hun er intervjuet i en reportasje i Dagens Næringsliv med tittelen Jobb på resept:

Hun var 18 år og hadde akkurat blitt diagnostisert som paranoid schizofren.

-De skulle realitetsorientere meg på hvordan jeg måtte forholde meg til livet fremover. De sa jeg aldri kom til å ta høyere utdanning. Jeg kom kanskje en dag til å være i stand til å fullføre videregående skole i trygge sykehusomgivelser, kanskje være i stand til å bo alene i kommunal leilighet og klare å kjøpe inn det jeg trengte av mat og dopapir. Akkurat det sa han (psykologen). Jeg måtte slutte å drømme om de tingene jeg hadde drømt om før, og forholde meg til mine nye begrensninger.

(...)

-Det har plaget meg og familien veldig i ettertid at vi aksepterte den forklaringen,...

(...)

Etter mange møter og avslag, fikk hun til slutt støtte til høyere utdanning. Hun tok seks års utdanning på fire år, blant annet lærerskolen, flyttet til India og jobbet som frivillig i slummen, før hun bygget seg opp som teateraktivist hjemme. Hun har ikke tatt en pille eller hatt et eneste symptom på 12 år.

Flere meninger i samme gate

Fra et annet intervju (med leder for Avdeling for unge voksne, psykiatrisk divisjon ved Stavanger universitetssykehus, Randi Mobæk) i samme reportasje:

-Behandlernes motstand er det største hinderet hos oss og andre steder i landet. Tradisjonelt har man tenkt at du er for dårlig, du må ha behandling først, før du kan komme deg ut i jobb eller skole. Den største utfordringen for oss er behandlingsmiljøets tanker om at vi utsetter pasientene for stress eller nederlag. (Dagens Næringsliv, 28.juli 2012, s. 31-38)

...

Antall dagsverk som går tapt på grunn av psykiske lidelser, har økt med en million på få år. Terskelen for å få noen diagnoser er altfor lav, mener psykolog (Ingress i Aftenposten, 1. august 2012, s.7)

...

Det er bred enighet om behov for en ny innretting av de arbeidsrettede tiltakene som innebærer en vridning fra tiltak i skjermede omgivelser til mer bruk av ordinært arbeidsliv. (Arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad, Dagbladet, 1. august 2012, s. 58)

Hvem skal bestemme?

Men hvem skal bestemme når Ali og Kari er klare for å arbeide? Kan ikke denne (ønskede) snuoperasjonen i tjenestene føre til at man presser syke mennesker for hardt? Tar behandlerne alltid feil når de ønsker å skjerme brukerne for utfordringer?

Mine svar er her som ellers: La brukerne få like god informasjon, like mange tilbud å velge mellom og like god kundeveiledning på psykisk helsefeltet som i andre markeder, så vil spørsmålene mine over være uaktuelle i samme stund.

Hvis jeg fikk bestemme, hadde vi ikke bygget et eneste nytt segregert tjenestetilbud på psykisk helsefeltet. Vi vil riktignok også i framtida trenge skjermede tilbud for enkelte brukergrupper i perioder. Disse tilbudene skal imidlertid lokaliseres hos ordinære private eller offentlige bedrifter.

Ikke flere psykiatriske vafler

Vi trenger ikke flere psykiatriske vafler stekt i psykiatriske vaffeljern på psykiatriske kjøkken. Selv om enkelte brukere fortsatt sikkert ikke til en hver tid kan delta i produksjonen i bedriften, kan vaflene hun spiser likevel utmerket godt spises i den samme kantina som bedriftens øvrige ansatte spiser i.

Og hvorfor kan ikke Petter Stordalen drifte de fleste sengene som måtte trenges i en oppdatert psykisk helsetjeneste? Det er til en hver tid tusenvis av ledige senger (og stoler i spisesalene og stoler i møterommene) på norske hoteller. Hvis krisa ikke kan løses på brukerens ordinære arenaer, kan et par psykisk helsearbeidere i medleverturnus like godt ta med den hardt prøvede borgeren til den roligste fløyen på hotellet og i fred og ro finne ut hva som kan gjøre susen.

En ny standard

Hvem vet; kanskje avsluttes hotelloppholdet med at brukeren så smått begynner å jobbe på hotellet? Et hotell har et utall av oppgaver som skal utføres. Det er denne flyten i tjenester og muligheter vi aldri kommer til å oppnå dersom vi ikke på en helt annen måte enn i dag involverer det sivile samfunn, det ordinære arbeidslivet og private og frivillige aktører i psykisk helsearbeid.

Jeg regner ikke med at det er så mange som følger meg her. Det tar jeg med stor ro, for dette kommer til å bli standarden om få år uansett. Legene og psykologene og sykepleierne i psykisk helsevern klarer ikke å lure hele det norske folket veldig mye lenger.

Kan man snu opp - ned på forestillingene om at arbeid er farlig for mennesker med psykiske problemer, slik man har gjort det i tjue år andre steder i verden, kan man også ta knekken på myten om at det er de ansatte i psykisk helsevern som leverer de viktigste psykisk helsetjenestene.

 


[i] Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av artikkelforfatterens blogginnlegg Fra sommerbunken - del to (publisert 22.08.2012, lest 28.11.2013)

Odd Volden
  • Erfaringskonsulent og rådgiver i NAPHA siden 2011
  • Erfaringskonsulent og rådgiver i Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF siden 2011
  • Har siden 1999 undervist om brukerperspektivet ved flere av våre universiteter og høgskoler
  • Landsstyremedlem i Mental Helse 2001-2006

Kommenter:

Mer om

arbeid.og.psykisk.helse psykisk.helsearbeid.som.fag.og.praksisfelt debattinnlegg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen