Både Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), Folkehelseinstituttet (FHI) og Sintef har evaluert modellutprøvingen av psykologer i kommunehelsetjenesten. Samhandling er sentralt for å oppnå helhetlige tjenester, og AFI trakk i sin rapport frem at psykologene er en profesjon som evner å samarbeide på tvers, og som er opptatt av å løse problemer lokalt. Ifølge rapporten ønsker de å gjøre seg selv overflødige, og er kritiske til det de kaller reparerende og diagnoserelaterte arbeidsformer.

Sentrale samarbeidsaktører

Skole, barnehage, helsestasjon og skolehelsetjenesten utgjorde de mest sentrale samarbeidende instansene for det totale utvalget av psykologer som deltok i Sintefs evaluering. Over 80 prosent av psykologene oppga at de samarbeidet i større eller mindre grad med disse instansene. Dernest fulgte PPT og barnevern som nest viktigste samarbeidende instanser. 

Modellen stimulerte til samarbeid

Sintef fant videre det de beskrev som lite samarbeid med spesialisthelsetjenesten og psykisk helsevern. Bare 13 prosent formidlet at de samarbeidet i stor grad med psykisk helsevern.

De aller fleste psykologene som mottok tilskudd tilknyttet modellutprøvingen, var av den oppfatning at samarbeidet - både med øvrige kommunale tjenester og med spesialisthelsetjenesten - var styrket grunnet satsingen, og at modellen i stor grad hadde stimulert til samarbeid, både internt og eksternt (Sintef 2013). Dette står i kontrast til at psykologene rapporterte om relativt lite samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Sintef understreker imidlertid at psykologene ikke ble spurt om hva de mente var behovet for samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Samarbeid med fastlegene

Sintef fremhevet det videre som overraskende at psykologene ikke samarbeidet mer med fastlegene, ettersom psykologene hadde samtlige brukere felles med dem. Når de så nærmere på psykologenes samarbeid med fastlegene, fant de at det var mer samarbeid, jo eldre psykologen var.

Sintef setter dette i sammenheng med at godt samarbeid trolig er noe som opparbeides over tid, og gjennom erfaring hos psykologen. Samtidig kan en spørre seg om hva som da gjorde at psykologene ellers samarbeidet mer når de var nyutdannede.

De nyutdannede samarbeidet mer

Sintef skriver nemlig i sin rapport at de nyutdannede psykologene samarbeidet mer enn erfarne psykologer. Dette mente de kunne handle om at tverrfaglig samarbeid vektlegges vesentlig mer i utdanningene nå enn før, eller at de nyutdannede hadde behov for samarbeid ut fra at de selv manglet erfaring. Uansett årsak vurderes det som viktig at det er fokus på, og tilrettelegging for, samarbeid fremover.

Heller ikke kommunelege, habiliteringsteam eller NAV var sentrale samarbeidende instanser for psykologene totalt sett (Sintef 2013). I de sakene det ble samarbeidet, var det vesentlig mer samarbeid om enkeltbrukere, enn på mer generelt grunnlag. De trekker frem at dette kan sees i sammenheng med psykologenes individuelle fokus og behandlerrolle.

Samarbeidspartnernes kjennskap til psykologrollen

Det å ha kjennskap til dem en skal samarbeide med, er positivt for å utvikle god samhandling, og svak kjennskap kan være en medvirkende årsak til manglende samarbeid. Samtidig opplevde de fleste psykologene at samarbeidspartnerne hadde delvis eller fullt ut kjennskap til deres arbeidsoppgaver.

En kan imidlertid spørre seg hvilken kjennskap de som ikke ble definert som samarbeidspartnere hadde til psykologrollen. Dette er en relativt ny rolle i Norge. Sintef testet gjennom sin evaluering om det var noen sammenheng mellom samarbeidspartneres kjennskap til psykologens arbeidsoppgaver og graden av samarbeid, og fant ingen signifikante sammenhenger.

Lite samarbeid med brukerorganisasjonene

Det var et kriterium for måloppnåelse i modellutprøvingen, at det ble samarbeidet med brukerorganisasjoner om utforming av tjenestene. Kun sju prosent av psykologene oppga imidlertid at de i noen grad hadde et samarbeid med brukerorganisasjoner, mens 36 prosent beskrev å ha et slikt samarbeid i liten grad. Hele 57 prosent hadde ikke slikt samarbeid i det hele tatt (Sintef 2013).

Dette er noe NAPHA vil ta med seg videre i sin oppfølging av satsningen på psykologer i kommunene. Psykologene bør i større grad samarbeide med brukerorganisasjonene, og det er viktig å finne ut mer om hvorfor dette ikke gjøres i større grad, og hvordan en kan tilrettelegge bedre for et slikt samarbeid i fremtiden. Antakelig er det også mye å lære av de psykologene som faktisk hadde et aktiv samarbeid med brukerorganisasjonene.

Kilder:

Fossestøl, K og Skarpaas, I. (2013) Modellutprøving av psykologer i kommunehelsetjenesten. Arbeidsforskningsinstituttet.

Ådnanes, M., Kaspersen, S., Husum, T. og Ose, S.O. (2013) Vurdering av Helsedirektoratets modellutprøving og tilskudd til psykologer i kommunene. SINTEF Teknologi og samfunn.