Publisert: 13. mai 2014.   Endret: 31. august 2015
kvinne skriver på blokk

KRYSSPRESS: Psykologer i kommunen kan stå i krysspress mellom langsiktig folkehelsearbeid og det å dekke behovene enkeltpersoner til enhver tid har. (Illfoto:www.colourbox.com)

Behandling eller folkehelsearbeid - ja takk begge deler.

Behandling eller folkehelsearbeid - ja takk begge deler.

En studie fra 2013 fant at psykologer i kommunene brukte mest tid på behandling og diagnostisering av enkeltpersoner. De ønsker å jobbe mer folkehelserettet, samtidig som de ikke ville redusere det behandlingsrettede arbeidet.

Sintef gjennomførte i 2012 en nettbasert datainnsamling med spørreskjema rettet mot alle psykologer ansatt i kommunene på det tidspunktet, inkludert PPT. Det jobbet da 515 psykologer i kommunale tjenester. Disse var i hovedsak knyttet til arbeid med barn og unge i PPT.  235 av psykologene besvarte undersøkelsen. Dette resulterte i artikkelen «Psykologer i kommunalt psykisk helsearbeid: Behandling eller folkehelsearbeid?» (Ådnanes et. al. 2013).

Psykologene jobbet lite folkehelserettet

62 % av psykologene formidlet gjennom studien et ønske om å bruke mer tid på folkehelsearbeid enn de gjorde. Flere psykologer i helsetjenestene ønsket dette, sammenlignet med de øvrige tjenestene. Samtidig ville svært få av psykologene redusere den behandlingsrettede aktiviteten.

Det var like mange som ønsket å bruke mer tid på behandlingsrettet aktivitet, som antallet som ønsket å bruke mindre tid på dette, og psykologenes holdninger utgjorde ikke en åpenbar dreining i retning av mer folkehelserettet virksomhet.

Overraskende funn

Gjennom studien fant man at psykolgene i størst grad jobbet behandlingsrettet. Særlig gjaldt dette psykologene i helsetjenstene. De jobbet vesentlig mer behandlingsrettet enn psykologer i PPT og barnevern. Men andelen folkehelserettet arbeid var like lav, uavhengig av hvilken tjeneste psykologen var tilknyttet.

Psykologer i PPT og barnevern hadde ønsker om å jobbe mer behandlingsrettet. Samtidig trakk forfatterne det frem som overraskende at psykologene i PPT og barnevern ikke jobbet mer folkehelserettet enn de gjennom undersøkelsen formidlet.

Flerere faktorer påvirker

Studien viste at psykologenes erfaringsbakgrunn og kompetanse hadde betydning for hvordan de jobbet. Spesialistutdanning og erfaring fra spesialisthelsetjenesten hadde hver for seg betydning for psykologenes fokus, men på ulikt vis avhengig av hvor de jobbet og hvordan de hadde arbeidet tidligere.

Psykologer i helsetjenesten som kom til stillingene i kommunen fra spesialisthelsetjenestene, jobber mer behandlingsrettet enn de andre psykologene. Dette settes i sammenheng med at en i spesialisthelsetjenesten jobber svært behandlingsrettet, og at psykologene tok med seg noe av dette inn i stillingene i kommunen. Samtidig trekkes det frem at dette kan sees på som et paradoks. Mange av psykologene oppga nemlig et ønske om å jobbe mer forebyggende, som årsak til at de søkte på stilling i kommunen. Dette kan tyde på at det å dreie faglig fokus er vanskelig.

Også utdanning var av betydning, i forhold til hvor behandlingsrettet versus folkehelserettet psykologene jobbet. De som hadde gjennomført spesialisering og var ansatt i helsetjenestene, jobbet mer behandlingsrettet enn de uten denne tileggsutdanningen, mens psykologspesialister i PPT og barnevern jobbet mer folkehelserettet enn de uten spesialiseringen.

Krysspress

Psykologenes rolle i det psykiske helsearbeidet formes først og fremst av kommunens, innbyggernes og tjenestenes forventninger om å bruke psykologene for å løse mer umiddelbare behov for psykisk helsehjelp i befolkningen.

Det behovet for bistand som til enhver tid gjør seg gjeldende, kan gjøre at psykologene kommer i det forfatterne betegner som et krysspress. Folkehelsearbeidet dreier seg om mer langsiktig arbeid, og dette kan i en travel hverdag være vanskelig å prioritere når enkeltpersoner har behov for bistand.

Veien videre

Det faktum at tyngdepunktet innen norsk psykisk helsehjelp gradvis overføres fra spesialisthelsetjenestene til kommunene, må en ha med seg i den videre oppfølgingen av satsningen på psykologer i kommunene. Dette gjelder ikke bare i forhold til hvor mange psykologer det er behov for i norske kommuner, men også i forhold til hvilken rolle de skal ha.

Dersom en skal dreie psykologenes rolle i kommunalt psykisk helsearbeid mer i retning av folkehelsearbeid, mener artikkelforfatterne at det å rekruttere flere psykologer med spesialitet i klinisk samfunnspsykologi kan være en vei å gå.  Samtidig påpeker de at dette er en for begrenset strategi, da det i bunn og grunn er vanskelig å få rekruttert psykologer til stillinger i kommunen.  Mer styring og tilrettelegging av deres rolle i kommunen trekkes derfor frem som et enda bedre alternativ.

Når det gjelder hvordan en best mulig får nyttiggjort seg kompetansen til den enkelte, er det å bruke psykologene i ledende, rådgivende stillinger innen kommunens helseadministrasjon aktuelt. Dette vil skape et tettere samarbeid med helseledelsen i kommunen, og psykologene får større mulighet til å påvirke tjenestene gjennom sin kompetanse. Samtidig bør kommunene se på psykologstillingene i kommunen mer samlet, slik at en i større grad unngår kunstige skiller mellom de ulike tjenestene.  

Kilde:

Ådnanes, M., Husum, T.L. og Kaspersen, S.L (2013) Psykologer i kommunalt psykisk helsearbeid: Behandling eller folkehelsearbeid? Tidsskrift for norsk psykologforening, 50 (1066-1073).

Kommenter:

Mer om

behandling.i.psykisk.helsearbeid forskningsrapporter psykologer.i.kommunene

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen