Endret: 16. juni 2014
Rune Erstad og Per Nilsen
HAR FÅTT ENORM STØTTE FRA JOBB: - jeg hadde ikke klart det uten hjelp fra de i bedriften. Jeg har gode venner i sjefene der, sier Rune Erstad (t.h.) Her sammen med Per Nilsen. (FOTO: Siri Bjaarstad / NAPHA.)

Jobben som holdepunkt i livet

Jobben som holdepunkt i livet

Rune Erstad forteller i samtale med Per Nilsen om hvordan arbeid har vært et vedvarende holdepunkt i livet hans.

På konferansen "Arbeid, psykisk helse og sosial deltakelse" den 23. mai 2014 i Bergen delte Rune Erstad sin historie med fagfolk, brukere, pårørende og forskere. 

Foredraget "En solskinnshistorie" er en rolig og lavmælt samtale mellom to menn som har kjent hverandre siden 1992.

God i fotball

Historien starter tilbake i tid. Rune vokste opp i Bergen. Så flyttet han og familien til et lite sted, der han startet i femte klasse. Det var en liten skole med få elever og et godt miljø, forteller Rune.

-Du var god i fotball og, sier Per Nilsen, hjelperen som skulle komme inn i livet til Rune på et langt senere tidspunkt.

-Ja, jeg spilte på skolelaget, sier Rune. Og husker en episode som var starten på mange vonde opplevelser.

-Jeg stod opp for en annen gutt som ikke fikk være med på laget da vi skulle spille kamp. Det tålte ikke han jeg trodde var kompisen min. Dette fikk jeg svi for på ungdomsskolen. Jeg ble mye mobbet, forteller Rune.

Ødelagt utdanning

-Jeg følte meg presset opp i et hjørne, både fysisk og psykisk. Ingen så det som skjedde, og jeg våget heller ikke si noe hjemme. Hele utdanningen min ble ødelagt. Jeg hadde egentlig lyst til å bli flyger. Det var drømmen min. Men det ble det aldri noe av, sier Rune.

-Du har sagt at du var mye sint hjemme på den tiden, Rune. Kan du fortelle litt om det, spør Per.

-Ja. Jeg tok ut aggresjonen der. Mine foreldre trodde det var alderen. Men så var jeg på vei inn i en psykose, og jeg avsluttet skolegangen i midten av tiende klasse, forteller Rune.

Fast jobb på Førde Trelast

Han kom seg igjen, og begynte å jobbe i Førde Trelast da han var 17 år.

- Det var kjekt å jobbe. Egentlig var jeg for ung, men jeg ble ansatt likevel, om jeg lovet å holde meg borte fra truckene.

Rune forteller at han likte seg på arbeidsplassen, og at han jobbet hardt for å vise at han fortjente ansettelsen.

Å arbeide var viktig for Rune. Men han kjørte seg hardt.

-Jeg pendlet, måtte opp tidlig. Jeg røk en sag og trodde jeg skulle bli oppsagt. I stedet fikk jeg fast jobb, sier Rune.

Nådd et stort mål

Da han fikk fast jobb, følte han at han hadde nådd et stort mål i livet.

-Pappa var veldig stolt av meg. Men jeg snudde døgnet etter hvert, sov for lite, la meg sent og stod opp tidlig.

-Og så begynte du å høre stemmer, sier Per.

-Ja, det gjorde jeg. De sa bare negative ting. Sånn som at nå skal du hoppe fra Sotra-brua. Eller nå skal du hive deg i saga. Jeg skjønte ikke sjøl at jeg var syk. Men mine foreldre så det, forteller Rune.

Møte med psykiatrien

Runes frivillige innleggelse på Haukeland ble hans første møte med psykiatrien. Han startet med medisiner, og ble etterhvert bedre. Han forteller at han i denne perioden var redd for å miste jobben. Men jeg fikk komme tilbake.

-Det var jeg veldig glad for. Jeg startet opp i halv stilling, forteller Rune.

-Men så sluttet du å ta medisinene? Spør Per.

- Ja, det var tabben jeg gjorde. Jeg gikk glidende inn i en psykose igjen, samtidig som jeg økte arbeidstiden på jobb. Jeg slet psykisk da, veldig, sier Rune.

Ønsket å avslutte livet

Han forteller at han ble alvorlig syk. I 1983 hadde han tanker om å hoppe fra et fjell i Nord-Norge for å avslutte livet, men ble reddet av sin onkel i siste liten. Han slet med paranoide tanker, og skjønte ikke at han trengte hjelp. Etter en episode der han holdt på å skade sin mor, endte det med tvangsinnleggelse.

-De kom i uniform og politibil og hentet meg på jobb. Men de behandlet meg bra. Jeg startet på medisiner igjen, og ble til den normale Rune igjen. Jeg fikk de normale følelsene tilbake.

Familien betyr enormt

Det første han gjorde var å ringe sin mor.

-Hun tilga meg heldigvis, konstaterer Rune.

Familien er enormt viktig for ham. Rune gir oss innblikk i et foreldrepar som virkelig bryr seg om sønnen sin, og han har et godt forhold til sine søsken. Derfor treffer det ham hardt når søsteren dør på tragisk måte.

-Min søster ble drept på fest. Av en kar på 16 år. Hun var 17, og han var sjalu, forteller Rune.

Etter dette ble Rune innlagt på en psykiatrisk institusjon i Bergen, Knappentunet. Og han klarte ikke å jobbe.

-Og der møtte jeg deg Per, sier han.

Ville inn i arbeid igjen

 -Da vi treff hverandre, hadde du mye angst, Rune, og det tok tid å få deg med i utegruppen, forteller Per.

-Ja. Men så fikk jeg tilbud om prøve en ny medisin, og det fungerte. Jeg startet på rehabiliteringsavdelingen, og så ble det etterhvert snakk om utskriving, sier Rune. I løpet av denne tiden hadde Rune fått innvilget uføretrygd.

Likevel var det et mål for Rune å komme tilbake i arbeid igjen.

-Når du snakker om livet Rune, så ser jeg at arbeid har vært viktig.

-Ja. Jeg søkte meg inn på Sotra Asvo etter at jeg kom ut. Og jeg fikk jobb der. Da kom jeg meg inn i arbeid igjen, og det var et mål i livet for meg.

Trofast arbeidstaker

Rune er dyktig i jobben sin. Etter å ha pakket frukt i bedriften i over ett år fikk han en lederstilling. Når er han andre nestleder i pakkeavdelingen og har jobbet i bedriften i 16 år. Han har fremdeles uføretrygd, men mottar lønn i tillegg.  

- Da jeg fikk nestlederjobben, følte jeg at jeg hadde nådd ennå et mål, at arbeidet jeg gjør blir satt pris på. Jeg har fått enorm støtte fra arbeidsplassen og hadde ikke klart det uten hjelp fra de i bedriften. Jeg har gode venner i sjefene der. De vet hva som bor i meg, at jeg har arbeidskapasitet, og det er viktig, sier Rune.

Forsoning

Rune har forsont seg med det vonde som har skjedd i livet og tilgitt de som mobbet han som barn. Han forteller om møtet med de gamle klassekameratene på en gjenforeningsfest med klassen. Flere kom bort for å si unnskyld.

-Jeg tilga dem. Vi var jo bare unger. Jeg kan ikke la meg ødelegge av det som skjedde. Jeg tilgir de, det gjør jeg, sier Rune.

Vil gi håp til andre

Rune og Per har hatt denne samtalen ved flere anledninger, blant annet for bedriften der Rune jobber. Han ønsker at hans historie kan gi håp til andre som sliter med psykiske helseproblemer. I dag har han jobb, sertifikat og fem onkelbarn. Per har han ikke hatt noe særlig kontakt med de siste 14 årene.

-Jeg har lyst til å vise at det går an. At man kan klare det umulige. Uansett hvor mørkt det er, så finnes det alltid lys i den andre enden av tunnelen, avslutter Rune.

 

 

 

 

WAPR Norge

WAPR (The World Association for Psykosocial rehabilitation)

  • Arrangerte i samarbeid med Tverrfaglig forum konferansen Arbeid, psykisk helse og sosial deltakelse i Bergen 23. mai 2014.
  • Vil bidra til bedre livskvalitet og levekår for mennesker med psykiske helseproblemer.
  • Er opptatt av bruker- og pårørendedeltakelse
  • Vil bidra til kompetanseutvikling og forskning
  • Recovery står sentralt.

Kommenter:

Mer om

recovery arbeid.og.psykisk.helse salutogenese foredrag

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen