Endret: 31. august 2015
Cecilie Haugland, BAR (Organisasjonen Barn av rusmisbrukere)

FORSØKTE Å "DRUKNE" DET VONDE: Cecilie Haugland er i dag ansatt ved BAR (Barn av rusmisbrukere) sitt kontor i Tromsø. (Foto: Ragnhild Krogvig Karlsen, NAPHA)

Til den dagen en lærer så henne

Til den dagen en lærer så henne

Utenpå virket hun glad og utadvendt, men innvendig herjet angsten og den dårlige selvtilliten. På videregående bekymret Cecilie Haugland seg for farens problemer.

Cecilie Haugland vokste opp med en far som hadde omfattende psykiske vansker og som var avhengig av alkohol. Hun tok på seg ulike roller gjennom oppveksten, og i ungdomstiden tok hun stadig mer ansvar for ham. Det førte til at hun selv også fikk psykiske vansker.

- Jeg var 15 år, og sa til pappa at dette var vanskelig for meg. Jeg ba ham fortelle hva det handlet om, hvorfor han hadde det så vanskelig. Jeg ville så gjerne hjelpe han, fordi jeg
hadde et så stort ønske om at han skulle være den fine pappaen han var når han
var edru - hele tiden. Jeg fikk ham til å fortelle om livet sitt, sier hun.

Cecilie Haugland holder foredrag på den faglige nettverkssamlingen NAPHA arrangerer i samarbeid med Korus Nord 9.-10. juni, 2015 for psykologer i kommunene i region Nord, og jeg lytter til hennes fortelling.

Vi blir gode på å skjule

For Cecilie var det viktig å bli kjent med faren sin, å få en forklaring fra ham på hvorfor livet var som det var. Det gav henne en forståelse av at det ikke var hennes skyld at faren strevde, og hun fikk en tro på at hun kunne hjelpe ham. Samtidig ble det starten på en vanskelig ungdomstid.

-Jeg begynte å endre meg, målet ble å hjelpe pappa. Jeg ble pappas hobbypsykolog, samtidig som jeg strevde inni meg og lot som alt var greit ovenfor andre. Vi som har vokst opp med foreldre som strever, slik faren min gjorde, kan bli veldig gode på å lage fasade. Vi blir gode på å skjule, vi er lojale, glade i foreldrene våre. For vi vil jo gjerne at alle skal ha et godt bilde av familien vår.

Cecilie gjorde det som mange andre unge i hennes situasjon gjør, hun prøvde å hjelpe faren sin. Samtidig fikk hun det enda vanskeligere selv.

-Etter hvert kjente jeg at det påvirket meg mer og mer, og jeg begynte å dra ut for å feste, glemme. Det var jo sånn vi gjorde det i familien vår. Alt det vonde prøvde jeg å drukne, samtidig som jeg prøvde å hjelpe pappa.

Latter som skall

Cecilie var skoleflink, og skolen ble en mestringsarena, samtidig som hun jobbet hardt for å holde på fasaden. I ungdomstiden gikk hun fra å være det stille barnet til å bli klovnen. Hun fikk mye kjeft på skolen, beskjed om at hun forstyrret de andre både i og utenfor timene.

-Jeg klarte ikke å holde fokus så lenge, så jeg snakket heller med andre om alt mulig annet enn det jeg skulle. Mange ganger hadde jeg en klovnerolle for dekke over uroen jeg hadde inni meg. Ofte smilte og lo jeg også mye, prøvde virkelig å vise at jeg hadde det kjempefint. Jeg pleide å få klage fra naboklasserommet fordi jeg lo så høyt.

Så få ord, men som betydde så mye

Det er noe ironisk over en jente som ler så høyt at de klager fra naborommet, mens få ser hvor vondt hun har det inni seg. Cecilie gikk på videregående i denne perioden, en periode i livet som er utfordrende for mange. Tallene på de som faller fra er for høye, og Cecilie kunne blitt en av dem. Men hun klarte å fullføre, til tross for at hun strevde med angst.

- Jeg gikk andre året på videregående og fikk angstproblemer. Til slutt ble jeg sett av en lærer, en lærer som en dag bare spurte meg om vi kunne snakke sammen. Hun viste meg at hun så meg, sa at jeg så sint ut, og spurte om jeg ville fortelle henne hva det handlet om. Så få ord, men de betydde så uendelig mye.

En lærer som ikke kjeftet på symptomene

I tiden fremover ble det en trygghet for Cecilie å vite at læreren visste, en trygghet at hun hver dag så på henne gjennom klasserommet med et smil som sa at hun var der for henne.

- Det at hun spurte meg og turte å undre seg over om det lå noe bak atferden min ga meg tillit til henne. For jeg tolket det som at hun hadde sett meg litt over tid, og at hun hadde sett meg bak maske og fasade. Hun kjeftet ikke på symptomene mine, men jeg følte hun så at jeg strevde. Jeg visste jeg kunne snakke med henne når jeg trengte det. Jeg er så glad for at jeg torde å være ærlig og fortelle henne noe om hvordan jeg hadde det.

Cecilie er opptatt av å formidle hvor viktig det er at voksne rundt de unge prøver å se, se bak fasaden.

- Jeg slet aller mest fra 15 til 17- årsalderen, og jeg trodde alle andre kunne se hvor vanskelig jeg hadde det inni meg. Men de gjorde jo ikke det. Før læreren min til slutt gjorde det, så meg.

Å våge å stille de vanskelige spørsmålene

For Cecilie ble det viktigere å bli møtt av noen som brydde seg, enn at denne personen hadde de riktige kvalifikasjonene, metodene eller var det hun beskrev som pedagogisk korrekt. Hun har en oppfordring til hjelpere, til lærere og andre som møter unge som strever.

-Det hjelper å snakke og det hjelper å føle. Gi oss ikke opp, gi oss tid, vi er lojale og trenger litt tid. Ikke vær så opptatt av å være så pedagogisk korrekt. Det er ikke disse tingene som er så viktige. Det som spiller en rolle er å være et medmenneske. At det er en voksen der, som tør å stille de vanskelige spørsmålene.

Og, husk, avslutter hun: Det er bedre med en bekymringsmelding for mye, enn en barndom for lite!

Kommenter:

Mer om

barn.som.pårørende barn.og.unge brukerkunnskap brukererfaringer psykologer.i.kommunene

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen