Hopp til meny
Trond H + Bengt Karlsson
HEIES FRAM: Bengt Karlsson (til høyre), som på bildet er i samtale med NAPHA-leder Trond Hatling, er en stemme bloggeren gjerne vil høre mer av. Foto: Kjell-Ivar Myhr.

Heia, Bengt! Heia, Christine!

Odd Volden heier fram flere stemmer i den offentlige samtalen om psykisk helse
Christine Rosenqvist
HEIES FRAM: Christine Rosenqvist er for tiden bloggerens store helt.

Det som kanskje har plaget meg mest i de årene jeg har vært brukerrepresentant, erfaringsformidler og brukeraktivist har vært å følge den offentlige samtalen om psykisk helse.

Det er så jeg nesten ikke har trodd det jeg har sett og hørt.

Og jeg har flere ganger tatt meg i å lure på om det som står i avisa ellers kan være like lite representativt for mangfoldet som det som gjelder for psykisk helsefeltet.

Skårderud

Jeg ser ikke så mye på tv. Jeg hører en del på radio. Jeg leser mye aviser.

En periode var det Finn Skårderud i alle kanaler.

Han var fast gjest i Puls på tv på mandagskveldene. Han dukket opp i Verdibørsen og her og der ellers på radio jevnt og trutt. Han var spaltist i Psykisk helse. Han skrev fast for Dagbladet. Han skrev i Aftenposten nå og da.

Det er ikke vanskelig å forstå at media bruker Skårderud. Han sier tydeligvis ja til det meste. Han er profilert som kliniker, forfatter, litterat og forsker. Han er en gullpenn av de sjeldne. Han fremstår som en autoritet nærmest uansett tema.

Slike gutter, det vil medie-Norge ha.

På biltur

En gang, sånn cirka 2003, satt jeg på med noen helsearbeidere fra Kristiansand til Arendal. Vi skulle på et møte i referansegruppa for videreutdanningen i psykisk helsearbeid på daværende Høgskolen i Agder. Jeg var ikke mindre engasjert da enn jeg er nå, og før vi hadde kommet oss ut av kvadraturen, var diskusjonen i gang.

Det vil si, diskusjon og diskusjon. Da jeg hevdet at Finn Skårderud hadde et moralsk ansvar for ikke å dominere alle samtaler om psykisk helse, begynte bilføreren, en kultivert fysioterapeut, å le. Det var, ha, ha, ha, det dummeste hun hadde hø, hø, hørt, ha ha ha...

Og jo mer jeg forsøkte å argumentere for at det var et problem for den offentlige samtalen at en fagstemme alene fikk råde grunnen, jo mer lo fysioterapeuten: Ha, ha, ha, ja men, he, he, he, du kan da ikke mene, ho, ho, ho...Jeg tror ikke fysioterapeuten sluttet å le før vi hadde passert Grimstad og det var tid for å gå i møtemodus.

Forutsigbar

Dette blogginnlegget skal ikke handle om Finn Skårderud. Den man gir oppmerksomhet, gir man også styrke, sier en klok mann jeg kjenner.

Finn Skårderud trenger ikke mer oppmerksomhet, spør du meg. I mine øyne har han stort sett vært repetitiv og forutsigbar fra side 50 i Uro. En reise i det moderne selvet (1998).

Han har utrettelig solgt selvpsykologi og mentalisering til kunder som i minimal grad har peiling på dette markedet og som følgelig er ute av stand til vurdere kvaliteten på og anvendelsesområdet til produktene.

Men les gjerne Skårderuds Farvel til institusjonen (1984), om den italienske reformbevegelsen "demokratisk psykiatri"s teoretiske ideer og praktiske arbeid. Det er et åpnende, inviterende og dialogisk arbeid som det står respekt av.

Og Finn Skårderud er helt sikkert en flink psykoterapeut, det er ikke grunn til å tro noe annet. 

Stort problem

Uavhengig av hva man måtte mene om Finn Skårderuds innsats som formidler, er det et stort problem at det norske folk ikke får et representativt bilde av verken utfordringer eller løsninger på psykisk helse-feltet.

Til tross for alle forsøkene på demokratisering også av de norske tjenestene, kommer vi ikke utenom at behandleradelen fortsatt sitter trygt i sine borger rundt om i landet, enten borgene tar form av sengeposter, poliklinikker, legekontorer, privatpraksiser eller media.

Det har tradisjonelt vært leger og psykologer som diagnostiserer, behandler, doserer og veileder. Det har tradisjonelt vært leger og psykologer som forsker, skriver, beskriver og forteller. Nå har vi siden 1960-tallet riktignok sett at sykepleiere, sosionomer, antropologer og sosiologer har meldt seg på. I dag tar også representanter for disse gruppene master- og doktorgrader over en lav sko.

En adel

Men likevel holder vi oss altså med adel på psykisk helsefeltet. Fra andre deler av samfunnet kjenner vi skillet mellom ”de gamle familiene” og ”oppkomlingene”. Slike mekanismer er det flust av på psykisk helsefeltet, også i dag.

I et essay i en rykende fersk utgave av Tidsskrift for psykisk helsearbeid (http://www.idunn.no/ts/tph) redegjør professor Bengt Karlsson glimrende for dette. Han runder av med å ta til orde for ”et godt fundamentert og gjennomtenkt opprør...”

Jeg tar med et talende eksempel som innleder essayet:

”Jeg underviser ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS) om ambulante akutteam og hjemmebehandling ved psykisk krise. Et stykke ut i undervisningen snakker noen i salen sammen. Jeg spør om det er noen spørsmål til det jeg har sagt. Det er det ikke. Jeg fortsetter fram til pause. Jeg avslutter med å høre om det er noen spørsmål. En person spør: ”Hva er din grunnutdanning?” Jeg svarer at jeg er ”sykepleier i bånn”.

Etter pausen er publikum tynnet ut. I lønsjpausen spør jeg vedkommende som har invitert meg om hun vet hvem som gikk og eventuelt hvorfor. Hun vet ikke hvorfor de gikk, og forteller at det var to psykiatere og to psykologspesialister.”

Karlsson kommer til å nevne denne episoden for to av sine studenter, som begge har lang yrkeserfaring. De kjenner seg igjen i dette og opplever på samme måte at deres kunnskap blir undervurdert og tilsidesatt av nyutdannede leger og psykologer.

(Karlsson, B.: ”Sykepleier i bånn” – om makt, posisjoner og profesjoner i psykisk helsefeltet. TPH 1-2011, side 56 - 65).

Erfaringsformidler

En rutinert erfaringsformidler (med solid dobbeltkompetanse) fortalte meg nylig at hun hadde holdt foredrag om brukermedvirkning ved et av våre høyere læresteder.

Det spesielle var at hun var invitert av studentene selv og at undervisningen måtte foregå på kveldstid, ”fordi  instituttlederen hadde sagt at brukermedvirkning var ikke noe de beskjeftiget seg på hennes institutt”.

Hvis man fortsatt kan slippe unna med slik oppførsel når man er instituttleder på et lærested som utdanner mennesker som skal arbeide som behandlere på psykisk helsefeltet, er det tydelig at det er noen Mubaraker og Gadaffier som må adresseres her hjemme også.

Folk dør

Og hvis noen synes parallellen min her blir noe over toppen, så må jeg minne om at mennesker faktisk dør av å ikke bli gitt adekvat psykisk helsehjelp og håp også.

En av de meste rutinerte psykologene i Vest-Agder sier det slik: "Fag blir meningsløst uten erfaring". Han har tatt konsekvensen av dette og arbeider i deler av stillingen i team med en erfaringskonsulent.

Når jeg har brukt såvidt mye plass til å omtale behandleradelen i et innlegg som egentlig skulle handle om brukerperspektivets og psykisk helsearbeidets plass i det offentlige rom, er det fordi jeg tror dette henger sammen.

Behandleradelen undertrykker mange flere enn sykepleiere, sosionomer og brukermedvirkere.

Dagsorden

De fremadstormende medlemmene av behandleradelstanden er del av det samme middelklassesegmentet som dagens redaktører og journalister.

De er med på å sette dagsorden for de snakkende klasser. De behersker, både verbalt og skriftlig, alle fora de deltar i. De spiller hverandre gode. De blir mer og mer avhengige av hverandre.

Annerledes er det med de noe traustere og mer praktisk anlagte sykepleierne, vernepleierne og sosionomene. Representantene for de treårige grunnutdannelsene sliter langt mer med å hevde seg; slik har de kanskje mer til felles med mange av oss i brukermiljøene, som også faller utenfor mange av diskursene.

Mediefolk

Behandleradelens fellesskap med mediefolkene gjør at de som skal informere mannen i gata selv blir feilinformert. Det tror jeg er en av de viktigste grunnene til at demokratiseringen på psykisk helsefeltet går så seint.

Vi må på et eller annet vis få synliggjort for redaktørene at det ikke er farlig å bruke andre kilder enn leger og psykologer når det er snakk om psykisk helse.

En annen grunn til at psykisk helsearbeid generelt og brukerperspektivet spesielt ikke har nådd opp og fram i media, er at de av oss som tross alt er relativt skriveføre, har endt opp med primært å bruke det vi måtte ha av slike talenter til å bygge det vi kanskje kan kalle ”psykisk helsearbeidets infrastruktur”.

Et eksempel

Bengt Karlsson kan være et eksempel på dette. Han har vært ildsjel, strateg og aktør i en rekke grasrotvirksomheter som har vært og fortsatt er vesentlige for at vi i dag kan snakke om et moderne, demokratisk og kontekstbasert psykisk helsearbeid som et alternativ til behandleradelens virkelighet og virksomhet.

Uten Bengt Karlsson hadde vi neppe hatt et så livskraftig tidsskrift, så vitale utdanninger og så god kontakt mellom sentrale brukermiljøer og fagmiljøer som vi faktisk har i Norge.

Karlssons artikkel i TPH er svært befriende lesning. Den setter ord på noe som mange av oss, både brukere og fagfolk, har følt på kroppen i mange sammenhenger. Det er å håpe at Karlssons artikkel etter hvert bidrar til en protestbølge som fører til at vi uvesentliggjør dem som tror at toppkarakterer fra videregående skole er den eneste inngangsbilletten til gyldig kunnskap på psykisk helsefeltet.

Min helt

Jeg vet ikke hvilke karakterer Christine Rosenqvist fikk på gymnaset, men hun er i hvert fall min store helt for tiden.

Rosenqvist har tydeligvis bestemt seg for å stange hodet gjennom glasstaket og derved gjøre det vi andre bare snakker og drømmer om.

Dette gjør hun blant annet ved å være aktiv på Dagsavisens Nye meninger, et forum som kanskje kan sies å ligge på et nivå mellom blogger og sosiale fora på den ene siden og papiravisene på den andre siden. Dette er et viktig forum i seg selv, for her når vi langt flere enn menigheten. Men det er også viktig for ”å mørne” journalister og redaktører slik at de i mye større grad lar oss påvirke og delta i den store offentlige samtalen i papirutgaven av avisene.

Glitrende

I et glitrende innlegg med tittelen ”Det er alt for lite sosialpornografi i norske media!” (http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread132307/) skriver Rosenqvist:

”Svake stemmer skal også høres. Når de som ikke er vant til å snakke, får komme til orde på like fot med de som ikke er vant til å høre, først da kan vi vente forandringer. ”

Jeg burde egentlig ha sluttet dagens innlegg her, med Rosenqvists fine oppsummering, men så bare måååå jeg få sneket inn et poeng som også hører hjemme her:

Morgenkåseri

For noen år siden sendte jeg en mail til den som da hadde ansvaret for morgenkåseriene på NRK P2. Jeg hadde fått for meg at morgenkåseriet ville være en fin arena for å synliggjøre mangfoldet i det norske samfunnet. Men jeg fikk aldri noe svar.

Desto større grunn til glede da vi 9. mars i år plutselig fikk høre en anonym innsatt i et av våre fengsler holde et nydelig morgenkåseri. Det var lavmælt, poengtert og opplysende.

Så enkelt er det, altså. En annen verden var ikke bare mulig, den var plutselig en realitet. Men ikke si det til Finn Skårderud. Før vi vet ordet av det, hører vi ham som morgenkåsør også.

Odd Volden 5

HEIER FRAM: Odd Volden ønsker et større mangfold i den offentlige samtalen om psykisk helse.

Hopp til meny