Hopp til meny
Ill.foto: Tro
TIL GUD: "Verden blir klaustrofobisk med Deg, men for liten uten Deg," skriver Odd Volden i sitt brev til Gud. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Ka du trur?

En relativt ateistisk, anarkistisk, human-etisk, darwinistisk og kulturradikal Odd Volden skriver brev til Gud.

Kjære Gud

Det er strengt tatt bortkastet energi å skrive brev til Deg, om det nå skulle være slik at Du finnes.

Hvis Du finnes, vet Du jo allerede hva jeg har tenkt å si. Om Du ikke finnes, har det enda mindre hensikt å skrive til Deg, selvfølgelig.

Men Du og jeg har jo hatt et noe uryddig forhold, så jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive likevel.

Begynnelsen

Jeg begynner med begynnelsen, slik jeg oppfatter den:

Først var vi fisk. Så ble vi frosk. Etter en stund på land kom vi oss på beina og flyttet inn i huler. Vi gjorde opp ild, oppdaget skyggene på veggen og trodde det var Deg. Etter hvert skjønte noen av oss at det nok bare var skygger likevel.

Og siden har vi hatt det gående: Noen tror på Deg, og noen tror på skyggene...

Litt i surr

Det gikk nesten litt i surr for meg på barneskolen. Jeg tok alt jeg hørte fryktelig alvorlig og skapte meg noen bilder i hodet som nok ikke var helt sunne.

Du husker selvfølgelig den gangen jeg sto i skolegården og hevdet, i fullt alvor, at for å være idrettsmann så måtte man også være kristen og avholdsmann.

Min verden falt litt sammen da jeg ble imøtegått en av guttene som sto og hørte på: - Onkelen min spele på Ulf, og han både røyge og drikke og banne!

Nei, det var enklere å leve når hedningene holdt seg på Madagaskar enn når de også spilte på byens beste fotballag...

To herrer

Etter noen måneder på frilynt folkehøgskole, med fri flyt av det meste, visste jeg mye om både piker, vin og sang, og Du forsvant etter hvert helt ut i det blå.

Jeg hadde gjennom hele oppveksten levd med Dagbladet i den ene hånda og de ti bud og evangeliet i den andre, og i lengden ble det for slitsomt å tjene to herrer.

Og det endte altså med at jeg valgte Dagbladet.

Comeback

Det vil si: Jeg gjorde jo, som Du vet, et forsøk på comeback da jeg var i begynnelsen av trettiårene. Jeg gjorde faktisk et alvorlig forsøk på å bli katolikk.

Men jeg sklei unna like før jeg skulle konvertere, og de siste årene har jeg slått meg til ro med at jeg nok innerst inne er relativt ateistisk, anarkistisk, human-etisk, darwinistisk og kulturradikal.

Det hender likevel at jeg savner bibelgruppa og høymessene hos dominikanerne i Neuberggata i Oslo. Jeg hadde det fint med å gå regelmessig i kirka noen år. Og det hender fortsatt at jeg tenker at jeg tror på kirka, men ikke på Deg, selv om det kanskje ikke er et reelt alternativ...

Og innimellom tenker jeg som Bendrix i Graham Greenes The End of the Affair: - Å, Gud. Du har gjort nok…la meg være i fred, nå og alltid!

Klaustrofobisk

Slik oppnår forfatteren både å fastholde Deg og kvitte seg med Deg i løpet av et par linjer.

Verden blir klaustrofobisk med Deg, men for liten uten Deg.

Kanskje må vi bare leve med det? Kanskje trenger vi Deg mest som garantist for språket? Kanskje hjelper Du oss primært å løse henvendelsens problem?

Var det det Du skjønte da vi flyttet inn i hulene? Var det det vi skjønte da vi ikke lenger fikk være frosk?

Utstilling

Utdraget over er hentet fra en tekst jeg i sin tid skrev for gatemagasinet Klar på Agder. Jeg har tatt den fram igjen fordi jeg nok en gang har begitt meg ut på noe jeg ikke helt vet om jeg aner rekkevidden av:

I fjor vinter kom jeg over en annonse i Fædrelandsvennen. Vest-Agder-museet inviterte til å bidra til en utstilling om tro. Jeg tok kontakt med kuratoren og ble intervjuet. Det endte med at jeg skulle delta med følgende tekst (utdrag):

Odd vokste opp i en tid og et samfunn der religion ble formidlet mer absolutt og uten alternativer enn i dag. Det ble lagt mye vekt på begrensinger, men formidlingen omfattet også verdier som han fortsatt mener er viktige for å kunne leve et godt liv.

Oppdragelsen fra foreldre og lærere besto av innvevde, uutalte krav om alltid å ha en ordentlig fasade, til å være flink på skole og i idrett og til å oppføre seg uklanderlig i alle sammenhenger. Det verste var at en ikke kunne gjøre opprør mot disse kravene, siden de aldri ble nevnt åpent, forklart eller diskutert...

På spørsmål om han i dag oppfatter seg som ateist, svarer han, etter å tenkt seg om: - Jeg er først og fremst likegyldig til det hele. Det har vært mer enn nok religion i mitt liv. Å svare på et spørsmål om man er troende, agnostiker eller ateist, vil medføre at jeg gir religionen mer definisjonsmakt enn jeg ønsker.

Odd er engasjert i Mental Helse og ser at religion kan være viktig for andre som har det vanskelig. Han har likevel en tydelig oppfordring til foreldre og andre mennesker som i kraft av sin posisjon eller sitt yrke befinner seg i en maktposisjon overfor barn eller mennesker som sliter:

TENK OVER MAKTEN DU HAR! OPPLYS OM ALTERNATIVENE! SI I FRA AT DU BARE TROR, IKKE VET.

Førkveld

Men historien slutter ikke her.

Siden jeg visstnok er en av de få som har vært klar på at jeg ikke trenger å være anonym, ble jeg 15. mars kontaktet av kuratoren, med spørsmål om jeg ville delta i NRK 1s Førkveld 16. mars.

I skrivende stund er det seks timer til jeg skal på lufta, og jeg er, om ikke vettskremt, så en smule engstelig for hva jeg kan finne på å si om tro og religion på direktesendt tv.

Men noen tanker har jeg da gjort meg:

Som å sykle

Å tro og å dele religiøst begrunnende verdier har mye til felles med det å sykle: Har man først lært det, er det umulig å avlære det igjen.

Du kan melde seg ut av kirka. Du kan fornekte troen. Men du har likevel med deg tanker, følelser og verdier som er knyttet til det du en gang trodde på eller lot deg overtale til å tro på eller fant nyttig eller behagelig å tro på.

Du kan sette sykkelen i bua for godt. Du kan tenke at du er for gammel til å sykle. Men du kan ikke fornekte at du har syklet og at du har mange minner og opplevelser knyttet til sykkelturer i tidligere faser av livet. Sykler og syklister møter du på alle veier og stier. Folk vil fortsette å be deg med på sykkeltur. Du kan ikke unngå å forholde deg til sykling som fenomen, selv om du altså ikke sykler selv.

Grunnverdier

Men nå er det kanskje jeg som er ute og sykler.

Jeg vet at mer innbarkede ateister og human-etikere enn meg verker etter å poengtere at de fleste religiøse verdier ikke er spesifikke for kristendommen eller andre av de store religionene. Man finner slike grunnverdier i de fleste samfunn. Og det er helt sikkert riktig.

Det er da også derfor jeg er medlem av Human Etisk Forbund. Vi trenger definitivt verdier og ritualer som ikke er forankret verken i det religiøse tankegodset eller i kapitalismen, toppidretten eller opplevelsesindustrien.

Veivisere

Hvis vi nedvurderer betydningen av kirka uten å bygge opp noe nytt, ender vi fort opp med Ståle Solbakken, Fredrik Skavlan, Elin Ørjasæter, Kristin Clemet og Aslak Sira Myhre som våre viktigste veivisere.

Det er ikke uten videre gitt at det er til menneskehetens beste.

Jeg savner samtaler om alvoret i livet, der det å tro eller å ha trodd får være en naturlig del av den samtalen, uten at det skal knyttes opp til et spørsmål om ”å være det ene eller det andre”.

Det kan virke selvmotsigende at jeg sier dette, når jeg i teksten som er representert på utstillingen sier at jeg er ”likegyldig til det hele”. Men det jeg vil bort fra, er altså ikke den alvorlige samtalen, der tro og tvil og eksistens berøres.

Overdommere

Slike samtaler trenger vi flere av.

Det jeg vil bort fra, er at representanter for religiøse samfunn på samme tid er deltakere og overdommere.

Dette er ikke enkelt å få til, men når statskirka forvitrer og når nordmenn i dag tilhører et utall forskjellige religioner, livvsyn og trossamfunn, blir det ikke mindre viktig å utvikle slike rom og samtaler.

Mental helse 

For noen år siden deltok jeg på et møte som ble arrangert av et bredt sammensatt Forum for tros- og livssynssamfunn i Kristiansand. Det var et veldig spennende møte. Jeg husker at jeg tok ordet fra salen og leverte følgende refleksjon:

”Det som skiller oss som er samlet her, er mye mindre enn det som skiller oss og dem som ikke er opptatt av spørsmål som dem vi diskuterer i dag”.

Men om jeg virkelig skulle få behov for et fellesskap der alvoret aldri er langt borte, drar jeg på møte i Mental Helse.

”Mental Helse rimer på frelse” har jeg påstått mer enn en gang, og det holder jeg fast på.

For meg er fellesskapet med og solidariteten og nestekjærligheten mellom alle jeg har blitt kjent med i brukerorganisasjonene på psykisk helse- og rusfeltet mye sterkere enn jeg opplevde det i kirka. 

Slik tror jeg kanskje Jesus ville opplevd det også.

Hopp til meny