Publisert: 25. januar 2016.   Endret: 19. september 2016
Friidrettsutøver

Psykolog og leder for Stangehjelpa, Birgit Valla, peker på likheter mellom det å trene seg opp i idrett og det å bli en god terapeut. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

Terapeuter må både måle og trene riktig

Terapeuter må både måle og trene riktig

For å bli rask til å løpe 100-meter trenger du både en stoppeklokke og å vite hvordan du skal trene mellom tidtakingene. Slik er det også innen psykisk helse, ifølge Birgit Valla.

Hvordan psykiske helsetjenester og terapeuter skal forbedre seg er et spørsmål som opptar meg mye. Det gjør det også for den amerikanske psykologen Scott Miller, som er en av opphavsmennene bak Klient- og resultatstyrt praksis (KOR). På bloggen hans er nettopp dette ukens tema. Are you doing better now?, spør Miller, og forteller om en studie fra England som kom ut i fjor.

Bedre ferdigheter – men ikke resultater

En mengde ressurser og penger har blitt brukt på å lære opp terapeuter i kognitiv atferdsterapi (KAT), som del av en stor satsing for å gjøre psykoterapi mer tilgjengelig for befolkningen. Terapeutene deltok i en ett år lang opplæring med mer enn 300 timer undervisning, veiledning og øvelser. Terapeutenes ferdigheter i å utøve KAT ble kartlagt ved regelmessige intervaller, og viste seg å forbedre seg signifikant gjennom opplæringen.

Problemet? Terapeutenes økte ferdigheter i KAT førte ikke til bedre resultater.

Troen på pakkeløsninger holder stand

Man kunne jo håpe at et slikt funn ville få forskerne til å revurdere selve opplæringen. I stedet bestemte de seg for å stille spørsmål ved om pasientens resultater skal brukes som målestokk for ferdigheter. Sagt på en annen måte: Å levere behandlingen på riktig måte ble viktigere enn om den faktisk virket!

Troen på at man kan forbedre behandling ved å bruke spesifikke metoder, behandlingslinjer eller pakker holder likevel stand ettersom nye initiativ stadig rulles ut. Til tross for evidens som viser det motsatte. Verken terapeuters ferdigheter i spesifikke typer terapi, eller hvor tro de er mot evidensbaserte protokoller, er funnet å være relatert til resultater hos pasientene, og estimater for effekt er tilnærmet lik null.

Å vite når man er til hjelp

Så hva gjør vi i stedet? 

”Her er et fokus på at ingen får lov til å stagnere, og ingen får lov til å bli værende i komfortsonen”, sier en av terapeutene i Stangehjelpa. Bevisst, målrettet trening (deliberate practice på engelsk) er et begrep innen forskningen på ekspertise og fremragende prestasjoner. Her har man identifisert noen universelle prosesser som alle kan følge hvis man ønsker å forbedre seg innen et spesifikt område, noe jeg skriver om i min bok Videre. For psykisk helsefeltet kan dette bety at den enkelte terapeut jobber med å forbedre sine svake områder, gjennom målrettet øvelse. Det kan for eksempel innebære å øve på vanskelige samtaler, sette seg inn i fagstoff og reflektere rundt alernative måter å gjøre ting på.

Man må begynne med å måle resultater, noe alle terapeutene i Stangehjelpa gjør ved hjelp av Klient- og resultatstyrt praksis (KOR). Da vet de når de er til hjelp - og enda viktigere - når de ikke er til hjelp. Alle terapeutene vet at egen utvikling og forbedring ikke handler om måleverktøyet, det handler om dem selv.

Hvordan du velger å trene

Dette står i kontrast til typiske spørsmål jeg ofte hører om KOR: ”Er skalaene virkelig effektive?”, ”Virker de på alle?” eller ”Jeg liker dem, men jeg er ikke overbevist om at de virker”. Innen de fleste andre bransjer forstår man at tilbakemeldinger (feedback) bare er informasjon som skal være til hjelp for å vite hvor man skal rette innsatsen når man skal forbedre seg. Men innen terapi virker det som om mange tror at at tilbakemeldingene er det virksomme elementet i seg selv. Og det gir ingen mening. Jeg sier til dem at hvis du skal bli bedre på å løpe 100 meter, så trenger du en stoppeklokke. Men det er ikke stoppeklokka som gjør at du løper fortere. Det er hvordan du velger å trene som fører til bedre resultater.

Lønn for strevet

I Stangehjelpa øver terapeutene på å bli bedre gjennom deliberate pracitice (bevisst målrettet trening). Siri Vikrem Austdal ønsket å finne ut hvordan terapeutene opplever denne måten å jobbe på, for så å la det danne grunnlag for egen utvikling. I sin masteroppgave intervjuet hun 7 terapeuter. En kortversjon kan leses her.

Deliberate practice krever standhaftighet og utholdenhet. Men skal man tro informantene, så er det verdt det: ”Det er slitsomt, og på en litt dårlig dag kan man kjenne på at man ikke kan legge seg bakpå. Det er en forventning om å være på hele tiden. Å være del av et team som tør å tenke nytt, og som vil noe, er veldig spennende. Jeg trenger det, ellers ville jeg gått lei. Det er krevende, men så er det følelsen vi kjenner på når vi har besteget et fjell, eller hva det nå er du skal gjennomgå. Det å få lønn for strevet. Det er utrolig artig å gjøre nye oppdagelser og kjenne på mestringen”.

BIRGIT VALLA
  • Psykolog og spesialist i klinisk psykologi, utdannet ved NTNU.
  • Forfatter av boken «Videre - Hvordan psykiske helsetjenester kan bli bedre».  
  • Leder av Stangehjelpa, som baserer tilbudet sitt på tilbakemeldinger fra brukerne gjennom verktøyet KOR. Der er det én dør inn til hjelp, uavhengig av alder og alvorlighetsgrad på de psykiske helseproblemene.
  • Visjonen er å bygge opp Stangehjelpa som en modell for fremtidens kommunale psykiske helsetjeneste.
  • Valla blogger jevnlig om dette arbeidet på napha.no i Fremtidsbloggen.

Kommenter:

Mer om

blogg kor fit feedback-informerte.tjenester

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen