Publisert: 18. oktober 2016.   Endret: 18. oktober 2016
Ung bekymret jente

SØVNLØS OG REDD: -Venninnen min forteller at datteren ligger søvnløs om natta, er redd og føler at hun mangler retning. Dette har ført henne inn i en redsel for at det er noe alvorlig galt med den fysiske helsen hennes, skriver Rigmor Galtung. Illustrasjonsfoto: colourbox.com.

Når møtet med voksenlivet tynger

Når møtet med voksenlivet tynger

-Jeg mener man bør ha en BUP som hjelper ungdommer fram til de i hvert fall er 20, skriver napha.no-blogger Rigmor Galtung.

«Åh, det må være noe galt med hjertet mitt. Det stikker i brystet og galopperer avgårde – det føles som om det skal stoppe! Jeg tror jeg har kreft, jeg har så vondt i magen». Slike uttalelser har jeg hørt flere ganger i møte med ungdommer. Ungdommer som tidligere var sterke og fulle av selvtillit og framtidstro. Det var før videregående var unnagjort, før de måtte ut i virkelighetens verden. Den verdenen som ikke nødvendigvis ligger der og venter på deg, men som krever. Den som krever at du er «i gang», at du vet hva du vil og hvor du skal.

Fra trygg til deprimert

Et eksempel er ei venninnes 18-åring. Hun vet ikke hva hun ønsker akkurat nå, hun har ikke peiling på hvordan livet hennes skal bli framover. Hun vet bare at hun ikke har det bra. Venninnen min forteller at datteren ligger søvnløs om natta, er redd og føler at hun mangler retning. Dette har ført henne inn i en redsel for at det er noe alvorlig galt med den fysiske helsen hennes. Hun har fått sterke hypokondriske tendenser. Hver dag er det noe nytt som feiler henne, og legekontoret blir stadig oppsøkt av den urolige unge jenta. Det hjelper ikke stort at moren hennes forsøker å fortelle at det ikke er farlig, at dette er en slags livskrise og at det går over. Hun er like sterk i troen andre veien… Jeg kjenner meg bare så godt igjen. Da jeg var på hennes alder opplevde jeg mye av den samme uroen, tvilen, mismotet og følelsen av å være «lost». Denne jenta er langt fra den eneste i hennes omgangskrets som har det sånn. Vi venninner snakker sammen, og jeg hører den samme historien igjen og igjen. Om trygge, glade ungdommer som har blitt forvandlet til usikre, smådeprimerte, unge voksne.

For dårlig forberedt

Google er en velsignelse og en forbannelse. I dette tilfellet er den lette tilgjengeligheten til å finne ut hvilke symptomer som passer til de verste sykdommene med på å forsterke redsel og uro. «Det er ikke bare greit å være «googlelege»», sier datteren til venninnen min. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det har blitt altfor enkelt å stille diagnoser på seg selv. Og da er det sjelden at man kommer til konklusjoner som at dette er en livskrise, at plagene er psykosomatiske og at livet selv kan gjøre at man både kan oppleve kroppslig ubehag og angst. Det er som regel en eller annen dødelig tilstand man tror man er i, og når man tror man snart skal dø, er det ikke rart at uroen sitter som en klo i brystet.

Det som forundrer meg, og som jeg føler til en viss grad mangler i skolen, er den dårlige forberedelsen ungdommene får i forhold til hvordan livet kan komme til å fortone seg i en periode etter at den «trygge» skoletida er over. Det er mye snakk om hvor viktig det er at man kommer seg videre med en gang, at skole er det eneste «saliggjørende», og at det er det som bestemmer hvilken framtid du kommer til å få. Hva med alle dem som ikke helt vet hva de skal jobbe med, hva de ønsker seg i et voksenliv? Hvor mange 18-19 åringer vet egentlig det? De har gått på skolen i 13 år. Mange er så lei at bare tanken gjør dem fysisk dårlig. Disse ungdommene trenger å gjøre noe annet en stund, men de er ikke forberedt på at det å bli «kastet ut» i en voksenverden kan være utrolig skremmende og utrygt. Fra en forutsigbar tilværelse med skoledag fra 8-15, er det plutselig ingenting som holder deg «på plass» lenger. Det er opp til en selv å komme seg opp, strukturere dagen, skaffe seg jobb og finne noe meningsfylt å gjøre. Det er vanskelig det når man er 18- 19 år.

Trenger proff hjelp

«Lediggang er roten til alt vondt», er det et ordtak som sier, og jeg tror på det. Allikevel, det er vanskelig å få et ungt menneske til å forstå innholdet i dette. Når man føler seg syk, og ikke skjønner at det kan være lediggang og usikkerhet som gjør det, er det lett å havne i en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Det er som å kjøre inn i en rundkjøring uten å se hvordan man skal komme seg ut av den igjen. Da trenger man profesjonell hjelp, for vi som foreldre kan ikke ta rollen som terapeuter. Vi skal ikke det heller. Det eneste vi kan gjøre er å være glad i dem, støtte dem og berolige dem med at «dette går over!» Vi vet det, men det hjelper sjelden at man som mor eller far sier det. Av og til trenger de andre som sier det samme, og som kan hjelpe dem til å finne veien ut av rundkjøringen.

Mister BUP

Det er bare det at når man er over 18 år, er det plutselig ikke så lett å få hjelp lenger. Da er man «voksen», og BUP kan man ikke lenger kontakte. De unge må stå i kø i månedsvis for å få hjelp, hvis man da ikke «kjøper dem» framover i køen. Jeg mener man bør ha en BUP som hjelper ungdommer fram til de i hvert fall er 20. Det tar ofte et år eller to for unge mennesker å komme inn i voksenlivet. 18-19-årskrisen, som den kalles, bør man få hjelp for uten å betale over tusen kroner i timen for å snakke med en psykolog. Har man ikke foreldre som kan betale for dette, kan tre-fire måneder med venting på hjelp være altfor lenge i en krise. Dessuten kan man ikke kalle 18-19-åringer for voksne. Hjernen deres er ikke engang ferdig utviklet. Det bør man ikke glemme i «iveren» etter å kaste unge mennesker ut i et krevende voksenliv som de egentlig ikke er klare for!

RIGMOR GALTUNG
RIGMOR GALTUNG

Kommenter:

Mer om

blogg barn.og.unge

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen