Noe av det viktigste vi gjør i Stangehjelpa er å vandre i ukjent terreng. Feltet vårt trenger fremgang, og fremgang kan bare komme om man gjør ting annerledes. Jeg hadde for en tid tilbake et kort innlegg i Aftenposten, der jeg tok opp psykiaterne Møller og Skinnermoens bekymringer for å vandre i blinde uten diagnosene. Men hvis fagfolk går i blinde uten diagnosene, handler dette mer om fagfolkene enn at diagnosene er en nødvendighet.

Gatelyseffekten

Det psykiske helsefeltet har lett der lyset har skint sterkest, med diagnosene, medikamentene og metodene som utgangspunkt. Dette kalles gatelyseffekten. Kort beskrevet: En politimann ser en full mann lete etter noe under et gatelys, og får vite at han har mistet nøklene sine. Politimannen hjelper ham å lete, men spør så om han er sikker på at han mistet dem der. Den fulle mannen sier nei, han mistet dem i parken. Politimannen spør hvorfor han leter her, hvorpå den fulle mannen svarer «det er her lyset er».

Likevel er en slik vandring i ukjent terreng svært vanskelig for mange fagfolk. Man blir usikker, og vil gjerne ha presentert fremgangsmåten og løsningene på forhånd. Det psykiske helsefeltet preges av et tankesett som sier at alt skal forskes på før det kan iverksettes. Tiltakene utvikles gjennom forskning og evidens, som så skal iverksettes. Denne fremgangsmåten har dessverre ikke gitt oss fremgang på feltet. Det som er mer effektivt er å dyktiggjøre terapeutene til å finne ut hva man skal gjøre gjennom kunnskap, erfaring og handling. Man må prøve seg frem. Da kaster man ikke bort tid på å gjøre det som ikke er viktig eller virksomt, og det frigjør ressurser til å prøve ut nye og bedre løsninger.

-Ingen spurte

Erfaringsbasert kunnskap bør lede an utvikling av feltet. Da kan også brukermedvirkning og innovasjon få en reell plass. Innovasjon tar utgangspunkt i det opplevde behovet hos brukerne, og tjenestene formes gjennom tilbakemeldingene fra dem i en kontinuerlig prosess. Problemet er at denne måten å jobbe på krever mye mer av de ansatte og mer av lederne, fordi man må bruke kunnskapen sin på en helt annen måte enn man er lært opp til. Ekspertene kan ikke på forhånd forske seg frem til hva vi skal gjøre. Vi må finne ut hva vi skal gjøre, ved å prøve oss frem.

En dame som hadde fått hjelp hos oss sa til sin terapeut: «Det beste med å komme hit var at du tok utgangspunkt i hva jeg hadde behov for. Jeg har gått i terapi flere ganger før, men da har terapeuten sagt slike ting som «jeg jobber med følelser», eller jeg ble møtt med utallige skjemaer til utfylling. Så var det den fremgangsmåten som gjaldt. Ingen spurte hva som var riktig tilnærming for meg. Vi gjorde det slik som de allerede hadde tenkt.»

Må stille seg helt åpne

Det første møtet med hjelperne i Stangehjelpa handler ikke om å kartlegge, vurdere eller gå gjennom forhåndsbestemte lister av spørsmål eller tema. Det handler om å engasjere den som oppsøker oss i hva den ønsker å få hjelp med. Hva skal vi gjøre sammen? Hva er viktig for deg? Det betyr at terapeutene må stille seg helt åpne fra første møte, og kan ikke på forhånd vite hva de skal gjøre. Dette skaper stor usikkerhet, og mange av dem som jobber hos oss sier selv at dette er noe av det mest utfordrende ved å jobbe her. En av mine ansatte sa «Jeg brukte det første året på å avlære alt jeg kunne, for så å lære på nytt og bruke kunnskapen min på en bedre måte». En annen sa «det er så vanskelig å gjøre det på denne måten, det hadde vært så mye enklere å bare gjøre det jeg er opplært til». Og en tredje sa «før visste jeg hva jeg skulle gjøre ut fra henvisning og problematikken, det stod i manualen. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre på forhånd. Det er krevende.»

Trener sammen

Å bevege seg i ukjent terreng er ikke noe man tør helt på egen hånd. I Stangehjelpa trener vi på dette sammen. Gjennom rollespill, ulike øvelser og å utfordre hverandre settes dette på dagsorden ukentlig i møter, veiledning og det vi kaller ferdighetstrening. Det viktigste er ikke å gjøre alt riktig, men å tørre å bevege seg utenfor sin egen komfortsone. Vi er i stadig utvikling gjennom å gjøre oss erfaringer, få tilbakemeldinger og øke vår kunnskap på de områder som våre brukere forteller oss at vi må bli gode på.

Kanskje det ikke ville være så dumt å vandre en stund i blinde, eller i det minste bevege seg i ukjent terreng. Det er på tide at vi slutter å lete der lyset skinner sterkest. Svarene finnes antageligvis alle andre steder.