Endret: 27. mars 2019
confusion

AKTUELT: - Dette er ikke lenge siden. Det har bare gått to uker, og kanskje vil mange si det er for tidlig å dele dette, men jeg tenker: Nei, jeg skal eie min egen historie. Jeg skal ikke skamme meg for dette. Jeg ble syk, syk der ute i offentligheten, men det kan jeg ikke noe for, skriver Rigmor Galtung på NAPHA-bloggen. (Ill.foto: www.colourbox.com)

Når det «tilter» i offentligheten

Når det «tilter» i offentligheten

Jeg går ut på scenen. Det sitter mange mennesker i salen. Hodet er som bomull. Jeg har ikke sovet på flere dager. Ligget natt etter natt og febrilsk forsøkt å la søvnen komme.

Meditasjon og selvinstruksjon har ikke hjulpet, sovepiller tar jeg ikke. Tankene har blitt mer og mer desperate de siste dagene. Klarer jeg dette? Er det for mye nå? Hvordan skal jeg komme meg gjennom disse forestillingene, alle jobbene? Jeg har ingen svar. Etter premieren på den nye forestillingen min har jeg vært totalt utslitt. Det har vært mye å fordøye, masse jobbing, jeg har vært i en konflikt og presset har vært enormt.

Det er en organisasjon som jobber med psykisk helse som skal ha konferanse, - det er dem jeg skal underholde, være morsom, for så å snakke «seriøst» om psykisk helse litt senere på dagen. Jeg kjenner at det «glipper». Sangen jeg skal synge har falt ut av hukommelsen, figuren jeg skal være, er borte. Alene står jeg der oppe, foran alle de som kan, vet, har peiling på psykiske lidelser. Jeg er ikke morsom, - jeg har det ikke gøy, jeg er bare skjøre, redde lille Rigmor.

Jeg går av, men får dårlig samvittighet og går tilbake

Det blir bare verre og verre ettersom de små minuttene jeg er der oppe snegler seg av gårde. Teksten på sangen blir mer eller mindre bare tralala…..

Jeg kjenner flere i salen, foredragsholdere, helsepersonell som er tilstede. Her står jeg og det «tilter» for meg, - her, på denne scenen, der jeg egentlig elsker å være. Her oppe går jeg inn i en psykose. Blikkene fra salen, bekymrede, undrende, ingen latter. De ser det, - de ser at jeg faller sammen foran øynene på dem. Rigmor, komiker og foredragsholder som har holdt fanen høyt for å snakke om psykisk helse, som alltid har tenkt at det ikke er noen skam å bli syk, men nå skammer jeg meg. Et sted der jeg ikke er så forvirret, skjønner jeg at jeg nå ikke lenger er helt i andres virkelighet, at jeg er i ferd med å bli veldig syk, - og det er en stor skam!!!!

Til slutt går jeg av. Stikker av gårde fra hele greia. Får dårlig samvittighet og går tilbake. Jeg MÅ jo bare gjennomføre den andre delen også. Min produsent har kommet ned for å støtte meg. Han sier jeg ikke bør gå på igjen. Jeg føler jeg må. Konferansieren er bekymret. Han ser nervøst på meg og spør om det går bra. Jeg svarer ikke. Sitter bare og skribler i boka mi. Ikke et ord med mening blir satt ned på papiret. Det blir stille i hodet, så blir det fullt trykk av tanker og «innsikt». Jeg tenker at dette er jo interessant for publikum. Plutselig er jeg på vei opp på scenen, midt i en annens innlegg. Jeg innbiller meg at jeg nå skal snakke om hvordan jeg har det her og nå, - at jeg må dele før det forsvinner igjen. For det er det det gjør, - alle tanker kommer fort og fragmentert og før jeg har fått sagt dem høyt, er de borte.

Jeg skal ikke skamme meg for dette

Da det egentlig er min tur igjen, ser produsent og konferansier på hverandre, så på meg. «Du skal vel ikke på nå Rigmor, skal du det?» Nei, jeg skjønner at jeg ikke skal det. Det er slutt, over, jeg har gått i stykker. De prøver å få meg til å gå ut bakveien, at jeg ikke skal gå inn blant publikum. Jeg tror det er fordi de egentlig mener jeg bør skamme meg og ikke er verdig- at jeg bør gå ut «kjøkkenveien» og aldri vise meg der igjen. De ville bare gjøre det lettere for meg. Det skjønner jeg nå. Jeg blamerte meg, jeg «klikket»,-  jeg skammer meg.

De kommende dagene er utålelige, jeg kommer meg etter det psykotiske utbruddet, - eller gjør jeg egentlig det? Evighetsfølelsen og maktesløsheten slipper ikke helt taket. Det er ikke over enda. Jeg blir lagt inn på en akuttplass.

Det går sakte framover, - veldig sakte. Kanskje går det over denne gangen også….?

Dette er ikke lenge siden. Det har bare gått to uker, og kanskje vil mange si det er for tidlig å dele dette, men jeg tenker: Nei, jeg skal eie min egen historie. Jeg skal ikke skamme meg for dette. Jeg ble syk, syk der ute i offentligheten, men det kan jeg ikke noe for.

Om noen bør ha forståelse, så er det jo dem

Ved tidligere sykdomsepisoder har jeg i forkant alltid isolert meg, holdt det skjult for omverdenen, med unntak av mine aller nærmeste, om hvordan det egentlig står til. Ingen der ute i verden har sett meg på mitt sykeste, eller når alt har gått i svart. Slik ble det ikke denne gangen. Denne gangen kom det så mye mer brått på. Jeg klarte ikke å stoppe opp, avlyse den jobben, holde meg tilbake og beskytte meg.  Det betalte jeg dyrt for. En læring jeg helst ville vært foruten. Det er kjempeskummelt, jeg er så flau og skamfull. Tenk at dette skulle skje meg. At noen skulle få se et sammenbrudd på denne måten.

Midt oppi det hele er jeg glad for at det var denne organisasjonen som var min oppdragsgiver, - om noen bør ha forståelse, så er det jo de som kjenner dette fra innsiden. Allikevel, - det er veldig tungt og vanskelig for meg å «eie» dette. Det ble et nederlag så stort at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal tørre å se folk i øynene neste gang jeg treffer dem. Å skulle gå opp på scenen igjen føles utrolig skremmende. Hva om dette skjer igjen? Tenk om alle tror at jeg ikke er til å stole på? Tenk hvis ingen vil bruke meg mer? At de tror jeg for alltid vil fortsette å være «gærn»?

Jeg vet jeg at jeg vil reise meg igjen

Fremdeles er jeg litt sårbar, men allikevel vil jeg dele med dere hvordan det er å «tilte i offentligheten». Det gjør ekstra vondt når folk får se deg på ditt mest sårbare, liten, forsvarsløs og uten mulighet til å skjerme deg.

 Men jeg vet jeg at jeg vil reise meg igjen – jeg står nesten helt oppreist allerede, så jeg vet at går det over denne gangen også. Jeg har fått lang erfaring med det etter hvert, - å plukke opp bitene og gå videre. Nok en gang har jeg vært «tur-retur knestående», fått flere erfaringer og et par skrubbsår til, men jeg er her fremdeles og nå kommer våren!

Kommenter:

Mer om

blogginnlegg inkludering brukerkunnskap

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen