Publisert: 08. mai 2020.   Endret: 11. mai 2020
Anne Kristine Bergem

TOSIDIG: -Alt som virker, har også et skadepotensiale, mener psykiater Anne Kristine Bergem. FOTO: Privat.

Om å dele egne erfaringer med psykiske helseproblemer

Om å dele egne erfaringer med psykiske helseproblemer

Vi trenger de som forteller om sine erfaringer fra eget liv. Skal det gjøres fra scenen må vi vite hva vi driver med.

Ofte står «erfaringsinnlegg» eller «brukerinnlegg» på programmet på fagkonferanser innen psykisk helsefeltet. Det er politisk bestemt at brukerstemmen skal høres i alle sammenhenger, og på alle nivåer. Sammen med forskningskunnskap og erfaringskunnskap, er brukererfaring og brukerkunnskap fundamentet for kunnskapsbasert praksis. Derfor er slike erfaringer viktige å dele.

Berører – og gir læring

Mange av historiene jeg har hørt i årenes løp fra mennesker som har delt av sin levde erfaring, husker jeg fremdeles. Menneskers egne historier berører meg og andre lyttere følelsesmessig. Det bidrar til økt engasjement, nysgjerrighet og i beste fall selvrefleksjon. Gjennom fortellinger kan det settes ord på tabubelagte temaer som ellers kan være vanskelige å ta opp. Tilhørere kan få en dypere forståelse av både seg selv og andre gjennom fortellinger, i mye større grad enn de får gjennom presentasjon av annet fagstoff.

Det er derfor god grunn til å tro at fortellinger bidrar til læring hos dem som hører på. Læring er definert som en relativt varig endring i opplevelse og atferd. Arrangerer man kurs eller sender sine medarbeidere på konferanse ønsker man vel å oppnå nettopp det.

Positivt å gi og få

Av de som deler egne erfaringer opplever mange det som meningsfullt. Selv om det koster både tid og krefter, kjennes det riktig og viktig å fortelle om det man har erfart slik at andre kan lære av det. Det å kunne bidra til vekst og utvikling hos andre kan oppleves positivt. Ved å fortelle om seg selv kan man også gi  muligheten for gjenkjennelse og håp til andre med liknende erfaringer. 

Historier må også fortelles for at kritikkverdige forhold skal avsløres og endres, det finnes det mange eksempler på. For den enkelte kan det også være lettelse i det å fortelle noe høyt til andre, og få bekreftelse på sin smerte eller sine reaksjoner.

Viktig å forberede

Alt som virker, har også et skadepotensiale. Fortellinger kan berøre mennesker på en slik måte at det blir belastende for dem. Dette kan både gjelde de som forteller, og de som lytter.

Selv om alle mennesker i utgangpunktet har ansvaret for seg selv på den måten at de kan snakke eller tie, lytte eller gå, påligger det også alle som arrangerer kurs og konferanser et spesielt ansvar. Når man inviterer mennesker til å dele sine erfaringer fra en scene, bør man vite hva det kan innebære av positive og negative konsekvenser for dem som skal fortelle. Jeg mener det er viktig å ta opp mulige konsekvenser med de man inviterer til å snakke, sånn at begge parter har tenkt gjennom det før man tar endelig beslutning. Man har også ansvar for å forberede lytterne på den sterke fortellingen som kommer.

Blant negative konsekvenser for den som forteller, er at man kan angre på å ha delt så mye om seg selv. Det kan oppleves belastende å ha utlevert personlige opplevelser til en sal full av ukjente mennesker. I enkelte tilfeller har mennesker dessverre opplevd lite hyggelige reaksjoner fra omgivelsene, i jobbsøkesituasjoner eller i sosiale medier etter å ha stått fram og fortalt om erfaringer med psykiske helseplager. Heldigvis har vi dialogen – muligheten for å snakke sammen på forhånd, og bli bevisste slike mulige negative konsekvenser før man tar valget om å stille opp.

Triggervarsel

Også for tilhørerne kan det å lytte til sterke historier være en påkjenning. Sekundærtraumatisering er et fenomen det har vært økt oppmerksomhet omkring de siste årene, og handler om at det er mulig å  få sterke psykiske reaksjoner av å lytte til andre menneskers  fortellinger. Tilhørere med egne traumatiske belastninger i sine livshistorier vil også kunne trigges av sterke historier som blir fortalt, og oppleve at egne minner dukker opp, kanskje for første gang, og kanskje helt uten at man er forberedt på det.

Deltakere på konferanser innen psykisk helsearbeid vil møte mennesker med smertefulle erfaringer i sin arbeidshverdag. Det er helt nødvendig at de vet hvordan de kan møte mennesker på best mulig måte samtidig som de iveratar egen psykisk helse. Å lytte til fortellinger  i konferansesammenheng kan være en god treningsarena, forutsatt at rammene ligger til rette for de nødvendige refleksjoner.

Heldigvis er det sånn, at selv om det kan være psykisk belastende å lytte til andres fortellinger, er det mulig å vokse på de erfaringene også. Posttraumatisk vekst kalles det gjerne. Den belastende virkningen fortellinger kan ha på mennesker er altså ikke nødvendigvis en ulempe, men krever forberedelser og etterarbeid. Det å gi beskjed på forhånd om at det som kommer nå vil berøre - en slags ”triggeradvarsel”, kan være lurt. På den måten forbereder man tilhørerne på at reaksjoner som kan komme er naturlige.

Vi trenger fortellerne. Vi trenger å dele erfaringer fra levd liv. Skal det gjøres fra scenen må vi vite hva vi driver med.

Anne Kristine Bergem
  • Lege, spesialist i psykiatri, gruppeterapeut.
  • Førstelektor ved OsloMet, på masterstudiet i psykisk helsearbeid.
  • Mange års erfaring som kliniker og fagleder fra psykisk helsevern.
  • Tidligere fagrådgiver i Rådet for psykisk helse og i BarnsBeste.
  • Opptatt av formidling, og har vært med i podcaster og filmer, samt skrevet flere bøker.

Kommenter:

Mer om

blogg brukererfaringer brukerkunnskap

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen