Det er bra og nødvendig at regjeringen vil styrke arbeidet for å forebygge selvmord. Men en nullvisjon kan skape urealistiske forventninger, og gi negative utilsiktede konsekvenser.
18. juni opplyste helse- og omsorgsminister Bent Høie om at regjeringen vil innføre en nullvisjon for selvmord i Norge. Det er veldig bra at regjeringen viser en vilje til et løft innen det selvmordsforebyggende arbeidet, særlig fordi vi ser at selvmordsraten ikke går ned. Samtidig er en nullvisjon for selvmord en utopi, og urealistisk å oppnå.
En nullvisjon kan også få utilsiktede negative konsekvenser. Det kan blant annet medføre enda mer fokus på risikofaktorer og håndtering av disse, for eksempel diagnostisering og behandling av depresjon og andre psykiske lidelser. Selvmord og suicidalitet handler om noe mer og kanskje også noe helt annet. I pressemeldingen står det for eksempel at «god behandling av psykiske lidelser, spesielt depresjon, kan forebygge selvmord». Flere fagmiljøer, både nasjonalt og internasjonalt, har argumentert for at et slikt fokus, som vanligvis innebærer en vektlegging av biomedisinske perspektiver i forståelse og behandling av psykiske vansker, er for snevert og reduksjonistisk. Dessuten har mange forskere, fagfolk og personer som selv har erfart psykiske vansker uttrykt misnøye med diagnosefokuset. De stiller spørsmål ved om behandlingen som ytes egentlig er god og virksom. I tillegg kan en nullvisjon for selvmord bidra til enda mer fokus på selvmordsrisikovurderinger, og flere restriktive og uhensiktsmessige tiltak overfor pasienter, som for eksempel tvang. Det kan medføre at kvaliteten på omsorgen for pasientene blir dårligere, ikke bedre. En nullvisjon kan også bidra til økt frykt for selvmord og negative konsekvenser i etterkant av et selvmord hos ansatte i helsetjenestene, noe som heller ikke er en fordel for kvaliteten på den behandling og omsorg som ytes.
Det er bra at helse- og omsorgsministeren poengterer at arbeidet for å forebygge selvmord hører hjemme i alle sektorer, og at det viktigste forebyggende arbeidet skjer i andre sektorer enn helse.
Ifølge Høie innebærer det blant annet å arbeide for et mer inkluderende lokalsamfunn, trygge arbeidsplasser og skoler der alle barn blir sett og hørt, noe som vil bidra til økt trivsel og velvære i befolkningen. Det vil være avgjørende at det følger ressurser med en slik satsning. Kommunene bør ha en plan for hvordan de skal forebygge selvmord. Planen må gå på tvers av sektorer og etater, og omfatte hele livsløpet. RVTS’ene jobber med en mal for hvordan en slik plan bør utarbeides, og denne vil være klar i løpet av høsten. Skolene er et satsningsområde. De bør ha kunnskap om selvmordsforebygging og selvskading, og undervise og veilede sine egne. Et eksempel er «Livet på timeplanen», som RVTS Vest har utarbeidet. Videre er kurs i førstehjelp ved selvmordsfare viktig for å øke kompetanse blant folk flest. Her lærer man hvordan man kan være oppmerksom på det en ser, hører, fornemmer eller får kjennskap til. Bare det at flere forstår at det er viktig å være årvåken for signaler, og tørre å spørre direkte om selvmord dersom de er bekymret, vil kunne ha stor betydning.
Andre viktige satsingsområder er å bygge opp tilbud i lokalmiljøet, innen idrettslag, ungdomsklubber og andre tiltak. Arenaer hvor mennesker opplever tilhørighet og inkludering. Det er viktig å møte mennesker som tenker på selvmord der de er. De færreste ønsker å dø. Det er heller sånn at de ikke klarer å se hvordan de skal klare å leve livet sitt. I tillegg trenger vi økt prioritering av kvalitativ forskning, hvor personer som har vært i selvmordsfare kan bidra med sine erfaringer og påvirke selvmordsforebyggingen. Å tenke seg et samfunn uten selvmord er kanskje ikke realistisk. Derfor blir tiltakene mot målet om færre selvmord så viktige.
RVTS Midt og andre innen fagmiljøet har ikke bidratt inn i arbeidet og beslutningen om å innføre en nullvisjon for selvmord. Det stiller vi oss undrende til. Vi er imidlertid positive til at regjeringen viser vilje til økt prioritering av selvmordsforebygging. Samtidig er det grunn til å spørre om vi må ha en nullvisjon for selvmord for å oppnå økt villighet blant politikere, ledere og andre i befolkningen, med økte bevilgninger og ressurser, for å styrke den selvmordsforebyggende innsatsen? Det burde ikke være nødvendig. Vi trenger en realistisk, god og etisk visjon for å bedre selvmordsforebyggingen og derigjennom redusere selvmordsraten i Norge. Ikke en uoppnåelig nullvisjon, som bidrar til å skape en illusjon, og som i verste fall kan få utilsiktede negative konsekvenser for noen mennesker.
– Innsatsen Frivilligsentralen gjør supplerer våre psykiske helsetilbud godt. Det handler om samskaping, sier fagleder Mona Nytun.
Helse- og sosialsjefen i Dovre kommune er veldig kry av de to ansatte på Frivilligsentralen. – De skaper fellesskap og engasjement!
Nettverksarbeid foregikk ved Feragen i Røros i null grader nylig. Naturen var konferanserom, og folk lå i telt.
En nasjonal kartlegging viser en bekymringsfull nedgang i antall ansatte i denne rollen i ACT/FACT-team for voksne.
