Erfaringer og innsikt fra brukere og pårørende skal innhentes, og brukes systematisk, for å forbedre behandling og kvalitet i psykisk helse- og rustjenestene. Her finner du informasjon, verktøy og praktiske eksempler som kan være nyttig når du skal legge til rette for involvering, samarbeid og samskaping.
Erfaringer og innsikt fra brukere og pårørende skal innhentes, og brukes systematisk, for å forbedre behandling og kvalitet i psykisk helse- og rustjenestene. Her finner du informasjon, verktøy og praktiske eksempler som kan være nyttig når du skal legge til rette for involvering, samarbeid og samskaping.
Kommuner og helseforetak skal sørge for at brukere og pårørendes erfaringer blir hørt. De skal legge til rette for medvirkning og involvering i egen behandling (individnivå), i utviklingen av tjenestetilbud (tjenestenivå), i tjenesteutvikling og i utformingen av politikk (systemnivå).
I 2025 lanserte Helsedirektoratet nye nasjonale råd for bruker- og pårørendemedvirkning i rus- og psykiskhelsefeltet. Rådene gir anbefalinger om hvordan kommuner og spesialisthelsetjenester kan legger til rette for mer medvirkning i utviklingen av tjenestetilbudet. Rådene bør sees i sammenheng med pårørendeveilederen.
Denne temasiden er primært rettet mot ledere av tjenester for voksne, med hovedfokus på bruker- og pårørendemedvirkning på tjeneste- og systemnivå.
Hvis du vil vite mer om brukermedvirkning for barn og unge, anbefaler vi nettsiden involvert.no.
Begrunnelsene for brukermedvirkning er knyttet både til demokratiske rettigheter og lovkrav, og hvordan samarbeid med brukere og pårørende kan bidra til mer effektiv og treffsikker behandling og oppfølging. I de siste årene har bruker- og pårørendemedvirkning også vært mye diskutert innenfor rammen av samskaping, og hvordan innbyggere skal involveres i utviklingen av lokalsamfunn, og nye tjenester og tilbud.
Bruker- og pårørendemedvirkning er en lovfestet rettighet som sikrer pasienter, brukere og pårørendes rett til å medvirke på individ-, tjeneste- og systemnivå. Pasienter og brukere har rett til å medvirke, og tjenestene har plikt til å involvere. Brukere og pårørende skal involveres og medvirke på tre ulike nivåer. Både på individnivå, på tjenestenivå og på systemnivå. Retten til å medvirke er hjemlet i flere ulike lovverk, blant andre:
Hvis du er bruker eller pårørende, og ønsker å vite mer om hvilke rettigheter du har, kan du lese om dette på Helsenorge, og på hjemmesidene til Statens helsetilsyn. Du kan også lese mer om klageadgang i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven.
Flere aktører som finansierer forskning har krav om brukermedvirkning i forskning.
Brukere og pårørenderettigheter har sin opprinnelse i borgerrettighetsbevegelsen i USA, innbyggernes kamp for demokratiske rettigheter, og innsatsen for å utjevne maktforskjeller.
Retten til selvbestemmelse, verdighet og likestilling, er forankret i FNs menneskerettigheter fra 1948, og Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). CRPD omhandler retten til autonomi, deltakelse og ikke-diskriminering for mennesker med funksjonsvariasjoner. Konvensjonen gjelder også psykiske helseutfordringer og rusproblemer. Konvensjonen skal sikre at personer med funksjonsvariasjoner har like rettigheter til helse- og omsorgstjenester, herunder inkludert retten til å medvirke i beslutninger som påvirker deres liv.
CRPD er allerede gjeldende i norsk rett, men regjeringen arbeider med å styrke dens stilling ved å inkorporere den i menneskrerettsloven.
Brukermedvirkning handler helt grunnleggende om retten til selvbestemmelse og verdighet, mulighetene til å påvirke beslutninger som angår ens eget liv, og å kunne leve selvstendige liv i sitt eget lokalsamfunn. Gjennom å medvirke og samarbeide mer om egen behandling og oppfølging kan den enkelte innbygger oppleve mer eierskap til egen bedring, eget liv, og bringe inn det som er viktigst for en selv. Dette er det som ligger bak recoverystøttende tjenester, som støtter opp om bedring og recovery som en dypt personlig, relasjonell og sosial prosess.
Prosessen er unik for den som opplever den, og kan være både livsendrende og innebære endring av verdier, følelser, roller og væremåter. Mange kan også oppleve mer håp og optimisme, og en sterkere følelse av å høre til. Denne måten å forstå recovery på, gjennom egne opplevelser og erfaringer, er veldig annerledes enn den tradisjonelle forståelsen i psykisk helse- og rustjenestene, der en tradisjonelt har en «klinisk forståelse» av recovery. I en klinisk forståelse legges det mer vekt på bedring i symptomer og fungering, og andre forhold som kan observeres, vurderes og måles utenfra.
På 1980- tallet, som et ledd i innføringen av «New Public Management», ble brukere og pasienter i større grad forstått som konsumenter av helsetjenester, som skal bidra til å sikre at tjenester er i tråd med egne behov og erfaringer. Når de som mottar hjelp, deltar i utviklingen av tjenester, kan det øke sannsynligheten for at løsningene fungerer i praksis. Den som har skoen på vet best hvor den trykker.
Når brukere og pårørende ikke bare er mottakere av tjenester, men aktive deltakere i utviklingsprosessen, får vi løsninger som samsvarer bedre med behov og erfaringer. En helsetjeneste som er basert på medvirkning, gir mer treffsikker behandling og økt tillit.
Brukermedvirkning bidrar til mer effektive tjenester og reduserer uønsket variasjon i tjenestetilbudet, og sørger for bedre samsvar mellom tjenester og brukernes behov. Tjenester blir mer målrettede, og muligheten for feilbehandling reduseres. Det styrker også samarbeid og tillit og dialog mellom brukere, pårørende og tjenesteapparatet.
Brukermedvirkning har sin opprinnelse i USA på 1960-tallet, vokste frem i Norge gjennom 1980-tallet, og fikk et mer tydelig politisk avtrykk gjennom NOU’en Pasienten først (1997).(10)
Den forrige Opptrappingsplanen for psykisk helse og St.meld 25 (1996-1997) var en sterk pådriver for mer brukermedvirkning i psykisk helse- og rustjenestene. Andre normerende helsepolitiske dokumenter som også har beskrevet behovet for å styrke brukermedvirkning i tjenestene er:
De nye nasjonale rådene om bruker- og pårørendemedvirkning ble utviklet fordi det fortsatt er store forskjeller i synet på brukermedvirkning mellom brukere og fagpersoner, og det store utfordringer knyttet til manglende brukermedvirkning i mange kommuner, særlig på tjeneste- og systemnivå (11,12).
Riksrevisjonens rapport fra 2025 påpeker at personer med samtidige rusmiddellidelser og psykiske lidelser (ROP-lidelser) ofte medvirker mindre enn andre pasienter og brukere i utformingen av helsetilbudet. Mer sammensatt problematikk kan gjøre det mer utfordrende å medvirke, og det kan også være vanskeligere å legge til rette for medvirkning. Det betyr at man må gjøre en ekstra innsats for å få det til, planlegge ekstra godt, og jobbe med hvordan man kan samarbeide med, og ivareta, brukermedvirkerne på en god måte.
Brukermedvirkning kan skje på ulike måter. På de lavere nivåene handler det om å motta informasjon, få innsyn eller gi innspill i for eksempel høringer. Høyere nivåer innebærer dialog, medbestemmelse og i beste fall brukerstyring – det høyeste og mest forpliktende nivået av medvirkning.
En vanlig måte å illustrere dette på, er gjennom «brukermedvirkningstrappen». Trappen viser hvordan medvirkning kan utøves i praksis, fra informasjonsdeling til reell innflytelse.(1)
Figur 1. Brukermedvirkningstrappen med eksempler, utviklet av Folkehelseinstituttet. Kilde: Powerpoint-Presentasjon
Informasjon er det laveste nivået i brukermedvirkningstrappen og regnes ikke som legitim medvirkning. Konsultasjon oppfattes ofte som overfladisk representasjon, mens medbestemmelse og brukerstyring representerer reell, legitim involvering
For at brukermedvirkning skal være legitim, må bruker- og pårørenderepresentanter få tilstrekkelig informasjon tidlig i prosessen. De må også få mulighet til å delta aktivt i arbeidsgrupper og i alle faser av arbeidet – på lik linje med andre aktører. Det er ikke tilstrekkelig å sende dokumenter til gjennomsyn etter at beslutningene allerede er tatt.
Brukermedvirkningstrappen fungerer godt som verktøy for refleksjon og diskusjon. Hvilket nivå av medvirkning som er relevant, avhenger av konteksten og hva som er mest hensiktsmessig i den aktuelle situasjonen.
De senere årene har det blitt mer vanlig å forstå brukermedvirkning som en samskapende prosess. Erfaringskunnskap og fagkunnskap sees mer i sammenheng, og ulike perspektiver som utfyller hverandre i arbeidet med å utvikle tjenester og lokalsamfunn.(2,3)
I mål 17 i FNs bærekraftsmål «Samarbeid for å nå målene» understrekes betydningen av å legge til rette for sterke partnerskap og samarbeid mellom innbyggere, offentlig sektor, privat næringsliv og sivilsamfunnet.(4)
I samskapende prosesser flyttes søkelyset fra brukermedvirkning som innspill og tilbakemeldinger på tjenester og tjenestetilbud, til mer aktiv involvering, hvor alle er medskapende aktører som skal løse sammensatte utfordringer. Man skal finne løsninger sammen, på tvers av ulike typer kunnskap og erfaringer. Alle involverte skal være med på å forme, utvikle og ta i bruk nye, mer effektive, og bærekraftige løsninger.(3)
Når man inviterer til samarbeid på denne måten øker tilliten til tjenestene og samfunnet, og løsningene blir mer treffsikre, representative og rettferdige. Innbyggere, brukere og pårørende har lokal kunnskap og personlige erfaringer som kan gjøre tjenestene mer tilpasset egen virkelighet og eget liv. Samskapende prosesser som har bred involvering styrker også fellesskapsfølelse, samarbeid, og tilhørighet.(5)
Ved bruk av fokusgrupper, folkemøter, workshops, eller andre metoder kan man legge til rette for prosesser der innbyggere, brukere, pårørende og andre ikke bare er passive samfunnsdeltagere og mottakere av tjenester, men også aktivt kan delta i utviklingen av lokalsamfunn og tjenestetilbud. Mange benytter også digitale verktøy i slike prosesser.
De siste årene har samskaping utviklet seg fra å være en løs ide til å bli en håndfast strategi for flere kommuner. Utviklingen over tid har vist til at samskapende prosesser og mer utstrakt samarbeid på tvers av perspektiver og aktører kan utfordre innbyggere og deres rolleforståelse, de utfordrer rolleforståelsen blant administrative og politiske ledere, og de utfordrer de profesjonelles rolle.(6)
Hvis du ønsker å lære mer om innbyggerinvolvering og samskaping finner du noen tips nederst på denne siden, under overskriften ressurser.
Ansatte i kommuner og helseforetak skal ta faglige beslutninger basert på forskningsbasert kunnskap, fagkunnskap og erfaringsbasert kunnskap fra pasienter, brukere og pårørende (kunnskapsbasert praksis).
Brukermedvirkning på individnivå innebærer at pasienter og brukere deltar aktivt/medvirker i vurderinger og beslutninger om egen behandling, valgmuligheter og oppfølging. Hvordan tjenestene legger til rette for bruker- og pårørendeinvolvering får stor betydning for hvordan man opplever seg sett, hørt, og forstått, hvordan tjenestetilbudet utformes og utvikles, og hvordan grunnleggende demokratiske rettigheter ivaretas.
Egne erfaringer og vurderinger skal tas hensyn til i planlegging, oppfølging og behandling. Recoverystøtte handler mye om å endre fokus, se litt bak utfordringene og utforske:
Hva holder deg gående? Hva liker du å holde på med? Hvilke drømmer og interesser har du nå, eller har du hatt tidligere? Hva er det som er viktigst for deg i ditt liv? Hva skulle du ønske at du kunne endre? Hva tror du skal til for å komme i gang med noe som oppleves meningsfullt for deg? Og hva kan det være?
Hvordan egne erfaringer kan ligge til grunn for recoverystøtte, kan du lese mer om på temasiden om recovery. NAPHA har også utviklet et eget nettkurs om dette temaet, som vi anbefaler å ta sammen med andre. Du kan også lære mer på KS' temaside: «Hva er viktig for deg?»
En recoveryorientert behandlingsplan skal alltid ta utgangspunkt i de mål og ønsker personen selv har. De ansatte kan bidra med å utforske styrker og ressurser, og hjelpe til med å tydeliggjøre, og formulere, målene i behandlingsplanen.
Planen kan med fordel være enkel og konkret. Det viktigste er at personen selv beskriver sine egne mål, at ressurser blir nedskrevet og dokumentert, og at det blir retningsgivende for det samarbeidet. For eksempel slik det er gjort i denne behandlingsplanen:
Alle som har behov for flere tjenester over tid, hvor tjenestene må samarbeide for at tilbudet skal bli helhetlig og koordinert, skal ha tilbud om en individuell plan (IP).
En IP skal ta utgangspunkt i brukerens behov, hva som er viktigst for vedkommende, og den skal beskrive hvordan tjenestene skal samarbeide slik at brukeren får en helhetlig oppfølging. Planen skal oppdateres fortløpende. En koordinator skal legge til rette for at tjenesteyterne samarbeider godt, og at personen det gjelder involveres tett i samarbeidet.
Mange benytter tilbakemeldingsverktøy i psykisk helse- og rustjenester for å endre og forbedre tjenestene i tråd med erfaringer og ønsker fra brukerne.
Gjennom bruk av tilbakemeldingsverktøy svarer de som mottar hjelp rutinemessig på spørsmål om egen opplevelse av endringer, og nytten av hjelpen. På denne måten får man kontinuerlig tilbakemelding, og kan tilpasse hjelpen i tråd med disse. Verktøyene skal også gjøre det lettere å fange opp om personen som mottar hjelp faktisk får det bedre.
Mer systematisk og regelmessig bruk av slike verktøy sikrer at brukernes erfaringer påvirker hjelpetilbudet mer overordnet, og er et viktig tiltak for å kunne gi bedre recoverystøtte, og hjelp som er mer tilpasset den enkelte sine behov.
Samvalg er et verktøy hvor brukeren tas med i beslutninger om behandlingsvalg basert på tilgjengelig kunnskap og egne preferanser.
Det finnes ulike samvalgsverktøy for ulike tilstander. For eksempel finnes det et verktøy for personer med psykoselidelser. Gjennom verktøyet for man kunnskap om hva psykose er, hvilke alternative behandlingsformer som tilbys, hvorfor en bør være involvert i de valg som tas og så videre.
Brukerstyrte tilbud gir brukere selv mulighet til selv å søke seg til et tilbud eller en innleggelse (brukerstyrte innleggelser) ved behov. Avtaler om brukerstyrte innleggelser mellom brukere og tjenesteytere kan sikre at hjelpen blir mer forutsigbar og tilgjengelig, og kan gi økt trygghet og fleksibilitet i oppfølgingen.
Noen brukerstyrte tilbud er også drevet av brukerorganisasjoner i samarbeid med kommuner:
Helse- og omsorgstjenesteloven (§ 3-10, § 8-1) pålegger kommunene å legge til rette for brukermedvirkning i planlegging, utforming og evaluering av tjenester.
Det skal etableres et samarbeid mellom fagpersoner, ledere og bruker- og pårørenderepresentanter. Representantene skal sørge for at brukerne sine behov står i fokus. Tjenestene skal legge til rette for at samarbeidet skjer på en likeverdig måte, og at erfaringsbasert kunnskap og fagkunnskap sees i sammenheng.
Gode systemer, strukturer, arenaer og rutiner er helt avgjørende for å få til legitim brukermedvirkning. Samtidig er det vanskelig å lykkes hvis man ikke har en kultur og en «ryggmargsrefleks» hvor man «alltid» etterspør tilbakemeldinger og brukererfaringer, og benytter disse i forbedringsarbeidet. Kulturen bør gjennomsyre alle nivå, alle deler av tjenestetilbudet, og alt man gjør.
Mange kommuner har gjort et godt og systematisk arbeid over tid som har resultert i en kultur hvor brukermedvirkning og samarbeid på tvers av egenerfaring og fagkunnskap er en integrert og selvfølgelig del av arbeidet. Både på individ-, tjeneste- og systemnivå.
Sandnes kommune har systematisk over mange år for å styrke brukermedvirkning gjennom:
For å få til dette har det vært viktig å bli enige i hele kommunen om at man forplikter seg å legge til rette for legitim brukermedvirkning og samskaping om hvilke strukturer og arenaer som må etableres for å få til dette.
Når man skal rekruttere brukerrepresentanter bør man se etter personer som har relevant kompetanse, og som hovedregel bør de være fra bruker- og pårørendeorganisasjoner. Der det ikke er mulig, kan man samarbeide med et lokalt brukerutvalg, brukerråd, eller be nåværende eller tidligere brukere av tjenestene om innspill.
Arbeidet må være godt nok forankret i ledelse og alle må være enige i at det settes av nødvendige ressurser til arbeidet. For eksempel i form av en fasilitator.(7)
Før samarbeidet kommer i gang bør man:
Underveis i samarbeidet bør det legges til rette for:
Ved avslutning av samarbeidet:
Å ansette erfaringskonsulenter er en forutsetning for å kunne tilby recoveryorienterte tjenester. Ansatte med bruker- eller pårørendeerfaring kan bringe unike perspektiver inn i tjenesteutviklingen. Erfaringskonsulenter kan være pådrivere for mer brukermedvirkning i tjenestene, men kan ikke erstatte representasjon fra representanter fra bruker- og pårørendeorganisasjoner. Brukerrepresentanter representerer bruker- og pårørendeorganisasjoner, deres medlemmer og tillitsvalgte.
På denne temasiden om erfaringskonsulenter kan du lære mer om hva en erfaringskonsulent er, hvordan rollen kan utformes i ulike sammenhenger:
Det er også mulig å lære mye om rollen fra mange ACT/FACT-team og FACT ung-team, som skal ha en erfaringskonsulent (brukerspesialist) i teamet.
Bydel Gamle Oslo har laget en kort film om bruk av erfaringskonsulenter i utviklingsarbeid innen psykisk helse- og rusarbeid:
Et erfaringspanel/brukerpanel/innbyggerpanel kan benyttes når man ønsker å få økt innsikt fra brukere som har egne erfaringer som pasient, bruker eller pårørende i et bestemt tjenestetilbud. Deltagere representerer ikke en brukergruppe eller ulike organisasjoner.
Både nåværende og tidligere brukere av tjenesten kan være med i et brukerpanel.
Se også:
Helseforetak og kommuner er pliktige til å opprette et brukerutvalg eller kommunalt råd for personer med nedsatt funksjonsevne. Et brukerråd er kommunens formelle organ for brukermedvirkning. Brukerråd består av politikere og representanter fra ulike brukerorganisasjoner og gir systematisk innspill til forbedring av tjenestene. Rådene skal sikre at brukerstemmen er representert, og kan være et rådgivende organ for enhetsleder.
I noen kommuner er det i tillegg et brukerråd for psykisk helse og rus, gjerne da med en kombinasjon av representanter fra brukerorganisasjoner og representanter fra brukere av kommunens tjenester. I mange kommuner er ikke psykisk helse/rus er representert i det kommunale rådet for personer med nedsatt funksjonsevne. Det kan innebære at saker om psykisk helse/rus ikke blir tatt opp.
Regelmessige undersøkelser av brukererfaringer bør brukes aktivt i kvalitetsforbedring. Brukerinnsikt kan innhentes både gjennom brukerundersøkelser, brukertesting, fokusgrupper eller lokale brukerpanel. Det vil være nyttig å ha bruker- og pårørendemedvirking i arbeidet med å finne gode måter å innhente brukerinnsikt på. Økt brukerinnsikt kan være nyttige både for brukere, behandlere og primærkontakter, brukerspesialister og teamledere.
Brukere får mulighet til å gi tilbakemelding, og bidra til utvikling og forbedring av tjenesten.
Behandlere og primærkontakter kan få mer innsikt i hva brukerne opplever som nyttig eller mindre nyttig, og bruke undersøkelsen til å tilpasse tjenestetilbudet.
Ledere kan bruke undersøkelsene til å identifisere styrker og forbedringsområder i teamets arbeid. Hvis man måler brukertilfredshet kontinuerlig, kan resultatene brukes i kvalitetsforbedring og dokumentasjon.
Brukerspesialister og erfaringskonsulenter kan få mer systematisk oversikt over brukernes erfaringer, og bruke disse til å styrke brukermedvirkning i tjenesteutviklingen.
Eksempel på noen måter å involvere brukere og pårørende i evaluering og videreutvikling av tjenestene er:
Bedrekommune er KS sin brukerundersøkelse. Det er et verktøy for måling av tjenestekvalitet, bruker- og medarbeidertilfredshet. I verktøyet finner du flere kvalitetssikrede spørreundersøkelser for ulike tjenesteområder i kommunen samt medarbeiderundersøkelser.
Alle kommuner kan delta i brukererfaringsundersøkelsen fra KORUS. Undersøkelsen gir kommunen god oversikt over hvordan deltagerne erfarer:
Kommuner som har ti eller flere svar fra brukerne får rapport med egne resultater. Øvrige kommuner får tilgang på nasjonale/regionale rapporter etter kommunestørrelse.
Det er utviklet en brukertilfredshetsundersøkelse for ACT-, FACT-, og FACT ung- team. Undersøkelsen omfatter spørsmål om informasjon om tilbudet, innholdet i hjelpen, tilgjengelighet, kontakten med teamet, samarbeid og koordinering og utbyttet av tilbudet.
Spørreskjemaet kan tilpasses lokale behov, og kan også være relevant for andre psykisk helse- og rustjenester. Du får tilgang til spørreskjemaet ved å ta kontakt med faglig rådgiver i NAPHA, Torbjørn Mohn-Haugen.
Voksne for Barn har utviklet ROM, en modell for tjenesteutvikling. ROM, som også brukes innen psykisk helse og rus, er en modell for medvirkning på tjeneste- og systemnivå, hvor fagpersoner, brukere og pårørende møtes til likeverdig dialog hvor et hovedmål er gjennom dialog å innhente erfaringskunnskap og ta kunnskapen aktivt i bruk i utvikling av nye tjenester.
Bruker- og pårørendemedvirkning på systemnivå innebærer at bruker- og pårørenderepresentanter samarbeider med ledelse og fagpersoner i strategisk utvikling av tjenester, og i utformingen av nasjonal og lokal helsepolitikk. For eksempel gjennom deltagelse i faste og formelle strukturer som kommunale råd, helseforetaksutvalg, i helsefellesskap, eller ved deltakelse i prosjekter og prosesser i regi av departement, direktorat, Statsforvaltere eller kompetansesenter.
I helsefellesskapene skal det være brukerrepresentasjon både i partnerskapsmøte, strategisk samarbeidsutvalg og faglige samarbeidsutvalg. I praksis viser det seg at det er stor variasjon i hvordan dette praktiseres i de ulike Helsefellesskapene. Det er behov for en tydeliggjøring avrollen til brukerrepresentantene i Helsefellesskap.
Både kompetansesenter, helsefellesskap og andre som ønsker å legge til rette for bedre brukermedvirkning i sitt arbeid kan ha nytte av læringsressursen Bli-involvert.no.
Noen råd fra Helsedirektoratet, for å sikre systematisk medvirkning på tjenestenivå og systemnivå:
Brukerinvolvering i forskning kan gjøres ved å ansette medforsker(e) som en del av forskerteamet eller ha brukerrepresentanter i et rådgivende panel gjennom prosjektet.
Det er ulike nivåer av brukermedvirkning i forskning:
På samme måte som alle andre former for brukermedvirkning er det viktig også at man legger til rette for legitim brukermedvirkning, unngår tokenisme, og at brukerne inkluderes bare for å innfri kravet og forventningene om brukermedvirkning.(9) Man bør legge til rette for samskapende prosesser og budsjettere for honorar/lønn til brukerinvolvering.
For å sikre nødvendig representasjon i utviklingen av tjenester bør kommuner og helseforetak samarbeide systematisk med ulike bruker- og pårørendeorganisasjoner.
Representanter bør ha relevant erfaring og rekrutteres fra organisasjoner. Samarbeid med representanter fra bruker- og pårørendeorganisasjonene kan bidra til å styrke brukermedvirkningen, og bidra til å sikre at tjenestene utvikles i tråd med brukere- og pårørende sine behov.
Flere nettsider har oversikt over ulike bruker- og pårørendeorganisasjoner:
Fem regionale brukerstyrte senter i Norge jobber for å fremme brukeres og pårørendes stemmer i møte med tjenesteytere og offentlige myndigheter.
Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling - KBT i Trondheim
Bikuben i Troms
ROM Agder i Kristiansand.
Sagatun Recovery på Hamar
Vårres regionalt brukerstyrt senter i Midt-Norge
Under finner du noen gode råd for å få til et godt samarbeid og involvering av brukerrepresentanter:
«Alle» er enige om at det er behov for å styrke brukermedvirkning og erfaringskompetanse i tjenestene, og at det må legges til rette for mer samskaping på tvers av fag- og brukerkunnskap. Det er ikke spørsmål og man er enig eller uenig i brukermedvirkning, men hvordan man kan få det til slik det er ment. Hvorfor er det så vanskelig å få til?
I dette videoforedraget fra erfaringskompetanse.no diskuteres brukermedvirkning ut ifra et kritisk blikk.
Brukermedvirkning på tjeneste-/systemnivå handler om å involvere brukere og pårørende i utforming, utvikling og evaluering av tjenester – ikke bare i enkeltsaker, men i beslutninger som angår mange. Dette kan styrke kvaliteten i tjenestene og sikre at de treffer reelle behov. Samtidig finnes det flere utfordringer:
Samskaping som metode står i kontrast til tenkningen som ligger bak organisering og styring av helse- og velferdstjenestene (New Public Management). Samskaping utfordrer også etablerte rolleforståelser. For eksempel kan helsepersonell være redd for at resultatet av samskaping blir at man utvikler tjenester som ikke fyller kravet om forsvarlighet og kunnskapsbasert praksis, eller at enkeltpersoner går til grunne. Brukere kan oppleve at deres meninger, erfaringer og innspill ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til.
Det kan være utfordrende å involvere alle, spesielt personer med sammensatte og alvorlige psykisk helse- og rusproblemer. Hvordan kan de få ivaretatt sine rettigheter til å bli sett og hørt? Hvordan kan det utvikles rutiner, prosedyrer og arenaer for å få til dette?
I samskapende prosesser møtes et mangfold av perspektiver, erfaringer og kunnskap. I dette ligger det mange potensielle motsetningsforhold. Hvis dette ikke tas nok på alvor kan det oppstå konflikter, dilemmaer og paradokser som gjør at man unngår samskapende prosesser rundt de aller mest sammensatte utfordringene. Man kan heller bli fristet til å involvere innbyggere og brukere, og bruke samskaping som metode, i mindre viktige prosjekter «litt på siden av» etablerte strukturer og organisasjonslinjer. Det vil ikke være tilstrekkelig hvis man skal oppnå de ambisiøse målsettingene i Opptrappingsplanen for psykisk helse.
Fremover er det behov for mange nye og bærekraftige løsninger i psykisk helse-, rus-, og velferdstjenestene. De beste innovative løsningene finner man på tvers av ulike perspektiv og et samarbeid på tvers og fag- og brukerkunnskap.
Det er mange teorier, modeller og metoder som viser til hvordan man legge til rette for brukermedvirkning, men forskningslitteraturen viser til få konkrete effekter av brukermedvirkning på tjeneste- og systemnivå.(7)
Hvordan det legges til rette for brukermedvirkning, har stor betydning både for de som deltar i prosessene, og for utviklingen av helsetjenestene. Mange suksessfaktorer for samarbeidet er identifisert, både i planleggingsfasen, gjennomføringsfasen og ved avslutningen av samarbeidet.(7)
En oppsummering av norsk og nordisk forskning knyttet til brukermedvirkning som ble gjennomført i forbindelse med arbeidet med nasjonale råd for bruker- og pårørendemedvirkning viste til store mangler. Den forskningen som finnes, handler hovedsakelig om recovery og individuelt tilpassede tjenester.(8)
Det finnes flere tilskuddsordninger som kan brukes til å styrke bruker- og pårørendemedvirkning og/eller utvikle tjenester i et samarbeid mellom kommune og frivillige organisasjoner:
Arbeidet rettet mot å bidra til økt grad av bruker- og pårørendemedvirkning har alltid vært viktig for NAPHA. Vi samarbeider tett med bruker- og pårørendeorganisasjoner, samt andre relevante kompetansesenter- og miljøer.
I 2025 har NAPHA sammen med flere andre kompetansesentre et spesielt oppdrag på å «hensynta de faglige rådene som del av grunnlaget for sitt arbeid, bidra til implementering av rådene, og gjøre de kjent for ansatte i tjenestene, relevante frivillige organisasjoner og bruker- og pårørendeorganisasjoner som sentrene samarbeider med.»
Trenger du råd og veiledning for om hvordan du kan komme i gang, kan du ta kontakt med oss på kontakt@napha.no eller tlf. 48 14 54 34.
Bruker i sentrum – e læring om brukermedvirkning i TSB
Innhold i artikkelen
Se aktuelle artikler
