De fleste i Norge har det bra, men psykiske helseproblemer er fremdeles blant de største folkehelseutfordringene i vårt samfunn.

Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober

«Alle har en psykisk helse» er et av slagordene som Verdensdagen for psykisk helse bygger på, og i Norge markeres denne for å øke kunnskap, fremme gode levevaner og gjøre det like lett å snakke om vår psykiske helse som vår fysiske helse. Årets tema er «Livet under og etter en pandemi. Følg opp!»

Psykisk helse gjennom samhandling og deltakelse i lokalsamfunnet

Noen ganger spiller den psykiske helsen på lag med oss, og livet er jevnt over håndterbart. Andre ganger kan den psykiske helsen være trøblete, og vi kan oppleve at vi ikke mestrer hverdagslivet. Dette har mange fått merke under pandemien. Det vante hverdagslivet ble snudd på hodet, og mange, både unge og eldre, har i perioder vært isolert fra mennesker i nærmiljø og lokalsamfunn.

I hverdagslivet har vi strukturer og rutiner som kan skape trygghet og forutsigbarhet, og i nabolaget er vi omgitt av andre mennesker. Lokalsamfunn med sine nabolag kan ha stor betydning for trivsel, trygghet og helse. To tidligere statsministere i Norge, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, nevnte begge viktigheten av nabokjerringa i nyttårstalene sine i 1995 og 2004. Nabokjerringa bryr seg om det som skjer i nabolaget, og tar til motmæle dersom det blir begått urett, både lokalt og digitalt. Mennesker i nabolaget kan derfor være betydningsfulle for hverandre. Småpraten i gata, praktisk hjelp og et «hei» ved postkassen gir rom for små bekreftelser som viser at vi ser og anerkjenner hverandre. Det er nettopp i hverdagsøyeblikkene vi alle har muligheter til å følge opp.

Det siste året har vi i forskningsgruppen «Psykisk helse» ved Nord universitet hatt fokus på deltakelse i lokalsamfunn som «hjelpetiltak» for psykiske helseplager. Når den psykiske helsen og/eller rusbruken skaper utfordringer i livene våre, kan vi trenge hjelp fra profesjonelle yrkesutøvere, oftest i kortere tidsrom, noen ganger over lang tid. Helse- og velferdstjenester er helt nødvendige i perioder i livet, men behandling hos profesjonelle aktører er bare én av mange veier til bedring. Å styrke kunnskapen om bedring i psykisk helse, og hva som fremmer folks psykiske helse på ulike samfunnsarenaer, er en sentral målsetting for vårt prosjekt som vi beskriver nærmere i boka «Samfunnsdeltakelse i første rekke. Psykisk helse i hverdagsliv og lokalsamfunn» som blir utgitt av Fagbokforlaget i oktober 2021.

Vil ha et liv, ikke tjenester!

Patricia Deegan, en kjent forsker med egenerfaring fra å motta helsetjenester, sa det veldig treffende: «Jeg vil ha et liv, ikke tjenester». Personer som selv har erfart psykiske helseproblemer har pekt på disse områdene de mener har størst betydning; tilhørighet, håp, identitet, mening og selvbestemmelse. Å miste dette kan for mange være vanskeligere enn utfordringen med den psykiske helsen eller rusavhengigheten.

Et godt hverdagsliv er å ha noe meningsfylt å gjøre og at vi opplever å være til nytte, enten det er på jobb, i kulturaktiviteter som kor eller teater, frivillig arbeid, idrett eller politikk. WHO understreker sosial deltakelse som sentralt for vår psykiske helse. Det er i samhandling med andre vi føler oss betydningsfulle. Anerkjennelse, både fra en selv og andre, og erfaring med at man har betydning i samfunnet, er et helt grunnleggende menneskelig behov.

Nå går pandemien mot slutten, og det er nå vi alle har mulighet til å følge opp. De fleste synes nok det er fint at samfunnet åpner opp med de muligheter det gir for å treffe andre uten store begrensninger. Andre trenger kanskje litt hjelp for å komme i gang med et sosialt liv igjen, og noen trenger mer tid for å føle seg sikre på at det er trygt å være sammen med andre igjen.

Hvilken plass skal personer med ulike utfordringer ha i et lokalsamfunn?

Bedring avhenger av individets målsettinger, men også av lokalsamfunnets evne til å anerkjenne og støtte disse målsettingene. Stigmatisering, marginalisering og sosial eksklusjon er i stor grad både individuelt, samfunnsmessig og politisk betinget. Forutsetninger for bedring finnes i lokalmiljø som gir muligheter for nye eller gjenopptatte vennskap, naboskap og deltakelse i meningsfulle aktiviteter. Pådrivere for dette er personen selv, men også andre viktige personer som familiemedlemmer, venner, partnere, arbeidskollegaer eller naboer.

Helsetjenester og lokalsamfunn skulder ved skulder

I forskningsgruppens aktuelle prosjekt jobber vi for at innbyggere i lokalsamfunnet først og fremst skal anerkjennes som likeverdige deltakere i samfunnslivet. For helse- og velferdstjenestene betyr det at vi ønsker at de tilbyr hjelp som støtter opp under folks hverdagsliv og samfunnsdeltakelse. Det er ingen enkle svar på hvordan dette kan settes ut i handling, men det ligger i kortene at tjenestene må arbeide målrettet utover egen organisasjon, være fleksible og gi tilbud som styrker tilhørigheten til lokalsamfunnet. At ansatte i helse- og velferdstjenesten har kjennskap til og samarbeider med aktuelle aktivitetstilbud og møteplasser som finnes i nærmiljøet, er en forutsetning for brobyggingen.

FNs tidligere spesialrapportør, Dainius P?ras skriver at deltakelse i lokalsamfunn er en rettighet som helsetjenesten må legge til rette for, samtidig som det krever engasjement fra lokalsamfunnet, og poengterer at alle aktører deler på dette ansvaret. Det betyr at vi alle er viktige i våre lokalsamfunn. Målet er at alle kan inkluderes i lokalsamfunnet og leve et meningsfullt liv selv om den psykiske helsen i perioder kan være trøblete og utfordrende. Det største potensialet for å støtte opp under deltakelse og verdige liv er derfor knyttet til et romslig og raust lokalsamfunn. Følg opp!