Den norske boligpolitikken er innrettet for at flest mulig skal ha mulighet til å eie bolig. I Norge bor over 80 prosent av befolkningen i en bolig som er eid av noen i husholdningen. (SSB, 2018).

Dette er utfordrende for dem som ikke kan kjøpe egen bolig. De er prisgitt et velfungerende leiemarked hvor det er mulig å kunne leie stabilt over tid.

Kommunene har en nøkkelrolle og et omfattende ansvar for personer med stadig mer sammensatte utfordringer.

Kommunalt disponerte utleieboliger

Skillet mellom lovpålagte tjenester og nødvendig bo-oppfølging kan være uklart. Kommunens rolle som boligeier og tjenesteyter kan være utfordrende.

Som kommunalt disponerte utleieboliger regnes:

• Boliger eid av kommunen eller kommunale foretak
• Boliger kommunen disponerer i interkommunale foretak
• Boliger kommunen har leid inn for fremleie
• Privateide boliger der kommunen regulerer hvem som får leie

I 2019 disponerte kommunene på landsbasis 109 495 kommunale boliger. (SSB, kostratall). Med kommunale boliger menes boliger som kommunene leier ut til vanskeligstilte på boligmarkedet.

Dette kan være mennesker som ikke har mulighet til å skaffe seg en bolig, eller som ikke har mulighet til å opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon på egen hånd.

Flere dilemmaer med kommunale boliger

For dem som har problemer med å komme seg inn på det private leiemarkedet, er det et alternativ å leie en kommunal leilighet. Dette forutsetter at kommunen kan dekke behovet for kommunale boliger, når det gjelder både pris, standard og beliggenhet. Leiepris og klausuler på kommunale leiligheter kan føre med seg flere dilemmaer.

Kommunale leiligheter er et tilbud til dem som av ulike årsaker ikke kommer seg inn på det private leiemarkedet, eller som ikke har råd til å eie selv. Det er ofte ulike klausuler forbundet med å leie en kommunal leilighet, slik som inntektsgrunnlag eller hvor lenge man kan leie.

Økonomisk balansegang

I tilfeller der det er vanskelig å komme seg inn på det private leiemarkedet, kan det føre til en økonomisk balansegang for ikke å overskride inntektsgrensen for å være berettiget en kommunal bolig.

Det er ikke nødvendigvis rimeligere å leie en kommunal leilighet enn å leie en privat. Da betaler leietakerne markedspris på leien og står på grunn av høye boutgifter i fare for aldri å greie å få spart opp egenkapital til enten å leie noe annet, eller å kjøpe en bolig.

Et tredje dilemma er at det kan være lange ventelister på kommunale boliger, og det er nødvendig med en midlertidig bolig. Dette kan føre til flere flyttinger og vanskeligheter med å finne ro i en bydel eller et nabolag.

Fakta og tall

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) ga i 2018 Statistisk sentralbyrå (SSB) i oppdrag om å undersøke hva de kommunale boligene ble brukt til, da det ikke fantes pålitelige tall for hvor mange boliger som var omsorgsboliger, boliger for vanskeligstilte eller boliger som var til ansatte i kommunen.

Resultatene viste at 42 prosent av de kommunale boligene er omsorgsboliger, 56 prosent er boliger til vanskeligstilte, og 2 prosent er boliger tildelt uten behovsprøving, for eksempel boliger til ansatte, studentboliger eller boliger som leies ut til privatpersoner dersom kommunen har god boligdekning.

Ugrei beliggenhet og dårlig kvalitet

Kommunalt psykiske helse- og rusarbeid 2020 er utarbeidet av SINTEF på oppdrag fra Helsedirektoratet. Denne rapporten sier at en av hovedutfordringene til mange kommuner er tilgang på egnede boliger med grei beliggenhet blant annet med hensyn til offentlig transport, butikker og tjenester.

Mange brukere disponerer ikke bil. Dårlig kvalitet på de kommunale boligene er noe som også rapporteres inn fra kommunene.

Samlokaliserte kommunale boliger

De fleste med psykiske utfordringer eller rusproblemer greier fint å bo i ordinære boliger i et vanlig bomiljø, enten alene eller ved å ha kontakt med tjenesteapparatet. Noen trenger imidlertid tilbud om bolig med fast bemanning.

Det er ingen fasit på hva som er den beste løsningen, om det er samlokalisering eller mer spredte boliger. Menneskene i målgruppen har individuelle behov, både når det gjelder tjenester, og når det gjelder bolig.

Samlokaliserte boliger defineres slik:

• Flere separate boenheter som ligger samlet. Boligene kan være samlet i en oppgang i en blokk, det kan være leiligheter i én bygning, og det kan være rekkehus eller småhus for eksempel samlet rundt et tun.
• Samlokaliserte boliger kan også ha fellesarealer, for eksempel en leilighet eller rom for personale med eller uten tilgang for beboerne. Også her har beboerne egne leiekontrakter, eller de eier boligene sine i en eller annen form.

Kommunen bygger ofte samlokaliserte boliger i tettbygde strøk til mennesker med psykiske utfordringer. Det er ikke gitt at samlokaliserte boliger skaper isolasjon. Det viktige er tjenestene og jobben med integrering som gjøres. Man kan bli mer isolert i en bolig i et spredt bomiljø uten nødvendig støtte og tjenester.

Må undersøke beboernes behov og ønsker

Samlokaliserte boliger kan være problematisk dersom flere mennesker med samme utfordringer blir boende tett på hverandre, uten at de selv har ønsker om det. Flere kommuner velger derfor å etablere samlokaliserte boliger uten for mange boenheter tett oppi hverandre, og hvor bo-enhetene har egen inngang.

Individuelle ønsker og behov er også her viktig, og kommunene må undersøke beboernes behov og ønsker. 

Gode råd

• Legg grunnlaget for et godt samarbeid med private utleiere. Det kan være lange ventelister for å få kommunale boliger, og dersom det er flere boliger å spille på, sikres variasjon i bomiljøet.
• Sørg for godt vedlikehold av boligene. Brukere har ofte lyst til å bidra med oppussing og vedlikehold.
• Opprett brukerråd. Noen kan synes det er vanskelig å komme med synspunktene sine fordi de leier kommunale boliger, som i mange tilfeller er ment å være av midlertidig karakter.
• Rust opp til gode overganger mellom kommunale leiligheter og privat leide leiligheter. Vær særlig oppmerksom på om barn er nødt til å bytte skolekrets.

Kilder

Dyb, E. (2019). Færre bostedsløse – hva er forklaringen. NIBR-rapport 2019: 9.

Holmøy, A. (2018). Bruk av kommunale boliger, Rapport Statistisk sentralbyrå 5/2018.

Ose, O.S. og Kaspersen, L.S. (2020). Kommunalt psykisk helse og rusarbeid 2020. Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene. SINTEF.

Wågø, S., Høyland, K., og Bø, L.A. (2019). Bokvalitet og verdighet. En evaluering av boliger for mennesker med rus- og psykiske lidelser. SINTEF-rapport.

Les mer:

• Veiviseren.no. Digital Verktøykasse for bo og tjenesteområdet
• Tidsskrift for boligforskning – OsloMet
• Dyb, E., (2020). Bostedsløs. Politikk og praksis.