Hopp til meny
Kvinne oppmuntres av trener
GLEDE: Selv om medisinene gjør at jeg kanskje legger på meg, så kan jeg allikevel kjenne glede over å få mer styrke og kondisjon, skriver Rigmor Galtung. ILLUSTRASJONSFOTO: www.colourbox.no

Kom igjen, Rigmor!

-Svetten renner, og mine altfor mange kilo er i ferd med å sprenge seg vei ut av treningsbuksa. At det går an. Dette betaler jeg penger for, skriver NAPHA-blogger Rigmor Galtung.
Rigmor Galtung
NAPHA-blogger Rigmor Galtung.

RIGMOR GALTUNG

  • Galtung blogger jevnlig for napha.no.

-Kom igjen Rigmor, du klarer tre til. Kjør på.

Min personlige trener Anne, står over meg og teller hvor mange knebøy jeg klarer. Svetten renner, og mine altfor mange kilo er i ferd med å sprenge seg vei ut av treningsbuksa. At det går an. Dette betaler jeg penger for, - og ganske mye penger også.

Angrer ett øyeblikk

Et lite øyeblikk angrer jeg på hele greia. Jeg kunne jo ha brukt de tusenlappene på noe mer fornuftig enn at et annet menneske skal få meg totalt utkjørt. Kunne jo for eksempel kjøpt meg noen nye klær, eller tatt en liten tur ett eller annet sted.

God investering

Tanken forsvinner ganske fort. Herlighet, det jeg gjør nå er faktisk den beste investeringen noen kan foreta, - jeg investerer i min egen helse. Alle trenger riktignok ikke en PT, som vi som kan det sier, som pådriver, men allikevel.

Jeg kjenner mange som drar på seg joggeskoene og treningsbuksa, og stormer frivillig ut, både i regn og kulde. Det får jeg ikke til.

Jeg hater å innrømme det, men den selvmotiverende innstillingen min forsvant sammen med danseskoene mine for mange år siden.

Ikke særlig godt stell

Kroppen har rett og slett ikke fått særlig godt stell de siste årene. Sofaen har vært en firbent følgesvenn, og bilen likeså. Til og med til butikken, to hundre meter oppi gata, har jeg prestert å kjøre. Unnskyldningene har vært mange, og ingen av dem spesielt gode.

Jeg har narret meg selv til å tro at det ikke ser SÅ gærn’t ut. Da humøret begynte å dale, og selvtilliten forsvant med den, bestemte jeg meg. Nå var det NOK.

Sluttet å røyke

I fjor klarte jeg å slutte å røyke, etter 30 om dagen i mange år. Det kunne da ikke være så vanskelig å trene. Først prøvde jeg meg på egenhånd, - og jo takk, det gikk strålende det, - i to uker. Da var det plutselig veldig mange andre ting som var mye viktigere, og vips så var den treningen en saga blott.

Jeg bestemte meg: Nå betaler jeg noen tusen for at jeg skal få maks ut av treningen, - og ikke minst, - at jeg kommer meg bort på studioet. Flere hundre kroner i timen har jeg ikke råd til å kaste ut av vinduet.

Trives i egen kropp

Nå er jeg i gang, og det føles virkelig deilig. Hver gang jeg kommer hjem føler jeg meg i bedre humør, og selvtilliten vender langsomt tilbake. Det er viktig å kjenne at man trives i sin egen kropp. Jeg har ikke gjort det på lenge.

Medisiner og overvekt

Da jeg måtte begynne å ta medisiner for sykdommen min gikk det ikke lang tid før jeg begynte å legge på meg. Mange leger vil si at man ikke legger på seg av det og det preparatet. Jeg VET at medisinene er en medvirkende årsak til at jeg har blitt overvektig.

I årenes løp har jeg gått av medisiner flere ganger. Kiloene renner av, men depresjonen kommer også snikende så fort jeg er helt medisinfri. Jeg føler jeg ikke har hatt noe valg. Jeg får heller være for tung.

Lett å gi opp

Etter vektøkningen, har jeg blitt mer passiv også, og til slutt er det lett å gi opp. At kroppen endrer seg, og ikke blir helt gjenkjennelig, blir lett en tilleggsbelastning.

Når man ikke er fornøyd med kroppen, kan jo alle og enhver bli litt smådeppa. Det er urettferdig! Så kan man velge: Skal jeg bli et offer for omstendighetene og gi opp, eller er det noen måter jeg kan få det bedre på?

Sykdommen som unnskyldning

Nå har jeg innsett at jeg kanskje har brukt sykdommen som unnskyldning for ikke å gå i gang med å trene og ta vare på kroppen og helsa mi.

Hvis jeg tenker meg om, så er det slik at jeg ofte kan føle meg litt bedre av de tunge depresjonene mine når jeg klarer å gå ned litt.

Selv om medisinene gjør at jeg kanskje legger på meg, så kan jeg allikevel kjenne glede over å få mer styrke og kondisjon, det er det ingen tvil om.

Endorfinene stimuleres

Endorfinene stimuleres når man trener, så det er jo ingen grunn til å la være å bevege seg, selv om jeg er en av dem som trenger en trener til å hjelpe meg i gang. Hun skal få holde på litt lenger enn to uker i hvert fall. Jeg er så god på å finne unnskyldninger at jeg tror ikke jeg skal ut på isen alene før til jul.

Til de av dere som ikke vil bruke alle feriepengene på turer til utlandet eller møte med mygg og knott på hytta, kan jeg virkelig anbefale noen timer sammen med en som kan trening og pusher deg så hardt at du virkelig kjenner at det skjer noe.

Topptrent og sylslank

Jeg gleder meg til jeg blir topptrent, sylslank og knallbrun, - ja, knallbrun da i hvert fall. Spania venter, så det siste skulle jeg vel få til ganske kjapt og uten større problemer…… Det andre får vel ta sin tid!

God sommer!

Hopp til meny