Hopp til meny
Hender
HAND Å HOLDE I: I 1979 var det ikke vanlig å snakke om å ha det vanskelig, skriver Rigmor Galtung, som takker for at moren hennes tok angsten hennes på alvor og at hun fikk god hjelp tidlig av en dame som het Borghild. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

11 år og livredd

Rigmor Galtung takker for den tidlige og gode hjelpen hun fikk da angsten rammet henne som 11-åring. Hun etterlyser flere terapeuter og kloke voksne for å hjelpe de over 4000 barna som i dag venter på psykisk helsehjelp.
Rigmor Galtung
NAPHA-blogger Rigmor Galtung.

RIGMOR GALTUNG

  • Galtung blogger jevnlig for napha.no.

-Mamma, jeg er så redd. Jeg får ikke puste. Jeg kommer til å dø.

Den lille jenta ser bedende på mammaen sin i håp om at denne kan si de rette ordene, eller trøste så hun blir rolig igjen. Jenta er livredd. For hva vet hun ikke. Hun bare vet at hun ikke har turt å være på skolen, at hun har løpt hjem.

Må få hjelp utenfra

-Nå må du få hjelp utenfra. Dette klarer jeg ikke å håndtere alene lenger. Moren stryker datteren over håret. Hun er fortvilet, dette er ikke første gangen elleveåringen hennes har hatt et angstanfall.

De har kommet oftere og oftere, og blitt mer alvorlige for hver gang. Noe må gjøres. Etter en telefonsamtale med barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, får de time hos en psykolog uka etter.

Jenta var meg

Den lille jenta på elleve år var meg. Året var 1979. Det var ikke vanlig å snakke om å ha det vanskelig da jeg var barn, og i hvert fall ikke å søke hjelp for det. Det var bare de «rare» som måtte gå til psykolog.

Jeg følte meg annerledes, og skammet meg over at jeg ikke lenger turte de samme tingene som mine jevnaldrende gjorde. Jeg løp hjem fra skolen flere ganger fordi jeg ble så redd, jeg gikk ikke på kino eller tok bussen. En lang periode satt jeg stort sett hjemme på rommet mitt og var trist, og med en angst som verket i hele kroppen.

Fikk hjelp av Borghild

Det var mamma og pappas samlivsbrudd som hadde trigget angsten. Denne angsten som skulle komme til å følge meg i perioder helt opp i voksenlivet.

Jeg fikk i hvert fall hjelp av en flott dame som het Borghild. Jeg var heldig. Senere har jeg sendt mange gode tanker til henne, og ikke minst vært takknemlig for at mamma tok min angst på alvor.

Fikk tidlig hjelp

Etter ett år hos en «god voksen» utenfra som virkelig «så» meg, forsvant den vonde knuten i magen, og det gikk mange år før jeg opplevde noe lignende igjen. Jeg tror det var fordi jeg fikk hjelp på et nokså tidlig tidspunkt, og fordi voksne rundt meg tok ansvar for å hjelpe meg.

Ble eksotisk

Læreren min hadde også kontakt med Borghild. Det at jeg gikk til henne ble egentlig bare eksotisk for de andre elevene i klassen. Jeg husker hvor stolt jeg var da Borghild kom på skolen for å snakke med frøken, og at det bare var meg som kjente den flotte damen med de snille øynene og den myke stemmen! De andre var nok litt misunnelige, for det hang i hvert fall en «hale» etter henne da hun gikk inn i skolebygget, med hånden min i sin.

4000 barn i kø

Per i dag, i 2013, står det over 4000 barn i kø og venter på behandling for sine psykiske plager og lidelser. Det er mange det! Skolene har fått gode pp-tjenester, og ungene fanges nok opp tidligere enn da jeg var liten. Men det gjør at det blir mange flere som trenger hjelp. Når det ikke utdannes særlig flere psykologer og terapeuter nå enn for mange år siden, blir resultatet at det tar lenger tid å komme i behandling.

Nok å være klok voksen?

Jeg lurer på en ting: Er det noe vi voksne kan bidra med allikevel? Selv om vi ikke har utdannelse i å hjelpe barn? Jeg tror det. Jeg jobber ikke direkte med barn, men kanskje holder det å være en klok voksen? Forhåpentligvis er jeg det for min femtenårige sønn.

Selv fikk jeg hjelp av en profesjonell da jeg var liten, og det er jeg veldig glad for. Opp gjennom årene har jeg tidvis trengt det igjen. Jeg har fått en diagnose som jeg må leve med, og den første runden med angst bar nok bud om at dette kunne bli noe mer enn en engangshendelse. Sånn er det. Noen av oss trenger terapi i mange faser, mens andre bare trenger hjelp en gang eller to i løpet av livet.

Tror på tidlig intervensjon

Jeg har veldig stor tro på tidlig intervensjon, og at det viktigste forebyggende helsearbeidet vi kan drive, er nettopp å være gode voksne for barn, og ikke nødvendigvis bare for våre egne barn.

Det kan av og til være nok at en voksen ser et barn som sliter. At vi bryr oss og tør å snakke med dem vi ser at har det vanskelig. Mange vil sikkert bli usikre og tenke at: Neimen, jeg kan jo ikke noe om dette her. Kanskje jeg bare gjør ting verre?

Ingen er perfekte

Det perfekte menneske finnes ikke, så derfor tror jeg det skal mye til for at man som voksen ikke har noe konstruktivt å bidra med til et barn som har det vanskelig. Å være en samtalepartner, eller kanskje bare en god armkrok å krype inn i, kan være nok til at barnet tør å kjenne ordentlig på følelsene sine, tør og gråte og bli trygg på at det ikke er farlig å ha det vondt, og at det alltid finnes noen voksne som «ser» deg!

Jeg håper jeg kan få være en slik voksen i løpet av året som kommer. Da vil jeg føle at jeg gir noe tilbake som takk for den hjelpen jeg var så heldig å få da jeg var elleve!

Hopp til meny